Følgende er hentet fra åpningen på romanen «En helt blir til. Første bok om Trash Bazooka» av Jon Ewo. Utgis på Omnipax forlag høsten 2000.

(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)

TEKSTUTDRAG

1. TRASH BAZOOKA LEGGER EGGET

Sett på betryggende avstand er ringene rundt Saturn vakre. De gjør den digre planeten enda mer mystisk og spennende. Den som har studert Saturn inngående vil alltid lengte etter å utforske denne gassplaneten. Det er vanskelig å glemme synet av den enorme kula – alltid dekket av rødbrune stormskyer – og med de bleike, smale ringene av støv og stein.

Trash Bazooka hadde selv brukt mye tid på å studere den spesielle planeten. Han hadde sittet oppslukt inni akademiets velbrukte Fleishmanns digitale lesekube og fordypet seg i emnet Saturn. Med de heldekkende nevral-gogglene 1 hadde han simulert en hyperreise til kolossen som nesten bare besto av hydrogen og helium. Han hadde sneiet ringene og oppsøkt alle de atten små og store månene som kretser rundt Saturn. Alt fra Titan som er den neste største månen i vårt solsystem. Til Iapetus som av mystiske grunner er halvt hvit og halvt svart.

Trash hadde trodd at han kjente de viktigste fakta om Saturn. At det ikke kunne dukke opp noen overraskelser. Og at han var forberedt på det meste. På den annen side læres alle stuntpiloter opp til å vente seg absolutt alt. Verdensrommet er uendelig. Derfor er også mulighetene uendelige.

Trash Bazooka lå nå som nest ytterste pilot i sveiten2 på fem SCUSSI-jagere som akkurat i dette øyeblikk la seg 45 grader i et målrettet stup rett inn en av Saturns ringer. Fiendens gggagar-satelitt hadde selvsagt valgt nettopp den kursen for å slippe unna dem. Stuntpilotene hadde ikke noe valg. Oppdraget gikk ut på å søke opp og ødelegge.

gggagaren ble oppdaget etter at den hadde lirket seg inn i en ubemerket posisjon rett bak romstasjonens ventilasjonssluser. Ingen ante hvordan den hadde kommet dit. Men da alarmen først gikk visste de alle at fienden – en fiende man ennå ikke hadde fått nærkontakt med – hadde skaffet seg livsfarlig og dødelig informasjon om jordas romflåte. gggagaren hadde styrtet inn i et svimlende stormløp for å unnslippe. Trash Bazooka og de fire andre pilotene hadde lagt seg etter den. De hadde passert Jupiter i løpet av bare en brøkdel av et klikk3 og gggaren hadde ikke nølt et øyeblikk. Den hadde satt kursen rett mot planeten med ringene.

«Shit! Vi får et problem!» sa sveitkommandøren som het Cheroki Pyton. Trash skjønte ikke hva han mente før Pyton kommanderte dem rett inn i det målrettede stupet ned mot ringene. Trash nølte selvsagt ikke et mikroklikk. Fingrene hans bare skjøv stikken rett i semi-vertikal posisjon og lot de nyjusterte Kaspara-motorene følge den felles magnetbølgen de lå på. Sveiten på fem jagere beveget seg som én vinge i et 45 graders stup.

gggagaren virret fra side til side for å unngå en lock-posisjon hvor de kunne krysspeile seg inn med raster-kanonene og blåse svinet rett ut i evighetens solstormer en gang for alle!

«Hold ildføringen! Vær forberedt på skikkelig kuleføre! Gå over på manuell styring! Vis meg hva dere har lært, folkens!» kommanderte Cheroki.

Nå forsto Trash hvorfor de hadde terpet på å holde fokus på bevegelige mål og trent opp refleksene.

For den som ikke har sett Saturns ringer på nært hold, så kunne Trash fortalt at de består av utallige mindre og litt større steiner. Astronomene tror at det er restene av en måne som i sin tid bokstavelig talt ble revet i småbiter av Saturns tyngdekraft. Over tid har partiklene spredt seg ut over himmelrommet som ringer. Vanligvis blir slike partikler svidd svarte av den harde solvinden, men ikke disse. Derfor tror man at ringene bare er usle 50 millioner år gamle4.

Den som har forsøkt å kjøre en SCUSSI-jager mellom millioner av småstein vet at Trash mildt sagt fikk noe av den samme følelsen som det er å kjøre en offroader gjennom en bekk. Han overlot stikken til den velbalanserte Steuer-boksen. Jageren kastet seg inn i loddrette og vertikale vinkler for å unngå kollisjoner. Det var lett å følge gggagar-satelitten nå. Men instrumentene fanget den ved å finkjemme UVG-registeret kontinuerlig. Dermed kunne det kompliserte giga-regnehodet, som var dypt implantert i dashbordet, beregne fiendens kurs og holde retningen.
fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj
fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj
fiisssssssssssssssjjjjjjjjjjjjjj

sa det og Trash mer ante enn så kjølvannet på de syltynne SonoBoy-rakettene som gggagaren sendte mot dem.

