lekende-omslag2«Lekende mennesker» er den første boka i Cappelen Damms serie UngDok – en dokumentarserie om unge menneskers hverdag. Boka er et fargerikt lappeteppe av episoder og scener som alle fører fram mot revyforestillingen som finner sted i januar. Her er et intervju med revysjef JenJen om boka, prosessen og det å jobbe med revy.
EWO: Var det et forstyrrende element å ha en observatør til stede til stadighet?

JENJEN: Det var på ingen måte forstyrrende å ha en observatør til stede under oppsettingen av revyen. Observatøren var flink til å unngå å være i veien og timet spørsmålstilllingen med omhu.

EWO: Endret det faktum at du ble iakttatt noe på jobben din som revysjef?

JENJEN: Det endret ikke jobben i noen større grad enn at jeg måtte reflektere mer over hendelser og valg jeg tok rundt revyen i ettertid.Mye etterpåklokskap 😉

EWO: Regissørene brukte improvisasjon veldig mye. Faktisk er hele revyen jeg fulgte bygget på dette. Er det en vanlig arbeidsmetode i skolerevyer?

JENJEN: Det er vanlig å bruke mye improvisasjon som grunnlag, men det er kun et fåtall av skolerevyer som bygger hele revyen sin på dette, for Fossrevyen har dette også variert litt fra år til år. Fossrevyen er blant annet kjent for å være veldig absurd, noe som kan ses på som et direkte resultat av improvisasjonen.

EWO: Synes du improvisasjon og lek fungerte godt som et middel til å lage revyen?

JENJEN: Jeg synes det fungerte veldig godt. Lek og improvisasjon som middel fungerer ikke nødvendigvis som beste måte å skrive en sketsj på papir på, men det skaper en slags gnist og velvillighet blant skuespillerne som gir fremførelsen en unik tilstedeværelse.

EWO: Hva mener du skjer med skuespillerne i en impro-situasjon?

JENJEN: Dette varierer selvsagt utrolig fra skuespiller til skuespiller, men det jeg håper skjer for de fleste er at de slutter å tenke og analysere en situasjon eller sketsj så mye, men de følger instinktene og de underbevisste tankene sine. Dette skaper da en sketsj som ikke er inspirert av observasjon, men av din egen natur. Resultatet av dette blir da unike sketsjer, som overrasker og forundrer publikum.

EWO: Noe du angrer på i ettertid – noe du kunne ha gjort/planlagt bedre som revysjef?

JENJEN: Alltid et vanskelig spørsmål det her! Det er selvsagt masse vi kunne gjort annerledes, og det er lett å være etterpåklok. Allikevel tok vi alle beslutninger med revyens beste i tankene og klarte å gjennomføre en revy som var kjempemorsom å drive med. Det er lett for Will og meg og si at å nekte Soulman å bli skuespiller og revysjef samtidig hadde vært lurt i ettertid, men konsekvensene av det kan vi umulig forutse nå. Soulman, Will og jeg er enda ekstremt gode venner, noe vi ikke hadde vært hvis vi ikke hadde vært revysjefer sammen og tok de valgene vi tok sammen.

EWO: Hvis vi nå glemmer litt premieren og forestillingene for publikum, hva var ellers ditt høydepunkt i løpet av det halve året dere jobbet med forestillingen?

JENJEN: Som man sier: det er de små øyeblikkene i livet som virkelig teller, hehe, hvis man ser bort fra premieren da;)

Mitt høydepunkt, eller det øyeblikket som jeg ser tilbake på som det hyggeligste i revyen var etter en nattjobbing i juleferien. Klokka var typ 04 om natta og det var én av de få nattjobbingene Soulman var med på. Soulman bor på Bøler, et ganske langt stykke å kjøre. (Jeg pleide å kjøre alle som jobbet etter siste buss hadde gått hjem når nattjobbingen begynte å gå mot slutten. Will var av og til med for å holde meg med selskap så jeg ikke sovnet mens jeg kjørte) Etter vi hadde satt av de to andre i bilen relativt nærme Foss, kjørte Will, Soulman og jeg den lange veien til Bøler. Det var kanskje eneste gang i hele revytiden da vi tre hadde tid til bare å snakke uten avbrytelser eller at det fantes oppgaver vi burde gjøre. Det var en pause fra omverden og stresset det er å drive en revy. Da snakket vi om alt som ikke var revy, men hvordan vi hadde det og hvordan jula var mens vi kjørte i nattemørket og snøen uten en eneste bil å se i min lille varme polo og hørte på P2 (Som spiller klassiske konserter om natten).

Men i bunn og grunn er det ikke bare ett høydepunkt jeg ser tilbake på når jeg tenker på revyen. Heller en stor samling av øyeblikk som alle ga meg glede og at det største jeg fikk ut av alt dette var masse nye venner, gode venner, og praktisk lærdom man ikke kan lære på noen andre arenaer.

