Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Svart. Og cirka hvitt. En roman om urett» av Jon Ewo. Utgitt på Omnipax forlag høsten 2004.

(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2004. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)

TEKSTUTDRAG

FØRSTE DEL:
SVART. ALDRI Å BLI SOM DEM

Denne historien er basert på en virkelig hendelse. Jeg har brukt intervjuer, artikler, bøker og opptak fra diverse programmer.

Eller er dette bare jug?
Kanskje det likner på noe som har skjedd. Et sted, en gang.
Hvis dette er jug, vil det uansett komme til å skje – en gang.

Slik er virkelighetens realityshow.
Hvem vet hva som er sant og hva som er løgn?
Hvem som spiller, og om det virkelig er mulig å være seg selv – slik så mange skryter av at de er?

DU SKAL ELSKE DIN NESTE SOM DEG SELV
Fredag 3. juni. Klokka 16.15

Jo Kramer ligger rett ut på sofaen sin, og ingen kan ane at han om 42 timer skal gjøre noe som folk vil snakke om i årevis.
Journalister kommer til å skrive flere artikler om ham enn om noen annen 16-åring det året – de største idolene på fjernsynet inkludert. Han vil få bildet sitt på tv, i aviser og bøker. Noen kommer til å miste jobben på grunn av ham. Noen kommer til å skape seg en jobb på grunn av ham.

Noen vil det gå ille.

Etterpå kommer alle til å si at Jo Kramer – han virket normal. Ingen vil si noe stygt om ham. ”Han var litt rar innimellom,” svarer folk i klassen hans vagt – som om de har glemt alt. Mens sannheten nok heller er at de ikke vil snakke stygt om en som ham – i tilfelle det senere vil gå ut over dem selv. Lærerne vil si at det først var etterpå at de tenkte på at han skilte seg noe ut fra de andre. Og en av dem mener å huske at han hadde tilpasningsproblemer i klassen.

De som ser bilder av rommet hans etterpå, kjenner igjen bildene på veggene. Det er stjerner fra jackassprogrammer og realityshow som Hurt them where it hurts! og Ekstrem dating. En poster med bilde av en djevel med blodrøde huggtenner vil få noen til å påstå at Jo Kramer var satanist. Men den som kjenner pc-spill, vet at Grim Ripper bare er en komisk bifigur i Hell on Wheels 1. Grim ble imidlertid – etter en massiv brukerstorm fordi han var så tett i huet – kuttet ut da del to ble produsert.

Jo Kramer har rommet sitt i det ombygde loftet i tredje etasje av den stygge treklossen av et hus de bor i. Det inneholder to vaklevorne stabler med støvete musikk-cd-er som faren mente han burde høre på. Men som aldri betydde en dritt for ham. Sofaen kan slås ut som seng. Halve skrivebordet går med til å gi plass til pc-en han har bygget selv og hvor lagringskapasiteten er sprengt av alle spillene.

Journalister og forskere som henger seg opp i smådritt, vil komme til å si mye om rotet, om støvet, om det skitne vinduet. Som om det forteller noe om Jo Kramer og hva slags sinnstilstand han var i. Det stemmer at du omtrent ikke ser ut og at lodottene i hjørnene likner mer på hybel-elefanter enn -kaniner. Likevel er det frekt å påstå at Jo, 16 år, med glatt, brungyllent hår, med et arr fra tinningen og ned til øreflippen etter en sykkelulykke, med lange, smale hender som har skrubbsår på alle knokene fordi han driver med klatring, med slitte sko som kanskje ble vasket da han fylte 15, med en skjev fortann, osv. osv. – vi kan fortsette å ramse opp sånne greier – det er likevel frekt å slutte derfra til at sekstenåringen var deprimert. Eller lei av å befinne seg midt i tenåra, oppgitt over foreldre-og-verden-og-livet, utslitt av det siste skoleåret før videregående, morderisk, psykotisk, gærn eller bare helt lykkelig.

For hva visste de egentlig?

Kanskje han var normal? Hva nå ”normal” måtte være.

Kanskje han både var deprimert, lei, oppgitt og utslitt – eller tvert om?

Kanskje han befant seg midt mellom? Kanskje det bare skulle tilfeldigheter til for at han skulle dette ned på den ulykkelige siden. Eller bikke over til lykken.

I fortellingen om Jo Kramer er det viktig å skjønne at de fleste av oss – hvis livet kjøtter oss hardt nok inn i et hjørne – kan gjøre noe grusomt og bryte lover.

Slik Jo Kramer skal gjøre. Om noen-og-førti timer.

Fredag 3. juni, klokka 16.15 er det også umulig å fatte at Ben Helma, som sitter på skrivebordsstolen til Jo, vil bli omtalt i de samme artiklene, tv-programmene og bøkene. Hans rolle blir mindre, men likevel: Han vil være der.

Se for deg den smilende Ben.

Ben.

Ben, med de brune øynene som han må ha lånt av en hund.

Ben, som vi vet at Jo følte seg som en storebror for, selv om de var omtrent like gamle, og gikk i samme klasse.

Fotoet av Ben viser en fyldig gutt med bollekinn, med kviser og langt, krøllete hår, med fingre som små pølser, en ørnenese som tar opp all plassen midt i fjeset og en munn som ser ut som om den alltid er fuktig og derfor alltid er myk.

Ben.

Ben, som alltid ligger noen centimeter foran Jo. På godt og vondt. Mest vondt.

Ben, som havner uti ting han ikke vet hvordan han skal kave seg ut av. Og som gjør ting uten å tenke for mye på forhånd.

De som kjente ham sier at han ikke ante foran eller bak på det meste.
”En skikkelig tulling!” vil klassekameratene komme til å si.
”Han var alltid så snill,” uttaler foreldrene på et talkshow tre måneder senere. Det var den eneste gangen de sa noe om sønnen. Som om de ble brent på tungene. Alle journalister som ringte siden, fikk ”Ingen kommentar” til svar.

Egentlig kjenner vi aldri et annet menneske.

Vi kjenner knapt oss selv.

Du tror at du er så streit. Likevel skal det bare noen harde punchslag fra livet til før du havner på den gale siden av knivbladet av de lovene vi forsøker å leve etter.

Tilfeldigheter.

Ett eneste feil valg på feil tidspunkt.

Husk det, nå som historien om Jo og Ben rulles ut.

Husk det, der du sitter i den trygge tv-stolen din og tror at du vet noe om virkeligheten og om hvordan vi andre er.

Du bør øve deg i å forstå.

Men hvor mye du enn øver, og hvor mye du enn forstår, vil det alltid være en uforståelig rest igjen.

En dag er det kanskje deg …