Høsten 1998 utga jeg en ungdomsroman som var noe nytt i forfatterskapet mitt for unge lesere. Det var en rå, urban ungdomsroman som handlet om å bli voksen på 90-tallet. Og her brøt jeg med skrivemåten fra Kriss-bøkene. Det er mindre humor i denne romanen. Og dessuten brukte jeg også grep fra spenningsgenren for å utvikle historien. Men på samme vis som de forrige bøkene var det skrevet for unge folk som vil lese noe realistisk – noe som handler om deres liv og deres Norge.

Boka handler om tre 17-åringer som er alene hjemme den siste helgen før skolen begynner igjen. De har tenkt å virkelig slå ut håret fra torsdag til søndag. Men så dukker altså en fyr som heter Gene opp. Og Gene er en mester i å manipulere folk og skape intriger. Han er vel nærmest det vi kaller for en psykopat. Og bak alt Gene gjør ligger det en plan.

Jeg ville skrive en bok hvor leserne kunne føle at dette også kunne skje dem. Jeg ville skrive en troverdig bok om psykopater. Et tema som man garantert støter på i mange dårlige krimfilmer. Men som likevel må fortone seg som et fantasimonster. Jeg ville vise at slike mennesker dessverre faktisk finnes. Og at møtet med en psykopat kan bli svært alvorlig.

Jeg ville dessuten si noe om storbyungdoms virkelighet. Noe om de vanskelige valgene. Noe om at bak de pene fasadene finnes det andre virkeligheter.

Jeg tror etterhvert som ungdomsbokforfatter at man må slutte å være så redde for leserne. Eller å undervurdere dem. I stedet må en forfatter bruke alle de litterære virkemidler som finnes for å kommunisere og for å nå fram med disse historiene vi mener er viktige. For min del har jeg brukt temaer som også kunne ha passet for voksne når jeg skriver ungdomsbøker. Jeg tenker at jeg skriver for folk som er på vei til å bli voksne. Kall det gjerne «unge voksne». Mine lesere strekker seg vekk fra ungdomstida og mot noe annet. Og jeg ønsker at de skal strekke seg. Jeg tror det på den ene siden er viktig å gi leserne noe av det de vil ha som lesere. Og på den annen side kreve at de anstrenger seg litt. Og da må jeg som forfatter slutte å være bekymret for om virkemidlene er for sterke. Om slutten er for dårlig. Om persongalleriet er tvilsomt. Om heltene virker trette. Om historien ikke har en klar og tydelig moral.

Enhver tenåring kan når som helst leie seg en video med flere drap enn i hele fjorårets krimbokhøst. Og da blir det jo fjollete å bekymre seg over at Erlend og gutta i «Uten filter» tar en røyk og øl. Vi har kanskje en litt for sterk tro på ordets makt. For det er ikke en røyk og en øl i en ungdomsbok som eventuelt gjør den til en god eller dårlig bok for leseren. Det er grunnholdningen.

Jeg tror at vi som forfattere må våge å bryte ned noen vegger og snakke mer direkte, ærlig og åpent til leserne våre. Og jeg tror at jeg må gi dem noe å strekke seg mot bare for å vise at mine historier er best. Mine historier gir mest.