HVA ER EGENTLIG HISTORIE?

Jeg hadde skrevet en faktabok om en vikingferd vestover og var i grunnen ganske godt fornøyd med den. Men så viste det seg at forlaget Damm hadde andre planer. Store planer. Planer jeg aldri hadde tenkt på. De spurte om ikke jeg ville skrive en Norgeshistorie for forlaget.

Først tenkte jeg at det var litt for voldsomt for meg. Men så tente jeg på den ideen og tenkte i flere dager før jeg bestemte meg. Ideene ble til håndfaste bøker. Faktisk seks bøker om norsk historie fra de tidligste tider til i dag. En serie som jeg ville skulle være litt annerledes enn vanlige historiebøker.

Jeg ville for eksempel ikke bry meg så veldig mye om konger og kjente personer. Ikke misforstå – jeg vet at folk som har styrt og bestemt også har påvirket hvordan landet vårt har blitt til. Men dette kan man lese masse om i andre historiebøker.

I stedet ville jeg prøve å skrive litt om hvordan det måtte være å leve i de forskjellige tidsaldrene. Jeg ville forsøke å få leseren til å leve seg inn i for eksempel steinalder, vikingtid, union med Sverige, osv. Hvordan tenkte folk? Hva gikk de kledd i? Hva spiste de?

Alle disse små detaljene som gjør historien levende.

Dessuten ønsket jeg at hvert bind skulle ha noen spesielle vrier. At hver bok skulle inneholde noe som fikk leseren til å tenke litt selv. At jeg for eksempel kunne gi leseren noen tips om hvordan man kunne drive med amatørarkeologi. At leseren skulle tenke litt over hvilke smaker, farger og lyder som fantes for eksempel i middelalderen. At leseren også skulle prøve å se for seg hvordan vårt land hadde sett ut dersom historien hadde utviklet seg annerledes.

I det hele tatt har jeg prøvd å få leseren til å tenke på hva historie er for noe. Ordet historie kan jo bety flere ting. Det kan være en morsom vits. En kort fortelling eller et eventyr regnes også som historier. Mens skolen lærer du verdenshistorie som skal være sannheten om hvordan verden har forandret seg gjennom tidene. Det høres ut som om historie kan være både sant og usant samtidig. Det høres forvirrende ut.

Men i en Norgeshistorie som dette leter vi etter sannheten. Og det er ikke alltid lett. Særlig i det første bindet, som handler om de tidligste tider. Fra den tiden da de første menneskene kom til landet. Ingen kan vite sikkert hvordan det var. Derfor er den boka full av ord som omtrent, cirka, kanskje, muligens.

Norgeshistorien starter tusenvis av år før det fantes alfabet eller før noen skrev ned de opplevde. Derfor finnes det ingen bøker, brev eller andre fortellinger igjen etter steinalderfolket. Vi må stole på arkeologene. Det er takket være dem at vi vet så mye som vi gjør om livet i steinalderen.

Arkeologer er spesialister som har lært om fortiden og hvordan man skal finne spor etter den. De har prøvd å tyde sporene etter hva som har skjedd. Det nærmeste vi kommer noe som minner om fortellinger er bildene som er hugd inn eller malt på steinvegger og svaberg av dyr, jakt og guder. Steinbildene og det arkeologene finner i jorda er alt vi har for å skjønne noe av fortidens mennesker.

En arkeolog jobber omtrent som en etterforsker i politiet, men når så mye mangler blir det mye gjetting. Og av og til tar selv spesialister feil eller misforstår. Derfor vil ikke en Norgeshistorie eller verdenshistorie kunne være helt sann. Den er bare i nærheten av sannheten.

Mange tror at historien beveger seg jevnt framover. At mennesker lærer noe nytt, finner opp en ting, tenker ut noe lurt og gjør verden stadig bedre. Som om historien er en lang, lang linje hvor alt stadig forandrer seg mot noe som var enda smartere enn i går.

I virkeligheten skjer forandringer i rykk og napp. Selv om et steinaldermenneske fant på en kjempegenial måte å fange elg eller å tenne ild på, så fikk kanskje bare de få i flokken hans vite om det. Det kan ha vært for at ikke andre mennesker skulle få den samme jaktfordelen. Kanskje oppfinneren døde før han fikk fortalt om oppdagelsen. Kanskje ble den smarte jaktmetoden glemt.

Men vanligvis blir nye idéer fraktet videre fra munn til øre. Noen lager en forbedring på noe som var tungvint. Den nye måten å gjøre noe på sprer seg. Folk vandrer langt og tar med seg idéene til nye steder. Der møter de nye mennesker og deler erfaringene sine.

Slik ble for eksempel måter å jakte på, bygge en båt, så korn og holde geiter spredt rundt i verden. I steinalderen brukte idéer og hendelser årevis på å bevege seg fra sted til sted. I vår tid spres idéene stadig fortere. I dag vet vi i løpet av et minutt hvis det har skjedd noe viktig på den andre siden av kloden.

I dag får vi nesten for mange fakta og opplysninger om alt som skjer. Dagens historie – som jeg skriver om i bind 6 – er veldig annerledes i forhold til den historien jeg beskriver i første bind.

Det er så mye her som kan være spennende å tenke på og over.

Denne Norgeshistorien er bare en smakebit på alt det spennende som HISTORIEN har å by på.

Norgeshistorien ble på til sammen seks bind. Her er en oversikt:

Bind 1 – Det navnløse landet i nord. Steinalder, bronsealder og jernalder. Fra ca år 9.000 f. Kr. til 793 e. Kr.
Bind 2 – Jakten på vikingene. Vikingtid. Fra år 793 til 1066.
Bind 3 – Krigerske konger og farlige fiender. Middelalder. Fra år 1066 til 1380.
Bind 4 – 434 år og et mirakel. Union med Danmark. Fra år 1380 til 1814.
Bind 5 – Den siste unionen. Union med Sverige. Fra år 1814 til 1905.
Bind 6 – Kriger, kriser og svart gull. Moderne tid. Fra år 1905 til 2006.

I 2008 ble de seks bindene samlet til ett bind. Feil i den første utgaven ble rettet og hele teksten ble språkvasket.