Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Jeg var 16 da jeg forsto hva en mann må gjøre» av Jon Ewo. Utgitt på Egmont Damm 1995.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
KAPITTEL 1
Alle kaller meg Kriss. Til og med mora mi som egentlig vil si Kristoffer. Men hun har gitt opp hun også. Etter at hun og fatter flyttet fra hverandre, var det mange småting som hun ga opp å holde orden på. Jeg, fatter og brutter, som heter Mikkel, bor på Tveita. Mens mora mi bor på Torshov. Men ingen er uvenner lenger. I alle fall ikke nå som det har gått noen år siden foreldrene mine flyttet fra hverandre.
«Det går an å være glad i noen og skjønne at det likevel ikke går,» sa fatter en gang da jeg spurte om mutter og han. «Da Rita flytta, hadde vi prøvd om og om igjen. Men det skar seg hver gang. Skjønner’u?»
«Jeg husker at mutter krangla støtt,» svarte jeg og tenkte dystert tilbake på de åra.
«Det var verken hun eller jeg som svikta,» påsto fatter da og så lei seg ut. «Det var oss sammen som svikta. Få nå det inn i huet.»
«Er det ikke noe som heter kjærlighet?» prøvde jeg. Jeg mener, du kan ikke glane på et TV-program eller kikke i en avis uten at det står noe om den såkalte kjærligheten. Likevel er det visst ingen som veit hva det er. Men jeg har funnet ut at når jeg stiller de dummeste spørsmålene, får jeg de beste svarene.
«Kjærligheten er… helt krøllete,» avsluttet fatter samtalen. Han så mystisk ut og reiste seg for å hente fjernkontrollen for at jeg skulle skjønne at det ikke var mer å snakke om.
«Noe går dårlig og noe går bra her i livet,» hveste brutter fra sofakroken, mens han stumpet en røyk, tente en ny og gravde seg ned i motorsykkelbladet sitt igjen. Han hadde vært ute og skrudd på Harleyen sin og luktet av olje, bensin og pussemidler. Etter at han ble 24 år, har ingen sett han uten en røyk i kjeften og en motorsykkel i nærheten.
«Hva veit vel du om kjærlighet?» spurte jeg hånlig, «Du gidder ikke annet enn å skru, mekke og kose med motorsykkeljernet ditt.»
For det hender ofte at det dukker opp jenter på døra som vil prate med Mikkel. Men han bryr seg aldri om å be dem inn. Han ser ut som om han kjeder seg i hjel der han da henger i døråpningen og skravler litt før jentene bare må rusle uten å oppnå noe. Da slenger Mikkel seg ned igjen i sofaen og stønner oppgitt kvinnfolk! som om de hadde plagd ham eller noe sånt. En gang husker jeg at han snakket om ei dame han var litt opptatt av, og at jeg spurte om det var sant eller om han jugde. Den gangen jagde han meg rundt i stua og slo etter meg med avisen. Så jeg tipper at det var jug.
«Skal du ikke få deg ei dame snart?» hender det jeg spør. «For det første hopper jeg ikke på hva som helst. Jeg har altfor god smak. Og for det andre skal ikke du bry deg med det!» pleide han å svare før. «Du er for liten til å tenke på sånt.» «For liten?» svarer jeg da.
«Ja, nemlig,» sier han og bøyer seg over motorbladene igjen. Som om det er noe svar. Jeg kan vel bli forelska selv om jeg er tenåring? Selv om jeg sikkert ikke ville pratet høyt om det. Men alle ser jo på jenter for det. Om de er pene, stygge, smarte eller dumme. Jentene ser sikkert på oss gutta også. Det er bare ingen som snakker om det. Men som jeg sier: Mikkel bruker ikke huet. Han interesserer seg bare for motorer.
Nå blåste brutter en røyksky mot meg uten å svare. Etter at jeg ble 16 år og nesten like høy som han, har han sluttet å si at jeg er for liten. Det rare med en storebror er at en stort sett liker dem når det kommer til stykket, selv om jeg kanskje ikke ville likt Mikkel noe spesielt hvis han ikke var broren min. For når det gjelder oss, har vi nemlig bare to ting felles. Vi er like sta og vi liker motorsykler. Brutter er mørk. Jeg er lys. Han er liten og tett og satser tydeligvis på å bli tjukk. Jeg er høy og mager. Vi har ofte erta fatter med at han ikke kan være faren til oss begge. Særlig fordi fatter er helt svart i håret og alltid ser solbrent ut. Han har en sånn hud som får farge med en gang sola skinner litt.
