OM ENGLER
I 2011 kom en ungdomsroman som het “Totales wipeout i Atlant”. For den som ikke har lest den så handler den om engelen Metatron som er en av Jahves foretrukne. Han blir sendt ut på et oppdrag for å inspisere Gudsrikets ytterpunkter. Men havner av ukjente grunner tre ganger på det ene av dem – planeten Atlant – som er jorda. Her går han gradvis fra å være en betrakter til å bli en deltaker. Når han kommer tilbake til Jahves palass er Jahve død og en fraksjon av englene som kalles Bibelbangerne prøver å overta makten for å innføre et renere Gudsrike. Metatron stopper dem fra det. Og det viser seg at Jahve har ment at han skulle bli den nye Jahve – noe han gjør. Oppholdene på Atlant var nødvendig for at han skulle lære seg empati, kjærlighet, sorg osv, egenskaper som en ny Jahve vil trenge.
Som man skjønner er formen her fantasy. Det handler om løsrivelse fra en knugende autoritet. Det handler om å vokse opp. Og det handler om fundamentalisme vs toleranse.
Fantasy har interessert meg i flere år. Spesielt fordi jeg har følt at Tolkien har ligget som en knugende klam vott over sjangeren og gitt tusenvis av etterliknere som har skrevet om utvalgte som takket være noen gode hjelpere, sverd og magiske ressurser, gjør en reise gjennom et middelalderinspirert landskap og redder verden i en stor kamp mellom det gode og onde. Jeg har sagt til meg selv at det jo må være mulig å skrive noe annet i en sånn sjanger som gir så mange muligheter. Og dette er svaret på det.
Noen av dere har lest den endelige versjonen av manus. Men det er langt unna slik bokas førsteversjon var. Opprinnelig var tanken å skrive tre noveller fra denne kloden Atlant. Tre noveller med en slags kort rammefortelling om en engel som havnet oppi de tre handlingene. Nå vokste denne rammefortellingen til å bli mye større enn først tenkt. Og problemene økte. Jeg sleit nemlig med disse englene. Jeg hadde et bilde oppi hodet av hvordan engler, Jahve og Gudsriket var. Og det var vanskelig å komme løs fra det. I den første versjonen var jeg for ærbødig overfor englebildene – altså litt eteriske vesener kledd i kjortler, osv. Ikke minst – jeg hadde skrevet boka i han-form.
Her er starten på boka – slik den var i førsteversjonen:
Engelen Metatron studerte den største byllen på den mokkabrune ryggen til sin Gud, Jahve, og strakte seg etter kniven. Kjente det ruglete skaftet ligge godt i hånda. Deretter plasserte han sølveggen mot toppen av den grønngule byllen og presset. Skar en lang flenge fra bunn til topp, mens kjevemusklene til Jahve tygget og tygget.
Byllen åpnet seg og verk blandet med blod sprutet ut. Flekket til den lyseblå kjortelen til Metatron. Mesteparten rant nedover ryggraden til Jahve og endte i det digre, svarte trauet som Metatron hadde hatt med seg. Metatron la fra seg kniven, presset på byllen fra begge sider. Tvang all vondt og verk ut av sårflengen mens han enda en gang lurte på hvordan Jahve egentlig kunne bli syk? Han var jo Gud.
Men selv ikke Metatron, som var den eneste engelen som hadde lov til å se Jahve rett i fjeset, spurte Gud slike spørsmål. Riktignok hadde han selv om han var den yngste engelen blant dem alle, også mer makt enn selv erkeenglene. Men det var ille nok bare å tenke sånn spørsmål.
For å bryte tankestrømmen sin, begynte han i ren panikk å nynne en melodi. Han gjorde det hver gang han var redd for at Jahve leste tankene hans.]]]
Forlaget leste og elsket det ikke. Hovedinnvendingen var at de syntes ikke man ble kjent med hovedpersonen i det hele tatt. Han var for langt unna en ung lesers liv og ga dem lite mulighet til identifikasjon.
Rett etter denne salven dro jeg deretter til barnebokmessa i Bologna og tenkte mye på hva jeg skulle gjøre. Og løste mange av problemene i løpet en del ettertenksomme timer i denne gamle italienske byen.
Jeg skjønte at jeg måtte bli kjent med engelen min. Jeg måtte gjøre noe annerledes. Jeg måtte vekke til live min egen evne til å gjøre de litt gale tingene – som som regel har blitt riktige. Jeg satt og tenkte på piazzaen og småleste en fantasyforfatter som heter China Mieville og som skriver en meget litterær fantasy. Og jeg skjønte at nettopp det måtte jeg gjøre – skrive dette mye mer litterært vågalt. Jeg så en tenåring komme farende på rullebrettet sitt og gjøre noen triks på trappene foran kirken. Og tankene mine gjorde altså selv noen krumspring og fikk meg til å skjønne at engelen min gikk i vestlige klær, kanskje dress – for at han skulle være litt formell. Men uten sløyfe. Og at han skulle surfe – men ikke på bakken, ikke på bølger, men på lys – som jo er en naturlig assosiasjon når vi tenker oss et Gudsrike. Dessuten bestemte jeg meg for å skrive om ham i jeg-form, fordi jeg ville tett tett innpå denne englekrabaten.
Jeg kan ikke mer om surfing enn det du kan legge på lillefingerneglen, så her måtte jeg researche hvordan en surfer tenker, føler – og ikke minst skriver. Og fant et utall av beretninger på nettet – i nettopp jeg-form – om hvordan det er å surfe. Jeg oppdaget at surfere har et eget språk, en terminologi. Og den måtte jeg tappe av. Og derfra var veien kort til å skjønne at hele boka måtte få et annet språk – det var jo tross alt Gudsriket. Dermed er språket i boka en salig blanding av diverse kontinentale språk, iblandet surfetermer.
Her er den nye starten på boka:
“For et episk godshite møte!” freste jeg for meg selv. Gjespa så det knakk i kjevene. Strakte skuldra mine fordi det svei i vingefestet etter at jeg hadde stått i tronsalen til Jahve i timevis. Tenkte at dette skulle jeg aldri bli noen del av. Hvis jeg kunne melde meg ut av dette sacrosancto Gudsriket, ville jeg ha gjort det kjappere enn Jahve smeller sammen en novo kjerubim og skyver ham inn på engleskolen.
Det var bare tre ting som interesserte meg – og ingen av dem var her. Det var å leve som en av lysbomsene her i Gudsriket. Være blant dem som rir den perfetto swellen utafor all politikk og intriger. Det var å være i hop med dem jeg så på som mine brethren.
Pluss å bruke tid sammen med denne jenta. Jeg var – godshite! jeg skamma meg nesten for å si det – men jeg var litt loco etter henne.]]]
Så fra en distansert kjortelkledd engel i han-form har manuset utviklet seg til en nærværende, aktiv deltakende jeg-engel som tenker ting som ikke er helt ulikt det unge mennesker kan tenke.
Jeg kunne ha skrevet det hele med det språket jeg fant fram til i han-form. Men ved å innføre jeg-formen blir det Metatron som snakker, og han har sikkert et helt annet språk enn vi mennesker.