Det er for eksempel veldig vanskelig ikke å tenke på «Teknikern» og siste forestilling! På den siste forestillingen er det ofte litt sånn at skuespillerne får lov til å dra ting skikkelig ut. Det har variert veldig fra år til år hvor mye revysjefene og instruktørene lar de som jobber med revyen få lov til å tulle. Ofte er det instruktørene som begrenser og revysjefene som tøyer grensene. (Altså komplett omvendt enn alt annet i revyen). Men kanskje for første gang noen sinne så slapp instruktørene tøylene og ga dem til oss revysjefene, dvs Will og meg. Will er jo en ganske mye friere sjel enn det jeg er, og ville at vi skulle åpne for komplett kaos. Men jeg sa at vi kun skulle oppfordre til at skuespillerne fikk leke seg, mens resten av de som jobbet med revyen skulle få gjøre som de ville. Jeg satt backstage under denne forestillingen for å prøve å kontrollere forholdene dersom det ikke gikk ut av kontroll. Og Will og sinnsykt mange av gruppesjefene satt på første rad i salen. Det ble mye tull, og ekstremt mye moro. Påklederen til Art hadde blant annet kjøpt inn en levende fisk, slik at i stresskiftet på 17 sekunder, der Art vanligvis hadde fått en fisk lagd av plast, fikk han i stedet en ekte og relativt våt fisk. Noe som moret både publikum, og spesielt oss backstage. Hele backstage, mens jeg snudde det andre kinnet til, ble også enige om at hver gang karakteren Asbjørn DeAlberville gjorde sine karakteristiske klapp, klappet hele backstage med for å overraske Howard. Skuespillerne prøvde også nye vrier på manuset som også slo godt an.

Etter den siste forestillingen rydder vi bort alle rekvisitter og kostymer og starter det som kalles «Teknikern». Her blir alle gruppene tildelt en sketsj etter ønske. For eksempel fremfører scenegruppa og rekvigruppa åpningsnummeret, mens resten av revyen må se på. Dette er en kjempehyggelig tradisjon der kanskje noen skuespillere til neste års revy utmerker seg?

Ryddedagen etterpå er ofte preget av tristhet og utmattelse. Det er mye som må ryddes og alt må kastes eller lagres på det lille revyrommet i kjelleren på skolen. Da klokken nærmet seg 20.00 var vi ikke mer enn 20 elever igjen til ryddejobben. Will, Soulman og jeg ble enige om at vi trengte en ny energiboost. Vi bestilte da pizza og brus til alle og vi tok en felles pause fylt med mimring over årets revy før vi ryddet videre og revysjefene til slutt stod alene igjen før vi alle satt oss inn i min lille bil og dro hjem.

Et annet hyggelig minne var første søndag i advent da vi hadde jobbesøndag. Dette var en av søndagene da både bandet og koret hadde tidlig øvelse og da resten av revyen samlet seg 12.00 i Ninas sal fikk vi dratt dem med. Egil hadde tatt med en adventstake, jeg hadde handlet inn pepperkaker, Mr. Waffle hadde laget gløgg og pianoet var rullet frem. Vi satt så alle i mørket, bare opplyst av det ene adventslyset (som jeg var så heldig å få tenne), mens vi koste oss med Egils pianospill med nydelig sang til og varm smakfull gløgg.

Merkelig nok var det et høydepunkt for meg å delta i samtalen etter testvisningen. På testvisningen ble det vi hadde vist frem som et grunnlag for revyen vår blitt kraftig kritisert. Jeg husker Caroline kom bort til meg og var bekymret for at vi som revysjefer skulle bli oppgitt av dette og stresset. Men for meg hadde det en komplett motsatt virkning. For meg ble all kritikken silt ut og omgjort til en bekreftelse på at dersom noe er verdt å kritisere, så er det enda verdt å redde. Jeg følte da for første gang at revyen var verdt noe og at det var en virkelig produksjon som jeg etter mye arbeid kom til å være stolt over.

EWO: Hvordan føles det at prosessen har blitt dokumentert i en bok på denne måten?

JENJEN: Det synes i alle fall jeg var kjempemorsomt! Å sette opp Fossrevyen er noe jeg kommer til å være stolt av og mimre tilbake til i mange år, og å ha en bok som hjelper meg med det er bare hyggelig! Når man sitter midt oppi hele prosessen selv er det fort gjort å ikke klare å se hele bildet og få med seg alt som foregår rundt seg, og det er da veldig hyggelig å ha  en bok som ser ting utenfra og fra et annet perspektiv enn vi som satt midt oppi det hele.

EWO: Kjenner du deg igjen i beskrivelsene i teksten min?

JENJEN: Beskrivelsene av situasjonene er kjempegode og boka har virkelig klart å fange stemningen i en skolerevy.

EWO: Noe du savnet i boka? Noe som kunne blitt skrevet tydeligere?

JENJEN: Det er selvsagt detaljer av oppsetningen som ikke er med i boka, men som ikke i det store bildet er så viktig heller.
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *