Jeg bryr meg ikke så mye om skuespillene til William Shakespeare. Mange vil kalle meg en barbar av den grunn. Men faktum er at de fortellingene ikke treffer meg noe særlig. Jeg kan se at noen av dem for så vidt er ypperlig skrevet, men som fortellinger og drama så blir jeg uberørt.
Derimot setter jeg enormt pris på diktene hans. Sonettene til Shakespeare er blant mine favoritter innen lyrikk.

Men aller mest er jeg fascinert av personen William Shakespeare. Jeg har kommet tilbake til ham flere ganger i bøkene mine.

Først var det med voksenromanen ”Brødrene Shakespeare” i 2001.

Jeg ble så fascinert over at vi vet så lite om verdens mest berømte forfatter. For den historiske William Shakespeare er en nærmest mytisk person. Det lille man vet om ham av faktiske opplysninger fyller ikke mer enn en halv bokside. Ingen kan engang med 100 % sikkerhet fastslå at mannen fra Stratford som het William Shakespeare virkelig skrev skuespillene med hans navn på. Dette gjør ham til en skikkelse som man som forfatter kan fylle med nesten alt.

Denne boken ble da også en lek med teorier og fakta. En lek rundt Shakespeare-mytologien. Siden emnet var såpass mangfoldig og kunne studeres fra nær sagt et utall av synsvinkler, laget jeg en roman som gjenspeilte dette mangfoldet. Det betyr blant annet at jeg valgte å ha en rammeforteller og tre ”under-fortellere”.
Hver av dem fortalte sin del av fortellingen med sitt lynne/temperament (i overenstemmelse med Tudor-tidens framherskende medisinske teorier og flegmatisk, melankolsk, sangvinsk og kolerisk). I tillegg brukte jeg litt forskjellige litterære virkemidler på hver av fortellerne. Slik at hver av de fire fortellerstemmene fikk hvert sitt særpreg.

Når det har passet slik har jeg forsøkt å gi bipersoner navn som er ordspill på navn fra Shakespeares skuespill. Selvsagt navn som er valgt fordi det finnes likhetspunkter mellom bipersonen og skuespillpersonen. Av og til finnes det referanser/likhetspunkter mellom scener i romanen og scener i skuespillene.

Rammefortellingen er om Kristofa Slyge – litteraturstudent – som besvimer bare noen minutter før hun skal opp i eksamen. Hun har forlest seg på nettopp Shakespeare og i løpet at de 1-2 minuttene hun er bevisstløs, fantaserer hun om William. Hun møter ham. Hun drøfter sider ved ham. Han viser seg for henne som ondskapsfull, humoristisk, leken, trist, kjærlig, osv. I tillegg så presser det på oppi hodet hennes med disse tre andre fortellerne som hver har sin historie rundt William å fortelle.

Under-Forteller nr. 1 – Pablo Shakespeare. I 1573 driver en portugisisk bartskjærer i land i England og har et forhold til Williams mor. Noe som fører til at William får en halvbror – Pablo. Pablo ønsker også at han skal lære å skrive og stå på en scene slik som William. Men han er mislykket. Han gjør den ene katastrofen etter den andre. Og selv som bakparten på en hest i en hoff-forestilling av Henrik IV, gjør han skandale. Det får William til å kaste en forbannelse over ham: Pablos mislykkethet skal få et evig liv. Han skal leve (nærmest som et spøkelse) i den ene mislykkede forfatteren etter den andre. I personer som selv ønsker å bli store forfattere, som er brennende opptatt av sider av Shakespeares forfatterskap, men som må tåle det ene sviende nederlaget etter det andre. Blant annet opplever Pablo en tyrkisk cross-dresser, en bygningsarbeider som jobber på Empire State Building, en norsk forfatter som stjeler manuset til en suksessforfatter for å gi det ut som sitt eget. Men hvordan det går Pablo kan ikke røpes her.

Under-forteller 2 – En nåtidig engelsk journalist, en glad gutt som heter Benedict Johnsen, som har fått jobben i avisen takket være fatter som er styremedlem. En av redaktørene misliker slikt kameraderi sterkt og vil ta knekken på Benedict. Benedict har skrytt av at kan så mye om Shakespeare. (Sannheten er at Shakespeare kjeder ham. Han har bare plukket opp noen fakta om dikteren fra kjæresten sin.) Redaktøren sender ham til den årlige Shakespeare-festivalen og forventer at han der skal vise seg å være like håpløs som hun tror. Allerede i løpet av den første kvelden havner Benedict ved et uhell på Stratfords eneste homsebar og våkner opp dagen etter med åtte sting i rumpa. Det skal ikke røpes hva han presterer skiftilig. Men det blir i alle fall mange pikante forviklinger fordi både redaktøren og kjæresten hans dukker opp underveis.

Under-forteller 3 – En engelsk prest – Jacob Exeter – som i 1620 blir forbigått i forbindelse med et fett embede. I stedet havner han i Stratford. Hva skal han gjøre? Jo, han finner ut at han må heve byens omdømme. Dermed blir biskopen hans glad – fordi biskopen eier en mengde eiendommer i byen og har inntekter fra det lokale markedet. Og det vil få biskopen til å gi ham et fetere embede. Jacob hører at det en gang kom en forfatter og skuespiller fra Stratford – en William Shakespeare. (William døde i 1616.) Kanskje han kan gi ham nasjonalt ry? Han begir seg ut på intervjurunde til folk som kjente ham. Men det avtegner seg etter hvert et bilde av et motbydelig menneske. I begynnelsen prøver Jacob å omskrive sannheten, pynte på den, osv. Men det blir stadig vanskeligere for ham.

Boken avsluttes med at fortellingen om Kristofa Slyge tar en uventet vending.

Men etter at jeg hadde skrevet denne fortelllingen syntes jeg at det var idiotisk å legge ham til side. Jeg satt jo på over en meter med bøker om mannen. Hva med å skrive en biografi om ham?

Og det ble det. En biografi om Shakespeare for ungdom. For selv om vi ikke vet mye om ham, så kjenner vi godt den tiden han levde i. Vi vet hvordan skoledagen hans må ha sett ut. Vi vet hva folk spiste til frokost, middag og aftens. Vi vet hvordan folk gikk kledd, hvordan et skuespill ble framført, hvordan London så ut og hva slags godterier barn spiste. Dermed kan vi rekonstruere hvordan livet hans antakelig har vært.

Så det ble den viktigste oppgaven i denne biografien. Å gjenskape den verden og den tid han levde for å få en følelse av hvordan han har hatt det. Ikke minst kunne jeg legge ut om alle konspirasjonsteoriene. For det er faktisk svært mange som ikke tror at denne fyren fra Stratford, William Shakespeare, har skrevet skuespillene og diktene med hans navn på.

Grunnen til det er at man mener at en vanlig mann ikke hadde den kunnskapen eller evnen til å skrive som krevdes for å skrive slik han gjorde. De mener at en adelsmann må ha skrevet de berømte verkene.

Slikt blir det spennende stoff av. Og det finner du også masse om i denne biografien som ble utgitt av Omnipax forlag i 2003. Den ble illustrert av Bjørn Ousland.

Men jeg var ennå ikke ferdig med William. I 2006 kom det en bildebok for barn som heter ”Alltid sammen”. Den handler om hvordan bestevennene William og Julia skilles fordi foreldrene til Julia flytter. Men at vennskapet og båndet mellom dem likevel ikke lar seg kutte over så enkelt.

Det er en bildebok som handler om vennskap. Men som også handler om hvordan en kunstner blir til. Boka ble illustrert av Bjørn Ousland.