Følgende er hentet fra de første sidene av «Drageblod og blå safir» – den første i en serie på tre bøker om noen dragers kamp mot riddere. Utgitt av Omnipax forlag i 2006.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
Det var en slik førvintermorgen som kan lure deg til å tro at vinteren har kommet over natta. Den frosne morgenen får en søvndrukken dragemamma som akkurat har stått opp, til å strekke og tøye lemmene ekstra godt. Nattekulda har gjort verden hardere og skarpere i kantene. Dugg har blitt rim og vanndråper til perler. Mens bekker og tjern har fått is på hodet.
Men en erfaren dragemamma vet at det ennå er litt for tidlig for selve vinteren. Det holder med en kjeft drageild. Den vil varme opp selv den hardeste, kaldeste førvinter og vise at verden ennå er myk og fin på innsiden.
Hun var sulten. Ikke desperat sulten. Men nok til å sette til livs noe skikkelig stort. Hun brettet vingene ut og lettet. Bare for å varme opp kroppen litt før selve jakten.
Det var noe deilig med å suse her tett ned mot trekronene. Å kunne styre unna med en fingerklos klaring. Å kunne dukke ned i en lysning og stupe opp igjen – uten å kollidere med granlegger og eik. Uten å styrte i bakken.
En drage som skal på jakt må kunne beherske flyteknikken sin.
Hun fløy høyere.
Oppover langs skråningen som førte til platået der oppe.
Hun passet seg for å komme over kanten. For hun ville ikke bli sett av mennene på borgen på platået. Det ville utløse alarm. Og en jeger ønsker ikke å bli sett. En jeger ønsker å luske rundt, sirkle inn byttet, overraske det og så drepe det. Da nytter det ikke med et tjuetalls riddere til hest i nærheten.
Hun forvillet seg helt opp til Pasjestupet. Hun festet klørne forsiktig i fjellsiden mens de mektige vingene jobbet perfekt med å holde henne i ro. Så hadde hun tak og foldet dem inn langs kroppen.
Hun klatret forsiktig de siste meterne opp til toppen av stupet. Herfra var det utsikt rett til borgen til Master Winder. Borgen var svart og stygg midt i den grønne skogen. Det steg fillete, gråhvit røyk opp fra det store huset midt i borgen og akkurat nå heiste de en vimpel på det ene tårnet. Det måtte bety et ridderbesøk. Bare vinden fikk tak i vimpelen ville hun kunne se hvilket våpenskjold og hvilken ridder det var.
Hun ventet utålmodig på vinden som skulle hjelpe henne.
Hun ventet forgjeves (e.l.)
Men plutselig hørte hun lyder rett under seg.
Hun kikket ned mellom klørne sine og skjønte hvem Master Winder hadde fått på besøk. Hun ble så ivrig at småflammer tøt ut av begge neseborene hennes.
Han!
Han var det!
Det var ridderen hun aldri hadde glemt ansiktet på. Han var ingen hvilken som helst. Sakte snudde hun seg slik at kroppen hennes pekte nedover. Ridderen satt på hesten sin og studerte noen spor på bakken. Hesten virket urolig. Kanskje fordi den merket at Zatrina var i nærheten?
Zatrina krøp steg for steg nedover — nærmere bunnen av stupet. Snart var hun bare ti meter over ham. Ridderen hadde lanse og sverd. Og de var i hans farger.
Han.
Ridderen som hadde drept flere drageonkler og -tanter av henne enn noen annen ridder.
Ham hun aldri hadde glemt. (evt.: Den ridderen hadde hun aldri glemt.)
Og fremdeles hadde han ikke oppdaget henne!
1. DET SKRIKER I SKOGEN
Drager elsker riddere. Riddere – særlig i rustning – er det beste de vet.
Du tror kanskje at de liker å leke med dem? At drager og riddere leker gjemsel mellom trærne? Eller hopper paradis sammen?
Nei, det drager liker med riddere, er smaken. Riddere er nemlig yndlingsretten deres. Kokt ridder, stekt ridder, riddere i multekrem og riddere i brun saus. Aller best liker de riddere kokt i sin egen rustning. De kaller det Magwai – som er et drageord som er umulig å oversette. Det betyr noe sånt som lekker herlig grusomt god kjøttbit i hermetikk som knaser flott mellom tennene.
