Jeg ga ut den første boka mi da jeg var 29 år – i 1986. Noe som er en ganske gjennomsnittlig debutalder blant forfattere i Norge. Boka het «Det sies at oktober er en fin måned» og var en samling med noveller som jeg hadde skrevet i løpet av ca fire år. På mange vis var jeg en deppa fyr uten særlig mange illusjoner og forhåpninger da jeg var i tjueåra. Og det gjenspeiles også i disse korte fortellingene. De handler ofte om kjærlighet som går i stykker, eller om savnet av noen man en gang elsket, eller om lengsel etter kjærlighet. Samtidig er dette noveller hvor jeg forsøkte å skrive en veldig poetisk prosa. En blanding av lyrikk og novelle. Jeg var veldig inspirert av engelske og amerikanske forfattere som Graham Greene, Ernest Hemingway og Raymond Chandler. Men også av en fransk forfatter som heter Marcel Proust.

Fra den høsten jeg debuterte visste jeg at det var forfatter jeg ville bli. Jeg ville satse på å bli forfatter på heltid. Jeg sa opp jobben min og skrev den neste novellesamlinga i løpet av høsten 1986 og vinteren 1986/87. Den utkom høsten 1987 og het «Ingen snakker om Marcel». Novellene var noenlunde innen samme stilart som den første boken.

Så kom noen år hvor jeg skrev mye noveller, og samtidig prøvde meg på lengre tekster som nok kunne ha blitt til romaner. Problemet var bare at jeg ikke riktig fikk det til. Den neste bok mi kom ikke ut før i 1991 og het «Langsomt nå, for Matteus’ skyld». Det var sju noveller om en gutt hvor faren stikker av fra ham og mora. Noe han må prøve å forsone seg med. Dessuten får mora en ny kjæreste – en annen kvinne. Det er i det hele tatt mye Matteus må prøve å leve med her i verden og novellene kan leses kronologisk som en kort roman. Året etter kom en roman som heter «Dit gatene går når det blir natt». Det er forøvrig den første cyberpunkromanen som er skrevet på norsk. Den handler om datahackeren Solander Krogh som forlater leiligheten sin og drar inn mot sentrum av byen. Han skal hevne seg på mannen som en gang drepte faren hans.

Det som var felles for særlig disse to siste bøkene var at jeg ble så opptatt av språk og ord. Jeg følte at det var mindre viktig å fortelle en god historie. Det viktigste var ordene som historien var skrevet med. Jeg gikk så langt som til å si at selve ordene var den gode historien. Det gjaldt for leseren å nyte måten ordene var satt sammen på – å nyte formuleringene – å ikke henge seg så veldig opp i handlingen. Det som var viktig var å sette pris på et vakkert språk.

Dermed befant jeg meg i en måte å skrive på som ikke akkurat var leservennlig. Bøkene mine ble simpelthen for vanskelige tilgjengelige. Jeg kan ikke si at jeg angrer på at jeg har skrevet dem. Ikke misforstå. Men jeg kan skjønne at noen lesere ble frustrert over at de syntes at meningen og handlingen ble for pakket inn i ord.

Ikke minst følte jeg selv at jeg hadde kommet til veis ende i et litterært prosjekt. Jeg prøvde å skrive videre i mitt ordene-er-den-egentlige-gode-historien, og oppdagde at jeg ikke lenger hadde noe å si til leserne mine. Hva jeg enn skrev på, så virket det dødt. Det virket oppstyltet. Det virket som om det lå en tynn hinne av ord mellom meg og den virkelige verden. Og den hinna var visst helt umulig for meg å slå hull på.