Jeg trodde aldri at jeg skulle skrive en bok som jeg ikke helt klarer å si hva handler om. Men her kom den. Den var vond å skrive. Den var vond å lese. Og den har vært vond å si noe om.

Den handler om sekstenåringen Hopper som muligens dør i en sykkelulykke. Men han dør ikke sånn som andre dør. I stedet blir han et fantom. Han går rundt i vår verden og er usynlig. Han snakker og ingen hører ham. Han kan ikke smake eller lukte.
Men noen få ting kan han gjøre.

Han kan på små ting, for eksempel en liten stein.

Han kan kjenne hvordan andre har det når han kommer tett innpå folk.

Og ikke minst kan han lese litt av deres framtid.

Det siste er kanskje det verste. For han får på den måten vite at kompisen Eddie vil dø i en ulykke om bare noen få timer.

Så hva kan et fantom gjøre?

Har han en mulighet til å redde Eddie?

Eller er alt meningsløst og håpløst?

Jo da, dette er en bok som handler om å leve seg inn i hvordan andre har det. Og som stiller spørsmålet: ”Betyr de tingene vi gjør – eller ikke gjør her i denne verden – noe som helst?”

Men det er liksom bare å skrape i det ytterste laget av romanen.

Jeg vet at det er mer under her.

Det er flere lag og etasjer av mening og betydning under dette. Og likevel har jeg selv ikke klart å åpne de etasjene. Jeg har ennå ikke forstått helt ut hva denne romanen handler om.

Den skremmer meg.

Den er som en perfekt, svart kule. En kule hvor jeg kan se inn på noe grått og skimrende som virvler rundt inni kula. Men som jeg ikke får tak på.

Samtidig er det en kule som gir meg et speilbilde av meg selv jo lenger jeg stirrer på den.

Det er en bok som skremmer meg.

Og som jeg ennå ikke har klart å gi noe intervju om. Faktisk har jeg inntil videre avstått fra å si noe veldig konkret om den. Det er like greit – når jeg likevel ikke har svarene.

Men inntil videre bare ser en skremmende, svart kule med bildet av meg selv i.