Drager kan snakke om Magwai like lenge som mennesker kan snakke om været eller om fotball. En skikkelig Magwai er et festmåltid som de kan bruke flere dager på.
Men som regel må de nøye seg med annen mat. De spiser derfor kuer, okser, hester eller en sau. Og i verste fall grønnsaker. Men bare gulrøtter og kål. Alt annet er de allergiske mot.
Drager er digre dyr og bruker mye tid hver dag på å skaffe mat. Og finner de ingen ridder, hender det at de må spise hundre kilo gulrøtter i stedet. Det er en dårlig dragedag. Alt avhenger av hvor heldig mammadragen er med dagens fangst. For det er mammadragene som er ridderdrepere. Dersom hun ikke fanger en ridder, må de spise det pappadragen klarer å fange.
I den høstlige Muscatellskogen gikk pappadragen Zon på jakt sammen med datteren sin, Zara. Du hadde aldri hørt dem, med mindre du sto like ved. Selv om en voksen pappadrage er fem meter høy, kan han bevege seg veldig stille. Det var Zara, som bare var en meter, som bråkte mest. Men hun var ti drageår og hadde ennå ikke lært hvordan du kan tråkke i tørt løv eller knekke en kvist og likevel ikke lage lyd.
”Hvem var den beste Magwaien du har spist, pappa?” spurte hun og grøsset. For innerst inne syntes Zara riddermat var litt ekkelt. Kjøttet smakte søtt og svidd og minnet svakt om stekt stinkdyr som pappa hadde servert en gang de ikke hadde hatt mat på tre dager. Stinkdyret var så grusomt at hun ikke klarte å spise opp. Hun hadde vært urolig i magen i tre dager etterpå.
Nå prøvde hun alltid å spe godt på med kål de dagene de hadde Magwai. Dermed ble den søte, svidde smaken nesten borte. Hun håpet at hun snart kom til å like Magwai, hun også. Hvis alle andre drager syntes riddere i rustning var det beste som fantes, var det muligens henne det var noe galt med.
”Hmm,” svarte pappa og tenkte på riddere han hadde spist. Det ulmet svakt fra neseborene hans, slik det alltid gjør hos drager når de blir ivrig opptatt av noe. ”Min beste Magwai må ha vært ridder Gaudarsson. Han spiste vi før du ble født. Han var en skikkelig feit ridder. Mammaen din svidde ham langsomt inni rustningen med ildpusten sin i tretti minutter. Helt til det begynte å komme damp ut av visiret. Da var han ferdig og mør. Så mør at kjøttet ble til saus mellom huggtennene våre.”
”Hvorfor slåss alltid drager og riddere, forresten?” spurte Zara.
”Det har alltid vært slik siden en ridder som het Georg drepte kongedragen Zephraim,” svarte Zon. ”Fra den dagen var det krig mellom oss. Da sverget dragene på at drapet på Zephraim skulle hevnes. Og ridderne sverget på at de ikke skulle gi seg før den siste dragen var drept.”
”Så hvis det skulle bli fred mellom riddere og drager, så ville vi ikke lenger spise Magwai?” Zara gliste opp mot faren.
”Nei, vi kunne vel ikke det,” sukket Zon. ”Det er nesten så jeg ønsker at de aldri ble fred mellom oss. Men nå må vi fange middagsmaten vår snart! Du må lære de siste triksene for å bli en mesterflyger, sånn som moren din. Da kan du fange det meste.”
”Hør!” sa Zara og strakk på halsen. ”Var det ikke noen som skrek lenger oppe i skogen?”
”Det er sikkert bare en ugle eller en gaupe,” svarte Zon. ”La oss ta dette en gang til … ”
Pappadrager er ikke gode på jaktflyging. Kroppene deres er digre og klossete. De minner om jumbojeter som får stor fart når de først kommer i gang. De egner seg ikke til vanskelige manøvre. Mammadrager minner mer om jagerfly. De er små og smekre og kan snu på en flekk. De kan loope, svinge brått og stupdykke. Det var nettopp loop, sving og stup Zon prøvde å lære Zara.
” … og når du blir god nok, kan du felle selv den største ridderen,” avsluttet han.
”Det er helt … bingzoi!” svarte Zara
