Da jeg var nitten år hadde jeg begynt å skrive dikt – som tidligere nevnt. I løpet av de neste åra fikk jeg da også utgitt noen få av dem i magasiner av typen Gateavisa, og i en antologi med undergrunnsforfattere. I tillegg i et mer etablert lyrikktidskrift som het Poesi Magasin i 1984. I sistnevnte var det lyrikeren Arne Ruste som satt som en av redaktørene. Han har i ettertid sagt at Ewo innerst i sin forfattersjel egentlig er lyriker. Mulig det. Mulig det. Uansett skal Arne ha noe av æren for min offisielle debut.

I de åra reiste jeg på noen lange turer. For det første sammen med tre kompiser til USA. Vi kjøpte en bil i Boston og kjørte først ned til Florida, deretter tvers over kontinentet – til California. Og etter å ha tråklet oss oppover Stillehavskysten, kjørte vi tvers over hele USA igjen. Året etter dro jeg på haiketur alene. Etter å ha tatt ferja til Kiel haika jeg ned til Hellas, tok båt over til Italia, haika langsetter den søritalienske støvelen og over til Sicilia. Deretter øyhoppa jeg meg nordover igjen, til Nord-Italia og haika tilbake til Danmark, hvorfra jeg fikk toget hjem. Dessuten bodde jeg i noen kollektiver, spilte i band og rota mye rundt. Jeg dreiv vel med det de fleste unge folk driver med – skaffet meg erfaringer.

Imens hadde jeg gått på universitetet i Oslo. Uten å trives. Derfor søkte jeg til Journalisthøgskolen. Det skulle vise seg at det faktisk ikke var så lett å komme inn der. Heldigvis – for meg – hadde jeg en reservesøknad på Bibliotekhøgskolen. Og det var der jeg ble tatt opp i 1978. Den gangen tenkte jeg at det kunne jo være en grei nok utdannelse. Ved å skrive noe slikt, har jeg sikkert gjort en del bibliotekarer forbanna. Men jeg skal rette det opp igjen straks ved å si at den utdannelsen har vært gull verdt. Den lærte meg hvordan man skal ordne informasjon. Og ikke minst – den lærte meg å finne informasjon. Den som f.eks. har strevd for å finne noe som helst av verdi på nettet vet hvor viktig det er å ha en slik kunnskap. Mange av mine bøker hadde vært betraktelig vanskeligere å skrive dersom jeg ikke hadde lært meg bibliotekaryrket. (Dessuten skal det sies at det er innmari mange søte og smarte jenter på den skolen!!!)

Jeg var ferdig bibliotekar i 1981. Jeg var den på mitt kull som hadde minst ambisjoner om noe som helst som smakte karriere. Og var antakelig den første som faktisk gjorde karriere. Jeg ble nemlig biblioteksjef bare etter et halvt år – muligens en av de yngste i dette landet – i en alder av 24 år. (Grunnen var at det var den eneste jobben jeg fikk tilslag på – på tross av alle de søknadene som jeg sendte på de ledige stillingene som fantes i Oslo-området.)

Min stilling innebar å styre bibliotekvesenet i Vestby kommune. Det var mye jobb! Og etter fem år der følte jeg at jeg hadde gjort det som var mulig å gjøre som bibliotekar. (Godt mulig at endel bibliotekarer ikke er enig med meg der!) Dessuten hadde den første boka mi kommet ut. Jeg var klar for å bli forfatter på heltid. Jeg sa derfor opp jobben min i årsskiftet 1986/87.

Det var imidlertid ikke så lett å leve av å være ukjent forfatter. Og etter åtte måneder – og diverse strøjobber innenfor Manpower – fikk jeg jobb som forfatterkonsulent i Norsk Forfattersentrum. Der fikk jeg jobben med å lage turneer og oppdrag på skoler og i biblioteker for andre forfattere. Etter noen år i den jobben var jeg kort tid innom Ex Libris forlag som redaktør, før jeg igjen fra 1991 satset på å bli forfatter på heltid.

Og denne gangen klarte jeg det. Men det tok noen år med dårlig råd. På den annen side har det gitt en enorm glede å vite at jeg omtrent har trukket meg selv opp etter håra og skapt min egen jobb.

Og herfra har jeg fortsatt å skrive. Jobber av skrift – både som forfatter og frilanser i bokbransjen. De nye tider med e-bøker og piratisering vil vise om dette er noe jeg kan fortsette med. Eller om jeg kanskje må bli noe helt annet. Kjøre drosje eller rake løv i parken. Jeg håper det beste!