«FARE! FARE!» beepet det fra den automatiserte farts- og retningskoordinatoren som bestemte SCUSSI-jagerens ferd.

Trash grep stikken selv, vred Futuraknappen over på MANUELL og konsentrerte hjernen sin om å følge et bestemt sett av alfa-bølger. Det er noe av den samme konsentrasjonen som indiske fakirer bruker når de legger seg på spikermatter, knasker i seg lyspærer eller stikker lange nåler gjennom kroppen uten å kjenne smerte. I løpet av tre nesten uendelige, tiendeler hadde han skaffet seg full kontroll over skipet. Hjernen hans var i totalfokus og gjorde at han kunne styre unna både fiendens salver og steinene som kom farende mot dem med en hastighet som vanligvis er umulig å oppfange for øyet5.

Han la seg godt til side for en stein som var usedvanlig stor. Han la til og med merke til at den hadde to dype groper som minnet om øyne. Og i løpet av et stykke umålbar tid hadde den passert skipsskroget med en klaring på bare to millimeter. Når han kikket til venstre kunne han se Ninja HeadOn. Hun løftet en finger fra stikken for å hilse ham. Til høyre hadde han sveitkommandør Cheroki Pyton, Max Krigshue og Blu Puma. Selv på denne avstanden kunne han se hvordan Cheroki og Max konsentrerte seg om den ville ferden. Puma var det umulig å vite hva følte eller tenkte. Hun gikk alltid med et par ugjennomsiktige solbriller som lå klistret som to svarte firkanter mot fjeset hennes6.

Dette ga ikke resultater. De hadde halt et stykke inn på gggagaren, men den avstanden som var igjen, virket umulig å ta inn. Ikke minst fordi fiende-satelitten nå fyrte av et intenst regn av raketter. Trash ønsket ikke å tenke på hva resultatet ville bli dersom en av dem skulle treffe.

«Ber om tillatelse til å trekke oppmerksomhet. En GX-77, kommandør!» ropte han gjennom den trådløse mikrofonen som svevde rett foran munnen hans. Cheroki Pyton nølte et øyeblikk. GX-77-manøvren var ikke bare vanskelig. Den var også livsfarlig. Den krevde både mot og en hårfin beregning som de færreste piloter eide. «La gå,» svarte han til slutt. «Trash går inn i tiltrekkende angrepsmodus. Puma og Ninja tar hver sin flankemanøver. Ninja ut til høyre og i en krapp bue inn fra sida igjen. Puma opp og angriper fra over-posisjon.»

Alle gjorde seg klare. Trash flippet opp det vesle glasslokket som dekket avfyringsknappene for turbosystemet. Et sett med fire signalrøde knapper hevet seg sakte opp og la seg gyngende mot fingertuppene hans.

«Aksjon starter på tre!» sa Cheroki. Trash hørte hvor knusktørr stemmen hans lød.

«En …»

Trash skjøv korsryggen hardere inn mot stolryggen. Svetten rant i en fin strime nedover panna hans og samlet seg i øyebrynet.

«To …»

Fingrene hans presset lett mot knappene. Det gjaldt å ikke avfyre for tidlig. Samtidig la venstre pekefinger seg mot akse-hjulet. Med det kunne han øke farten bare ved å dreie det i klokkeretning.

«Tre …»

Trash økte farten betydelig og skjøv fra de andre. Han bare ante hvordan Ninja til venstre for ham og Puma ytterst til høyre gikk inn i sine posisjoner. Han kommanderte laserboret opp i stilling og pumpet 4-5 kjappe salver mot gggagar-satelitten.

Fra den framskutte posisjonen han nå befant seg i – med våpnene tydelig i aksjon – vurderte gggagaren ham som den farligste motstanderen og pepret rommet rundt ham fullt av raketter, klusterbomber, kompositte spyd og minst 2 000 runder bps med hyper-fragmenterte dum-dumkuler.

Trash styrte jageren sin med mesterlig hand og var aldri der hvor gggagarens skudd havnet. Han var snart over, snart under og alltid minst et hakk til sida for fiendens sikte.

Men han merket at det kostet ham mye. Han hentet ut alle de reserver han hadde. Han hentet like mye konsentrasjon som ti fakirer på overtid i julerushet. Svetten rant som Amazonas langs halsen, langs tinningene, langs ryggen og under haka.

Og kanskje det nettopp var på grunn av svetten at han gjorde den katastrofale feilen. For å unngå kombinasjonen av et større felt med dødbringende granater og kuler og en diger stein, la han seg for langt ut til venstre.

Han la nesten ikke merke til det. Han ble først oppmerksom på Cherokis paniske stemme gjennom hodeklokkene: «AVBRYT MANØVER. GJENTAR: AVBRYT MANØVER».