Jon Ewo

Utdrag 2 – «Otto Monster vil også bli syk»

Del på:

Følgende er hentet fra «Otto Monster vil også bli syk.» Utgitt på Egmont Damm 1999.

(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)

TEKSTUTDRAG

2. EN BLEMME DIGER SOM ET HODE

Familien Møkk hadde nettopp spist
raka fant og gravet møll på boks.
Alle lente seg bakover
i hver sin utgåtte stol og ventet på
monstrenes yndlingsprogram:
«Dra meg i draugen og tilbake!»
Det var et spørreprogram
hvor Tande Tull delte ut slag i hodet
eller et realt spark i kneet
til dem som var flinkest.
Akkurat idet Tande dukket opp
på skjermen,
tok søsteren til vesle Otto, Anne,
seg til hodet og kikketrart på de andre.
På kinnet hadde hun fått en blemme
som vokste mens de så på den.
«Jippi! Nå blir jeg syk!» ropte Anne.
«Nei da, så heldig er du nok ikke,»
svarte pappa Møkk.
«Du var jo syk i fjor også.
Ikke prøv å lure oss!»
«Det er min til tur til å bli syk nå,»
skrek Ottos eldre bror, Jørgen.
«Si det til henne, mutter!
Det er min tur.»
«Hysj, unger!» brølte Ottos mor
og veivet rundt med nesen.
Og siden hun hadde
verdens digreste nesebor,
feide hun både Anne og Jørgen
av stolene og rett i fanget på Otto,
som satt der med kveldsgodteriet sitt,
brent brusk fra Brimi.

Men blemmen på kinnet til Anne este ut
og var snart like stor som hodet hennes.
«Kanskje det ikke er så dumt likevel,»
sa herr Møkk ettertenksomt.
«Hvis Anne blir syk,
blir vel kanskje vi andre også snart …»
«SYKE!» ropte Otto,
som med en gang skjønte
hvor hyggelig dette kunne bli.

Det så nå ut som om Anne
hadde to hoder i stedet for ett.
Det var helt klart
at hun var skikkelig syk.
Selv om gliset hennes gikk fra halsen
og opp til øyenbrynet.
«Jeg skal se på tv hele dagen
når jeg også blir syk,» sa Otto
og rapte litt for seg selv.
«Jeg skal slappe av i fluktstolen min,»
sa mutter Møkk
og pelte seg i nesa
så det knirket i gamle buser.
«Jeg skal ikke tenke på noe annet
enn å smøre inn kroppen med fett
og kanskje sløve litt med vektene mine,»
sa fatter Møkk.
«Jeg kommer aldri mer til å lese en lekse.
Jeg satser på å være syk resten av livet,»
sa Jørgen
og masserte knærne sine med varm gørr.
«Jeg skal bare ha det helt…»
var alt Anne klarte å si
før blemmen på kinnet hennes
sprakk med et slapt sukk.
Men like etter vokste det ut en ny en
på det andre kinnet.
Annes hode lignet på grøt som kokte.

Hele den natten drømte Otto
om alle skrekkfilmene
han skulle nyte foran tv.
Han likte særlig godt dem
hvor stakkars monstre
ble angrepet av kattunger
og gamle bestemødre på 90 år.
Og så skulle han bruke evnene sine.
Han kunne tenkt seg å trene
på noe ekstra tungt for en gangs skyld.
Otto kunne nemlig løfte på ting
bare ved å bruke tankene sine.
Og da kan du ha det skikkelig gøy!

Han våknet om morgenen
og kjente etter om han var syk.
Men kroppen føltes dessverre helt fin.

Det var da han hørte skriket
fra den andre enden av huset.
3. KAN DET VÆRE
FLIMRENDE FLOSS?

«Jeg er syk. Jeg er syk!»
pep det fra Jørgen.
«Det var dårlig gjort av deg
å bli syk så fort, sønn,» sa fru Møkk.
«Du kunne vel latt den gamle faren din
bli syk først, din vesle, ekle gnom!»
sa herr Møkk
og gikk på jobb uten å si farvel.
Han var så misunnelig
at han tråkket ned fem fotgjengere
og raserte en nabohage.

Otto og mutter satt ved frokostbordet
og så surt ut på plenen
der Anne og Jørgen satt
i hver sin røde fluktstol
og drakk feit, gul ister rett fra boks.
De to syke lo.
De koste seg.
«For noen griser!»
sa mutter og Otto i kor.
I stillhet spiste de
dødelige, kalde fiskeboller
og puma på glass.
Mens mutter gikk ned
i den dypeste kjelleren
for å finne noe ekstra farlig gift
å servere de to pasientene,
labbet Otto til skolen.
I grunnen var han ganske fornøyd.
Det kunne ikke være lenge
før han også ble smittet.
Og da skulle alt bli helt bungalow!

Mens han gikk,
lagde han en liste
over alt det andre morsomme
han skulle gjøre.
For det første skulle han også
finne fram den vesle, røde fluktstolen sin.
Så skulle han få moren
til å kjøpe minst ti flasker
med yndlingsdrikken hans,
sakteflytende grønsj. (1)
Og et helt lager med tegneserien
om Feite Fetter Fusel. (2)
Så ville han plage naboene ekstra mye
med å flytte om på alle hagemøblene
og trærne rundt om.
Slik at nabo Gurke
forgjeves ville lete etter epletreet sitt.
Og selvsagt bli rasende
når han fant det inne hos nabo Bigg.
Og så ville nabo Prontos skrike seg hes
fordi han trodde at nabo Bure
hadde stjålet gressklipperen hans.

