Følgende er hentet fra starten på Marg & Bein-boka «Dødens glassøye» utgitt av Cappelen Damm i 2007.

(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)

FØRST

 Sandersons hus var det eneste Jonah Bentel husket fra den første dagen etter at familien hadde flyttet hit til Rosenberg. Det hadde vært en helt vanlig, kjedelig tirsdag og han hadde tatt en tur rundt i det nye nabolaget. Bare for å bli kjent.

         Planen var å gå ned en gate. Opp en gate. Til høyre rundt hjørnet. Og så videre til han hadde gått alle gatene rundt der de bodde.

         Men det var som en hvilken som helst annen kjedelig by. Helt til han plutselig kom til Sandersons hus. Allerede på lang avstand så man at ingen bodde der. Det hadde det forfalne preget som forlatte hus har. Som om husets sjel også ble borte når eierne forsvant.

         Først syntes han det virket … ekkelt? Skremmende? Tja, litt. Huset minnet mest om et dorskt dyr. En bjørn som halvsov med små gliper til øyne. Vinduene var øyne som gløttet søvndrukkent ut mot verden. Som om de fulgte med. Uten å bry seg.

Senere fikk han vite at dette var huset til Edgar Sanderson. Edgar hadde dødd for et år siden. Han hadde visst vært en sur, krokete gubbe som satt både vår, sommer og høst i den rustne hammocken på verandaen foran hoveddøra og glodde på alle som gikk forbi. Hammocken pep mens han husket sakte.

Det ble sagt at hvis noen snakket høyt på fortauet ropte han at de måtte ti stille. Når avisen kom for seint, skjelte han ut budet. Hvis en bil tutet, hyttet han med neven.

Men en lørdag morgen sluttet hammocken å knirke. Ingen oppdaget det før lørdag kveld. Sanderson ble begravet uten at det dukket opp verken slekt  eller venner.

         Siden hadde huset stått låst og forlatt. Sanderson hadde, da han ennå var i live, ikke vært av den typen som brydde seg om å holde huset ved like. Da han døde var det årevis siden han hadde malt ytterveggene eller reparert gjerdet. Etter at han døde forfalt huset raskt.

         Klassekameratene til Jonah mente at det spøkte der. De holdt seg unna huset. Krysset gjerne over til den andre siden av gata når de skulle passere det.

         Men Jonah klarte altså ikke å la seg skremme. På ham virket bygningen som et hvilket som helst forlatt hus. Det var sikkert fordi Sanderson var så kjip at folk trodde at huset var hjemsøkt av gjengangere. Uansett forfalt det så fort at det neppe ville bli stående mange årene dersom ingen vedlikeholdt det.

         Selv ble han mer tiltrukket av huset enn skremt.

         Det var en magnet der inne som trakk i ham.

         Han bestemte seg for at han en dag skulle gå inn der. Bare for å se hvordan en sur, krokete gubbe hadde bodd.

         Det skulle han komme til å angre …