Følgende er hentet fra starten på ungdomsromanen «XXL» utgitt av Omnipax i 2007.

(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)

1. MINI-MORT = MANDAG

NULLPUNKT

Det er visstnok 37 ganger større sjanse for å vinne i Super-Lotto enn det er å bli truffet av en glødende, dødelig stein fra verdensrommet. Med andre ord – muligheten for å bli lykkelig er usannsynlig mye større enn sjansen for å bli woket til sprøstekt bacon.

            Men jeg klarer likevel ikke å slå fra meg troen på at nettopp jeg vil bli truffet av en asteroide fra det ytre rom.

            Den følelsen av at jeg er dømt, fordømt, fortapt, uten sjanse på vinnerloddet og på vei ned mens livbåtene revner, har jeg hatt siden den kvelden etter brannen på idrettsplassen bak skolen.

Det hjalp heller ikke spesielt godt med den e-posten jeg mottok i morges. Den kom fra Herman Starbokk og føltes nettopp som den første forutanelsen om at en kjempekomet skal smadre seg vei gjennom pupillene, gjennom synsnerven og eksplodere inn i hjernen min. Det kommer av de knusktørre og grusomme setningene han avslutter meldingen med: ”… og jeg kan fremdeles ikke se å ha mottatt forklaringen din om hva som skjedde den natta det brant, slik vi ble enige om. Jeg minner om at fristen for å levere meg en slik rapport, enten pr. brev eller e-post, utgår om nøyaktig sju dager, senest førstkommende søndag. Hvis jeg da ikke har fått noe fra deg, går plassen din ved Tipling videregående, bilmekanikerlinja, automatisk over til første søker på ventelisten. Med hilsen H. Starbokk, skolepsykolog.”

            Ingen skjønner hva som er så grusomt med det. Det er vel bare å sette seg ned foran en pc og hamre alt inn og trykke på ”Send”-knappen.

Men jeg har ikke lyst til, orker ikke, klarer ikke, får meg ikke til å tenke tilbake på hva som gjorde at jeg startet en brann bak Tipling ungdomsskole. Det er for trist og stusslig.

            Foreldrene mine tror at jeg har ordnet det med Starbokk. Jeg løy for dem.

            Selma tror at jeg har ordnet opp. Jeg løy der også.

            Det er allerede mandag i en ny uke, og tida bare forsvinner. Nå er jeg virkelig sikker på at det bare er dager og timer før kometen treffer meg midtskips og senker skuta mi ned til en mudrete, dyster havbunn.

            Det første jeg tenkte etter å ha lest e-posten, var at nå tar jeg meg sammen og skriver til Starbokk. Men sekundet etter kom jeg på at det ikke er tid. For en ny naturkatastrofe er underveis hit.

            Fetteren min, Jerry, kommer om bare en liten stund, og han blir hele uka.

            Det betyr at jeg må skrive rapporten i løpet av de dagene han er her på besøk. Hvis jeg vil bli bilmekaniker og kanskje få en jobb på onkels verksted hvor jeg nå bare er assistent. Problemet er bare at et besøk av Jerry er et kombinert jordskjelv og vulkanutbrudd som klart og effektivt vil stoppe planene om å gjøre noe som helst annet enn å følge med ham på de 122 eventyrene og kaossituasjonene han kommer til å vikle oss inn i. Jeg får ikke tid til noe annet. Jeg kan altså bare glemme å bli noe som helst i verden.

            Sånn er status på bunnen. Jeg prøver å spise frokost, men sender snart en sms til Selma og labber ned til leskuret ved bussholdeplassen for å sitte der sammen med henne og glemme at verden snart skal gå under.

1. NERVEVRAK

“Det er 99 % sannsynlig at uka ender katastrofalt,” betror jeg henne dystert ti minutter senere.

            ”Du er så negativ, Bud Martin,” svarer Selma med den dype, hese stemmen som får meg til å tenke på en bluessangerinne . ”Det finnes jo fremdeles 1 % håp for at det går bra.”

            ”Du kjenner ikke fetteren min,” svarer jeg og popper en diger sjoko-gelé inn i kjeften med en smuttende lyd.

            ”Jo, det er det jeg gjør,” svarer hun. ”Jerry er en søt fyr. Og en håpløs fyr. Og komplett usannsynlig gæren. Dette er vel den femte sommeren han er på besøk?”

            ”Nei, det er den sjette. Og for sjette gang vil alt ende opp i et håpløst rør som jeg blir sittende igjen med. Og denne gangen blir det verre enn noensinne …” Stemmen min nærmer seg fistel. Men jeg røper ikke hvorfor jeg plutselig synes det er så mye verre at Jerry kommer i år.

            ”BUD!” sier hun skarpt fordi hun tror jeg kommer til å hyperventilere. (Jeg har bare gjort det to ganger før, men Selma tror at jeg gjør det hele tida.) ”Hva er oddsene for at det skal bli like ille som det … muligens … har blitt et par ganger … før?”

            ”Oddsene er grusomme,” svarer jeg og strekker ut hånda etter en ny sjoko-gelé. Men drar den til meg fordi hun klapser meg brutalt over fingrene.

            ”Ligg unna!” Hun stirrer alvorlig på meg. ”Den siste er min.”

            ”Men jeg, da?!” svarer jeg like alvorlig. ”Jeg er et vrak allerede før han har kommet.”

            ”Du har allerede spist én for mye, Fatso,” svarer hun, stapper hele i kjeften og gliser med sjokobrune tenner. ”Men som trøst kan du jo spille en av de Zappa-låtene dine. Han har sikkert noe som passer til en sånn anledning som dette også.”

            ”Jeg er dømt,” sukker jeg.

            ”He he he,” fniser hun.

            ”Greit nok for deg å le,” mumler jeg bittert. ”Men jeg kommer til å dø.”