Da Otto kom til skolen,
var han så fornøyd
at alle så det på ham med en gang.
«Vi er syke hjemme hos oss,»
sa han, og gledet seg over
hvor sjalu alle i klassen ble.
«Du er en ekkel flyndre, Otto,» sa Roar.
«Du er en fæl fark,» sa Kristina.
«Jeg? Jeg er bare heldig, jeg,»
sa Otto overlegent.
Men han var ikke like fornøyd
da lektor Virvar
i den første timen meldte
at det gikk rykter om
en epidemi som var på vei.
«Flimrende floss (3)
er ikke noe å spøke med,» sa Virvar.
«Hm,» tenkte Otto
og så på alle de ivrige fjesene rundt seg.
Det var ikke fullt så morsomt
hvis alle sammen ble syke.
Han hadde håpet
at han skulle være den eneste i klassen.
Men uansett var det sikkert hans tur
hvert øyeblikk.
4. TREIGE ELEVER
FÅR SIN STRAFF

Da Otto kom hjem,
hadde også mutter og fatter blitt syke.
De hadde funnet fram hver sin fluktstol
og var helt kule og fornøyde
der ute på plenen foran huset.
«Vi har fått dobbeltsidig dødgang
med skrå skritt,» (4)
mumlet fatter fornøyd,
mens mutter siklet og gliste
ved siden av ham.

Otto kjente etter i absolutt hele kroppen,
men han var frisk.
Sørgelig frisk.
Det var ikke morsomt
å sitte her inne alene
og se på monstermesterskapet
i brakrap og skjør tannstilling.
Han kunne hatt det mye morsommere
ved å være syk sammen med de andre
utenfor i hagen.
Det var urettferdig.
Han sparket til fjernsynet
så skjermen ble rund.

Dagen etter
hadde de første i klassen blitt syke.
Lektor Virvar ga de treige elevene
som ennå ikke hadde skjønt
at de burde få seg
en flimrende floss, ekstra mange lekser.
Det var straffen for å ikke gjøre
som de flinkeste monstrene i klassen!

Ut av skolegården
måtte Otto og de andre elevene
som hadde møtt opp,
gå mellom superbøllene.
Det var de eldste elevene på skolen.
De som holdt på med hovedfag
og virkelig studerte bølleri
på høyt plan.
De klemte kvisene sine ut på dem,
slengte skjellsord
eller kastet grøt og gammel, sår gaupe
rett i hodene deres.
«Se nå å bli syke, dere også!
Ellers vanker det juling og neglesprett!»
ropte de.
«Ikke vær sånne pingler!» skrek de.
«Blemmer, oppkast, ligge i bingen!
Heia, flimrefloss.
Ja, det er tingen!»
brølte de rett opp i trynet på vesle Otto
som kjente lukten av sur ånde
som var kommet helt fra Kina.
5. FERIE I FLUKTSTOL

Da Otto kom til gata
hvor familien Møkk bodde,
så han at flere av naboene også var syke.
Mange av klassekameratene
og foreldrene deres
satt dypt plantet i røde fluktstoler
og drakk akkurat det de ville.
Noen koste seg
med iskrem med vortesmak.
Noen tygget flate hjortekaker.
Alle hadde det så kult
at de holdt på å stryke med
av bare glising og kosefising. (5)

Ottos geip hang nedpå knærne.
Hele familien lo av en fæl vits
om haier og gjøkur
som Anne nettopp hadde fortalt.
De var så opptatt med
sin egen dumme humor
at de ikke en gang så at Otto kom hjem.
Det var da det sprakk for Otto.
Egentlig var han redd for faren sin.
Faren var diger og farlig
og hadde tusen tenner på rad.
Når faren ble sint,
gikk de fleste i dekning.
Men nå marsjerte Otto rett opp
til den syke, uhyggelige faren.
Han klatret opp på kneet hans
og halte seg opp til øret.
Med den ene kloa kløp han faren i nesa.
Med den andre trakk han ham
i den svarte fletta han hadde i nakken.
Så skrek han inn i øret til pappa:
«JEG VIL OGSÅ VÆRE SYK!
DET ER DIN FEIL!
DU ER EN PUDDING, PAPPA!»

Deretter raserte vesle Otto huset.
Han brukte evnene sine
til å hive møblene rundt.
Han plasserte hele toalettet nedi kjelleren
og badekaret oppi senga til Jørgen.
Det krevde så mye krefter
at han til slutt satte seg svett
ned på trammen.
Med hodet i hendene.
Fra plenen hørte han
hele familien klappe matt og sykt
og takke for den fine forestillingen.
Otto gikk nedbrutt inn på rommet sitt
og smelte igjen døra så hengslene ble sure.
Han satte seg på stolen sin
og tenkte den en halv meter opp i været.
Og så lot han den vippe
halvveis bakover.
Det var bare syke monstre
som fikk bruke rød fluktstol.
Men på denne måten
fikk han i alle fall en slags følelse
av hvordan det kunne være
å lene seg bakover i en god stol.
Han lot som om han var litt syk.

Han våknet ikke før utpå natta
da stolen datt i gulvet med et brak
som ville ha vekket et friskt monster.
Men som nå ikke fikk annet til å skje
enn at de andre snudde seg i sengene
og snorket videre.