XXL og MIKROMINI

er to eksistensielle romaner som henger meget tett sammen.

XXL handler om sekstenåringen Bud som veier 105 kilo. Han gruer seg til møtet med sin maniske fetter, Jerry, som knapt kan stå stille. Det er en diger roman – på mange vis – som handler om jakten på livet, kjærligheten og den digre digre gjedda. Det er en roman om livets mangfold, muligheter, sjansen for at det hele tiden finnes noe nytt og spennende der rundt neste sving og at det gjelder å ikke gå glipp av en eneste lukt, smak, følelse eller opplevelse. Det ville være å snyte seg selv.

For meg finnes det to store klassiske amerikanske romaner – for her er jeg tilbake til litterære samplinger. Det er de to romanene som ligger i bunnen her og vaker. Det er Herman Melvilles ”Moby Dick” og Jack Kerouacs ”On the road”. Begge har i årenes løp vært viktige leseropplevelser for meg. Her blir de  litterære kjøler i dette forsøket på å fange en flik av livets mangfold. Ved en nærlesing vil man finne den moderne avarten av den hvite hvalen i XXL og beatpoetenes rastløshet i Jerry. Samtidig som begge disse bøkene handler om en reise, en søken etter noe som det er vanskelig å sirkle inn.

Mikromini følger de samme to heltene – den litt sene Bud og den maniske Jerry – bare noen måneder etter handlingen i første bok. De har fått lov til å dra alene – for første gang – på den årlige Zappafestivalen. Det er bare det at begge to har en del som gjør at det festivaloppholdet blir en tanke mer kaotisk enn det ville ha vært.

Det som stilles opp her er to måter å betrakte livet på. Den første kalles en maksimalistisk roman og den andre en minimalistisk. Er det best at livet er fullt av mangfold og har så stor bredde som mulig? Eller skaper dette bare stress og manglende fokus? Er det kanskje slik at livet leves best hvis man konser på noen få kjerneverdier? Altså – er det ”more is more” som gjelder? Eller er det ”less is more”?

Jeg prøver ikke å gi noen klare svar på det, siden jeg har levd livet litt opp og ned langs denne skalaen mellom more og less. Jeg bare utsetter heltene mine for det. Jerry er det klare talerøret for begge holdninger. I første bok er han voldsom og stor og barokk. I andre bok har han ifølge egne ord blitt en buddhistpønker som leter etter den ene noten som summerer opp det hele.