Jeg har aldri sagt så mye om hva jeg legger i dette begrepet. Jeg brukte det første gangen i en voksenbok som het «Dit gatene går når det blir natt» som utkom i 1992. Og jeg bruker det i bøkene om Trash Bazooka – en serie som jeg startet å skrive i 2000.

I dette å male med ord, legger jeg at i noen historier er forfatteren kanskje mer på jakt etter å skape en FØLELSE hos leseren i stedet for at hvert ord skal forstås hundre prosent. Det betyr at ordets egentlige betydning kanskje egentlig ikke spiller noen rolle. Det viktige er hvordan ordet HØRES ut. Hvilken følelse du får når du sier det – hører det – leser det.

I disse to bøkene jeg nevner over her så ville jeg for eksempel skape noen følelser hos leseren. For eksempel å få fram noe ekkelt. Eller å skrive noe som hørtes skikkelig teknisk ut.

La meg gi deg noen eksempler.

Første eksempel er hentet fra «Dit gatene går når det blir natt». Utdraget er hentet fra side 40-41. Det handler om en leiemorder som er halvt menneske og halvt robot:

«Kruger legger telefonrøret tilbake på gaffelen. Han merker en liten slark i leddet. Albuen er ikke helt som den skal. «Må sjekkes. Eventuelt justeres. Mulig skiftes ut,» registrerer han. Notatet legges inn på plater av oksydert hardplast. Han har pleksiglassminne og elokserte frontallapper. Kruger bøyer armen og strekker den ut. Stresstestede fibre i biceps brachii kombinert med en innsatt krok med kabeltrekk gjør det mulig. Han vrir håndflaten opp og kjenner den ørlille dødgangen. Med presisjonsstøpte plastfingre pakker han forsiktig opp de nødvendige lemmer og innvoller. Rammen er av herdet stål og titanium. Han fester stroppene og setter kjedene i sporene. Så dytter han naglen på plass i hoftene og strammer leddene. Noen ganger kan han kanskje føle at han har mistet noe. Hvor er det blitt av ham. Men straks sjaltes backupprogrammene inn. «Må få dette korrigert,» tenkes det et eller annet sted. Han er et polert stridshode med 7,62 millimeters ryggsøyle. Det er vanlig NATO-standard.»

Andre eksempel er hentet fra «Første bok om Trash Bazooka. En helt blir til». Den boka handler om Kjell Ivar Hansen som tilsynelatende er en helt gjennomsnittlig, normal gutt. Men i virkeligheten heter han Trash Bazooka, er stuntpilot i verdensrommet og redder kloden vår stadig vekk. Vi går inn i en scene hvor han og teamet hans forfølger en fiendtlig jager som har lagt seg på en kurs som fører dem rett inn i ringene rundt Saturn.

«Den som har forsøkt å kjøre en SCUSSI-jager mellom millioner av småstein vet at Trash mildt sagt fikk noe av den samme følelsen som det er å kjøre en offroader gjennom en bekk. Han overlot stikken til den velbalanserte Steuer-boksen. Jageren kastet seg inn i loddrette og vertikale vinkler for å unngå kollisjoner. Det var lett å følge gggagar-satelitten nå. Men instrumentene fanget den ved å finkjemme UVG-registeret kontinuerlig. Dermed kunne det kompliserte giga-regnehodet, som var dypt implantert i dashbordet, beregne fiendens kurs og holde retningen.

            fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj
                        fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj
                                    fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj

sa det og Trash mer ante enn så kjølvannet på de syltynne SonoBoy-rakettene som gggagaren sendte mot dem.

«FARE! FARE!» beepet det fra den automatiserte farts- og retningskoordinatoren som bestemte SCUSSI-jagerens ferd.

Trash grep stikken selv, vred Futuraknappen over på MANUELL og konsentrerte hjernen sin om å følge et bestemt sett av alfa-bølger. Det er noe av den samme konsentrasjonen som indiske fakirer bruker når de legger seg på spikermatter, knasker i seg lyspærer eller stikker lange nåler gjennom kroppen uten å kjenne smerte. I løpet av tre nesten uendelige, tiendeler hadde han skaffet seg full kontroll over skipet. Hjernen hans var i totalfokus og gjorde at han kunne styre unna både fiendens salver og steinene som kom farende mot dem med en hastighet som vanligvis er umulig å oppfange for øyet.»

Hvis du virkelig begynner å studere hvert ord i disse utdragene – det kan til og med hende at du slår dem opp i en fremmedordbok – finner du betydninger av dem som kanskje ikke gir noen mening når man leser dem i teksten. Men når du leser f.eks. om «pleksiglassminne», «giga-regnehodet» eller «Futuraknappen» så kan du ikke unngå at ordene lager noen slags bilder oppi hodet ditt. Selv om det kanskje egentlig er bare tull det som står der. Det er dette jeg mener med å male med ord. Og det er den følelsen jeg vil fram til hos den som leser. Jeg er interessert i å vekke følelsen som gir mening, ikke den direkte betydning av ordet.