FILM, DØD OG KJÆRLIGHET

Jeg elsker film. Har sett veldig mye film. Ser i perioder film nesten daglig. Jeg ser handling veldig i bilder og skriver nok ganske visuelt.

Derfor var det nærliggende at den neste sakprosa-boka mi skulle handle om et slikt emne som interesserer meg så sterkt – nemlig film. Og jeg landet altså på å skrive om filmens urhistorie – og noe særlig mer usexy delemne for unge mennesker innen film skal det vel være vanskelig å finne. Det var derfor en stor utfordring i dette. Hvordan vekke filmens urhistorie til live?

Jeg begynte å sirkle meg inn i stoffet ved å lese og bla litt usystematisk – slik jeg ofte gjør – og skjønte snart at krim var tingen. Jeg ville skrive en resonnerende sakprosabok som skulle ta opp problemet om hvem som egentlig var filmens far? Og da kunne dette skrives ut som en whodunnit – altså lage en spenningshistorie. For det viser seg at tyskeren Max Skladanowsky antakelig var den første i verden som viste film offentlig – med sin framviser han hadde funnet opp selv. Og videre research viste at industrispionasje var meget utbredt den gangen. Max selv hevdet at han var den forbigåtte og oversette førstemann. Ikke minst fant jeg informasjon om en fransk oppfinner som muligens sto på dørstokken til det store gjennombruddet. Han skulle bare ta toget tilbake til Paris med oppfinnelsen og papirene sine – men forsvant sporløst på den reisen. Dette var jo et rikt stoff for den som ville skrive en spenningsfortelling!

Og jeg fant ut jeg ville bruke den hardkokte kriminalfortellingen som form. Både fordi den har et sterkt slektskap til filmen – film noir – og fordi den har et språk som blir fargerikt og spenstig og som sådan funker bra for unge mennesker.

Boka ble lagt opp slik at jeg hadde annet hvert kapittel var fagstoff og annet hvert var krim. Krimbiten handler da om hvordan jeg sammen med en kompis har startet et historisk detektivbyrå. Vi eier nemlig en tidsmaskin som gjør at vi kan løse historiske gåter. Og vi oppsøkes da av etterkommeren til Max Skladanowsky som vil at vi skal sjekke om ikke det skjedde noe muffens den gangen. Om ikke muligens Edison eller brødrene Lumiere spionerte på Max og stjal ideene hans.

Ved å skrive deler av dette skjønnlitterært løste jeg et problem som jeg opplever i mye sakprosa – dette med å levendegjøre ting som faktisk har skjedd. Ved å dikte meg inn i historiske hendelser står jeg friere til å visualisere dem. Jeg kan ta med smaker og lukter og følelser. Jeg kan gi leseren en følelse av å være til stede når Max Skladanowsky viser sine første filmer i Berlin i 1895. Jeg kan gi dem en svak ide om hvordan det må ha vært for datidens mennesker å se levende bilder.

Men som i alle hardkokte krimfortellinger går det kanskje ikke helt slik som man skulle tro eller ønske. Ikke i boka, men jeg tror likevel at formen og språket jeg valgte her var det som gjorde at folk i Norsk Filminstitutt og andre deler av filmmiljøet har blitt svært opptatt av denne boka. Så her har den faktisk funnet vei utover hovedlesergruppa – unge mennesker.