Følgende er hentet fra åpningen på romanen «En stor farlig hund og to geniale oppfinnere» – utgitt først på Aschehoug forlag i 2002 og så på Cappelen Damm i 2008.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2011. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
KAPITTEL 1 – HVEM ER HVEM OG HVA ER DETTE?
Tror du oppfinnere har det lett? Du har kanskje hørt at oppfinnere er underlige skruer som plutselig spretter opp og skriker
HURRA!
så høyt at naboer tror det er krig og ringer politiet? Du tror kanskje oppfinnere sitter og skrur sammen rare deler de har funnet på skraphandelen og daglig finner opp noe som ingen har tenkt på før, for eksempel en kombinert marsvinfange- og vaskemaskin (alle vet at marsvin hater å bli vasket og må fanges før de kan tvinges ned i vann), eller dørmatter som kommanderer folk til å ta av seg skoa (ingen liker støv i huset)? Eller en hvordan-få-melk-med-bruspulver-til-å-smake-nydelig-maskin? Samt en rekke andre nyttige – og unyttige – oppfinnelser.
Kanskje du også ser for deg at oppfinnere bor alene i dystre hus hvor det stinker fra grønne reagensrør og oser fra støvete esker uten merkelapper. At de har utstyrt huset med grufulle feller som hindrer tyver i å stjele hemmelighetene deres.
Hvis du tror noe som helst av dette, tar du feil!
Oppfinnere er nemlig folk som arbeider hardt og lenge. De jobber kanskje aller mest når de sitter på en stol og fintenker.
I denne boka møter du verdens mest geniale fintenkende oppfinner. Han var troende til å oppfinne de merkverdigste ting, bare han fikk konsentrert seg og tenkt lenge nok. Den største oppfinnelsen hans ville sannsynligvis bli Det Magiske Egget. Men det er usikkert om han noensinne ble ferdig med det. Han hadde fintenkt på Det Magiske Egget i tjue år allerede. Ferdig var det definitivt ikke.
Oppfinneren het Leonardo. Han kunne bli så sint at du på det verste kunne steike egg på panna hans. (Hvorfor noen skulle steike egg på et oppfinnerhode og ikke på en vanlig steikepanne, er et annet spørsmål. Men man skal ikke henge seg opp i detaljer!)
Leonardo var egentlig bare virkelig flink til to ting i denne verden:
1. Finne opp ting.
2. Spise oliven og spytte steinen akkurat dit han ville ha den. (Han hadde en andre plass i et kretsmesterskap i olivensteinspytting bak seg. Hans personlige rekord var tjueto og en halv meter.)
To ting høres kanskje lite ut. Men tenk på hvor mange ting du selv egentlig er kjempegod til!
PFUUUIIIIIIII … … … … …!
sa det når Leonardo spyttet stein. Du må venne deg til den lyden. Denne boka er full av olivensteiner som farer sidemellom.
Har vi husket alt som er å si om Leonardo da?
Tja … vi bør også nevne at han i tunge stunder lengtet tilbake til sin barndoms dal. Han skal ha vært veldig pen som ung. Og om vinteren flettet han det lange, hvite skjegget sitt fem ganger rundt halsen.
Nok om det!
Leonardo hadde forresten ikke vært en så stor oppfinner hvis han ikke hadde hatt en minst like genial assistent. Hun het Petra. Petra Propp. Hun var, hmmm … nei, det kan vi forresten ikke avsløre her. Petra var nemlig stappfull av hemmeligheter. Hun nektet å fortelle både hvor hun kom fra og hvor gammel hun var. Når hun skulle fintenke på egen hånd, tok hun på seg spesiallua si. Den var laget av dobbeltsidig silke. Innvendig var det to myke plastarmer som masserte tinningene slik at hjernen nærmest jogget i gang nye og uventede tanker.
Det er enda et par ting å si om Petra. Hun hadde byens rødeste hår. Det var absolutt og totalt gulrotrødt og så ut som et faresignal. Fjeset hennes minnet om Peter Pans venninne Tingeling. Dessuten sa Petra at hun hadde en kjæreste med et navn som begynte på H. Men mer om den saken røpte hun ikke.
Selv ikke dødsgeniale oppfinnere og like smarte assistenter duger uten god hjelp. Her kommer for det første Mona inn. Mona var eldre enn Leonardo og kom fra en fin, gammel familie. Hun var husholderske og ordnet det meste i det digre 25-roms huset. Problemet var at hun var uberegnelig og veldig følsom, ja, nesten like følsom som en erkehertuginne. (Da er det ille!)
For det andre må vi ikke glemme Lisa. Lisa var kjøkkenmester. Hun var ung og vakker som en morgensol om våren. Hun hadde et grønt glassøye (venstre side), og hun kunne lage en omelett raskere enn du kan si … «omelett». Lisa visste alt om mat og hadde vært kokke hos en overhoffstallmester. Hun sluttet hos ham fordi hun mislikte hestelukt.
Vi må ikke glemme onkel Henrik. Onkel Henrik var, som de fleste av oss, bare god på én ting: å sove. Det var i alle fall det Leonardo og Petra trodde. I hemmelighet sto onkel Henrik opp midt på natta, listet seg ned på kjøkkenet og robbet kjøleskapet. Han var så tjukk at sofaen han sov på 23,5 timer i døgnet hadde ekstra forsterkede bein for å klare vekten hans. Livretten hans var surkål. Mange trodde at onkel Henrik ble skilt for lenge siden, etter noe trøbbel med en kone. Om dét stemmer får vi først vite om mange kapitler. Men uansett hva som skjedde … noe dramatisk fikk ham til å legge seg på sofaen.
Sist, men ikke minst, har vi Åttende. Åttende var onkel Henriks svarte hund. Om det virkelig var den åttende hunden onkel Henrik hadde hatt, vet ingen. Men de to var uadskillelige venner. Derfor sov Åttende i armene til onkel hele dagen.
Oooops! Den var litt kjapp!
Åttende våknet faktisk innimellom. Det betydde som regel full krise. Mer røpes ikke her …
Oooops nummer to! Stadig like kjapp!!
Saken er den at Åttende hadde et problem. Han bekymret seg for det meste her i verden. Når han våknet, stirret han svart og dystert rundt seg og lurte på om noe hadde gått galt mens han sov. Han bekymret seg fælt for alt som kunne gå galt hvis han nå la seg til å sove igjen. Ikke minst ble han engstelig ved tanken på at kanskje alt kunne komme til å gå galt dersom han ikke la seg. Åttende lurte mye på slike ting. Det er ikke lett å være en svart og bekymret hund …
Særlig ikke i denne fortellingen.
