HISTORIER FRA ISEN
Plutark var en gresk forfatter som levde fra 45 til 125 etter Kristus. Han skrev en rekke biografier, hvorav en god del er såkalte parallellbiografier. Han setter to mennesker opp mot hverandre – en greker og en romer – og sammenlikner livsløpene deres. Ideen er selvsagt å vise hvordan livsløp og etiske valg kan gi så forskjellige utslag.
Dette var mat for en som ville skrive om kappløpet til Sydpolen 1911-1912. Jeg tenkte at det kunne være interessant å sette Amundsen og Scott opp mot hverandre på denne måten. Slik at det ikke bare blir et stykke polarhistorie, eller et kappløp. Det handler også i bunnen om hvordan to måter å tenke på settes opp mot hverandre.
Scott er representanten for datidas eneste supermakt. Han er sågar kaptein i supermaktens viktigste militære styrke – den britiske marinen som i over 300 år hadde sørget for at Imperiet hadde vokst seg stort. Riktignok hadde han med seg motoriserte sleder til sydpolen. Noe som kan få noen til å tro at han sto for en moderne tankegang. Men tvert imot ønsker jeg å få fram at han står for en tankegang som var i ferd med å bli akterutseilt. En konservativ og utslitt tankegang om skulle gå under i første verdenskrig. Jeg ser ham som representanten for en supermakts-arroganse. En måte å tenke på som sier Sydpolen er vår! Vi har ikke noe å lære av andre! Vår metode, å trekke sleder med mannekraft, har vært og vil for alltid være mest effektiv i arktiske strøk.
Amundsen, derimot, står for en totalt annerledes, fleksibel tankemåte. Han kalkulerer seg nesten fram mot seier. Millimeter for millimeter bedrer han oddsene sine for å vinne. Og er ikke redd for å lære av andre i dette kappløpet. Samtidig er det nesten noe uhyggelig ved hans nesten bokholderiaktige regnestykker og ”kaldhet”.
For øvrig er det ganske morsomt å sammenlikne deres egne språklige framstillinger av polferden. Scott med sin veltalenhet og pompøsitet, passe ispedd en god dose arroganse. Kontra Amundsens veldig ned-på-jorda sakprosa og pussige ortografi. Han hadde nemlig en ide om at man skulle skrive nøyaktig slik man uttalte ordene.
Men hvordan skulle jeg skrive boka? Jeg valgte å bruke spillmetaforen om det overordnede element her for handling og framstilling. Jeg prøver altså å bruke ord og begreper fra spill for å få leseren med. Fordi jeg vet at spill er noe som den unge leser er interessert i.
Jeg har valgt å skrive selve kappløpet som en fiksjonsfortelling, klippet opp i kortere kapitler og plassert annen hver gang. Altså Amundsen-Scott-Amundsen-Scott, osv.
En av de vanskelige tingene her er for eksempel å skjule at Amundsen ankommer Sydpolen over en måned før Scott. Jeg kunne derfor ikke legge dette opp etter datoer. Men måtte velge etapper. Først over isflaket som dekker Rosshavet. Så opp breen til Sydpolsplatået. Så ferden over platået. Men så slutter jo spenningen rundt kappløpet jeg til slutt må avsløre at Amundsen har vunnet. Eller gjør den ikke det?
Det finnes en avgjørende forskjell på polarekspedisjoner den gangen og nå. I våre dager kan den som har hatt en ulykke eller som har gjort noe dumt i isødet bli hentet med et helikopter i løpet av kort tid.
Den gangen fantes det ingen backup. Slik at kappløpet endrer karakter idet deltakerne kommer fram til polpunktet. Fram dit har de kappløpt med hverandre. Fra det punktet kappløper de med døden. Vil de klare kulda? Vil de finne depotene som de har lagt ut? Vil de klare seg over bresprekkene? Vil de unngå frostskader som kan føre til koldbrann. Det er tusen mulige måter å dø på i polare strøk. Og svært mange av dem er grusomme.
Og den ene ekspedisjonen skulle komme til å betale prisen for en leders mot og beklagelige toskeskap.