Jeg jobber nok mer disiplinert enn de fleste. Det er en arbeidsmetode som passer meg, men som garantert ikke passer for alle.

For det første har jeg et eget skrivekontor i Oslo sentrum. Selv om jeg også tar med noe arbeid hjem, er det der mesteparten av mine bøker blir til. Og dit går jeg hver dag, fem dager i uka. Omtrent som andre går på jobben. Forskjellen er selvsagt at jeg bestemmer arbeidstiden selv.

Før jeg skriver ei bok tenker jeg ut hele handlingen på forhånd. Det første jeg gjør er å lage et handlingsammendrag på flere sider. Det hender også at jeg diskuterer det med forlagsredaktøren min før jeg går videre. Jeg prøver altså å få kontroll på alle de viktige tingene som skal skje i boka før jeg skriver den første setningen på den første siden. Grunnen til dette er at jeg som ung forfatter flere ganger ble refusert fordi et helt ferdigskrevet manus viste seg å ha store, grunnleggende feil i seg. Feil som førte til at hele manuset måtte forkastes. Og hvis manuset er tohundre sider langt så ligger det mye bortkastet tid i å ha og skrevet en roman som ingen vil utgi.

Når jeg er fornøyd med at handlingsreferatet har nøstet opp alle evt løse tråder og at det som skal skje har en start, midtdel og en slutt, så begynner jeg å skrive. Og i med at jeg vet ca hvor lang boka kommer til å bli og hvor lang tid jeg akter å bruke på å skrive den, så er det bare å dele antall ord på antall arbeidsdager. Dermed vet jeg hvor stor dagens ordkvote er som jeg skal ha ned på papiret før jeg kan gi meg.

Dette høres svært strengt ut for mange. Men faktum er at jeg føler at det passer meg svært godt. Jeg tror ikke at det finnes noe som heter inspirasjon. Inspirasjon er bullshit! Hadde jeg skulle sittet og ventet på inspirasjon, hadde jeg sikkert aldri skrevet en bok. Det å skrive en bok er hardt arbeid.

Hardt, konsentrert arbeid. Og i og med at jeg vet hovedtrekkene i det som skal skje, trenger jeg ikke å tenke på å pønske ut handlingen. Jeg kan i stedet konsentrere meg hundreogfemti prosent om å skrive det som skal skje. Jeg tenker ofte at hele boka ligger som en film oppi hodet mitt. Og jobben min som forfatter er å beskrive den filmen best mulig. Så når det er skikkelig trist i filmen i hodet, må jeg skrive det trist. Når det er spennende, må jeg skrive det spennende.

Jeg skriver ganske fort. Dette har noe med temperament og rytme å gjøre. Jeg er svært glad i musikk og rytme og den rytmen prøver jeg å legge inn i bøkene. Jeg vil ha et trøkk i scener, samtaler og handlinger. Og jeg opplever at det for meg ikke har noen stor hensikt å sitte etterpå og pusle med hver setning. Selvsagt gjør jeg skrivefeil og stavfeil som jeg retter opp – jeg stryker et og annet ord og en setning. Men i hovedsak så er mesteparten av boka der den første gangen jeg skriver den ned.

Husk at når du leser dette, så er arbeidsmetoder tross alt svært forskjellig fra forfatter til forfatter. Min metode er bare én vei fram til ferdig bok. Den funker for meg.