Jeg skal visstnok være født klokka 22.45 på kvelden. Det skjedde den 29.juni 1957. Jeg husker null & niks av det. Men er det ikke ofte sånn? De viktigste tingene i livet er det bare andre som husker for deg.

Foreldrene mine og jeg bodde i en sliten bygård på Grünerløkka i Oslo de første årene jeg levde. En gård som lå på hjørnet av Steenstrupsgata og Markveien. (For de som er kjent.) Selv husker jeg bare et par ting fra den tida. Og det er bare bagateller. For det første at jeg antakelig har kasta stein eller en pinne på en bil og at en mann kom bort og snakket til meg. Men at han tross alt smilte.

Det andre jeg husker er at jeg står i barnesenga mi og stirrer forventningsfullt på en person som har kommet inn døra. Gjennom hjernen min farer det en stor og feiende flott tanke om at jeg nå skal få en gave!!!

Og det er det som er igjen fra min Løkka-tid. Da jeg var to og et halvt år flytta vi nemlig til Oppsal – en drabantby i Oslo. Og det store var at jeg fikk eget rom. I 1959 var nettopp det svære greier. Det ble bygd digre blokker i mange drabantbyer for at folk skulle komme vekk fra gamle og trange leiligheter. De skulle bo «så de kjente det» som man skrev på den tida. Det skulle være lys og frisk luft og grønt rundt blokkene. Norge hadde vært et fattig land i århundrer. Men skulle nå hales inn i en moderne tid. Faren min var ingeniør og mor var sydame. Og det var akkurat den typen folk som det moderne Norge trengte. Mora mi sydde klær og far bygde bruer og digre metallkonstruksjoner. Han satte spor etter seg. Hvis noen har sett den digre radarkuppelen i Østmarka eller på mystisk vis har fått komme ned i hvelvet på Norges bank, så er det fattern min som har vært med å lage dem på tegnebrettet. Jeg begynte på grunnskolen på Trasopp. Gikk der fra 1. til 7.klasse. Gikk 8. og 9.klasse på Tveita ungdomsskole – som idag er det samme som Hellerud Videregående skole. Jeg gikk sammen med de samme folka fra 1. til 9. og det var ikke spesielt ok. Mye mobbing. Jeg har skrevet en bok om nettopp mobbing – «Svart. Og cirka hvitt». Og kunne ikke ha gjort det uten å ha opplevd det selv.

Fra det øyeblikk at jeg forsto hvordan man skulle lese en bok, ble bøker det viktigste i livet for meg. Jeg aner idag ikke hvor mange jeg har lest. Jeg veit bare at det må være utrolig mange. En av grunnene til det, var vel at jeg ikke var blant de som var mest på hugget i klassen. Jeg var langt fra så kul som heltene i bøkene mine. Jeg var en skikkelig nerd. Det kan jo hende at nettopp det er en av grunnene til at jeg skriver om folk som er litt mer verbale og ovenpå enn jeg var. Simpelthen fordi det er slik jeg så gjerne en gang skulle ha vært.

Du kan ikke se av stilene mine fra grunnskolen – eller videregående for den saks skyld – at jeg skulle bli forfatter. Personlig syntes jeg stil var trøtte saker – skikkelig dødt og boring. Og jeg tror fremdeles kanskje ikke at vanlig stilskriving er veien fram til å like å skrive. (Men jeg innrømmer at jeg ikke har noe godt svar på hvordan man får opp lysten til å skrive hos folk.)

Det å komme på videregående var deilig. Endelig kvitt den gamle klassen. Jeg kom sammen med positive folk – folk som var motivert for å være der de var, osv. Det var en skikkelig happy tid. Og de mimrefestene går jeg på gjerne.

Det var det siste året på videregående at jeg begynte å skrive selv. Det skjedde fordi jeg jobba mye med en klasseavis og fant ut at jeg likte å skrive. Den gangen var det omtrent bare dikt jeg skrev. Og inspirasjonen økte ytterligere den sommeren rett etter at jeg hadde gått ut av skolen. Da hørte jeg nemlig en forfatter som heter Jan Erik Vold lese dikt på ei plate. Plata het «Ingentings bjeller» og det traff meg så innmari. Her kom det ramlende ut dikt uten rim og rytme og likevel var det små flotte historier inni dem.

«Det kunne jeg godt tenkt meg å drive med også,» husker jeg at jeg tenkte.