«Det er sikkert en spansk sjømann som gikk i land og traff tipp-tipp-tipp-tippen min en gang for lenge siden,» sier fatter.
«Du har ikke tenkt på at det kanskje var en svensk sjømann som gikk i land og traff mutter? Du ser jo hvor lys Kriss er i håret,» foreslår Mikkel når han skal terge fatter.
«Dere er for små til å snakke på den måten,» sier fatter da. Så husker han at Mikkel er 24 og snur seg til meg. «Du skal i alle fall ikke spøke med sånt!» Han løfter pekefingeren. Da hender det at jeg protesterer: «Det var han som sa at jeg skulle si det,» og peker på Mikkel.
Dermed begynner de å krangle. Mikkel og fatter blir røde i toppen. Helt til de skjønner hvordan det henger sammen. Da har jeg gått ut, og når jeg kommer tilbake etter et par timer, er alt glemt. Sånn er vi gutta greie. Mutter derimot glemte aldri noe. Brått kunne hun huske dritt som var sagt eller gjort flere uker tilbake. Dermed hadde vi det gående.
Når damer er så vanskelige å ha med å gjøre, er det i grunnen sprøtt at en alltid går rundt og tenker på dem. Nå er det selvsagt ikke bare jenter som svirrer rundt i huet mitt. For når jeg har satt en rakett i raua på de to andre, tar jeg som regel en tur på min egen sykkel. Det er en brukt Suzuki TS100ER, 1989-modell, 100 kubikk, rød og kjapp og lystrer 110 prosent.
Det er noe helt spess med å kjøre motorsykkel. Selv om følelsen er ganske annerledes når jeg sitter bakpå Mikkels 950-kubikker. Da er det vekt og tyngde, en egen treighet som er rolig og kul selv om vi fyker av gårde i 90 km/t. Men med min egen Suzuki er det også den rare følelsen av å være ett med veien og landet som flyr av gårde på begge sider.
«Det er det som er å kjøre,» sier brutter. Han forakter alle som kjører bil, unntatt når det blir vinter. Da blir han nødt til å gå i hi med Harleyen, kle skikkelig på seg og stabbe irritert gjennom snøen og isen. Han våkner ikke ordentlig igjen før våren kommer og veiene blir bare. Sånn har jeg det også. Mikkel og jeg får et eget blikk for hvordan veiene ser ut etter vinteren. Er det mye grus på asfalten i svingene? Ligger det noen små jævlige issvuller og lurer i skyggen? Hvor kaldt eller varmt er det? Jeg mener, du setter deg ikke bare opp på sykkelen og freser av sted. Du vil jo helst ikke fryse av deg «medaljene» som fatter kaller dem. Hvor lavt ligger sola? Risikerer du å kjøre i den retningen hvor du stadig får lyset i øya og gjenskinn i visiret på hjelmen?
Det er tusen ting å tenke på når du kjører sykkel. Det er derfor det krever sin mann. Du må være våken.
«Det jævligste med å kjøre sykkel,» sier brutter, «er alle de bedritne bilistene. Hadde det ikke vært for dem, var det færre MC-folk som hadde sluppet å ‘legge på røret’. De firehjulsidiotene ser bare de andre gubbene som også kjører rundt i en riskoker. Skjønn det den som kan!»
«Jo da, men det er da noe som heter dødsoner for oss som kjører bil,» forsvarer fatter seg.
«Pøh. Det er noe som heter konsentrasjon, hørsel og årvåkenhet,» påstår Mikkel. «Når jeg kommer med 950 kubikk amerikansk stål og krom, med gromlyd og fett fraspark er det helt umulig ikke å høre meg.»
Akkurat når det gjelder sykkelen, misunner jeg Mikkel. En ‘Zuki er ikke rare greiene i forhold. Selv om følelsen med veien og landskapet er der. Selv om du må være like våken i pæra. Sykkelen min går maks 80 km/t og veier mye mindre enn Mikkels. Motorlyden er annerledes og vibreringen svakere. Den ligner mer på en mygg eller en spurv som spinner over kjørebanen.
Men egentlig har jeg snakket lenge nok rundt grøten nå. Det blir ofte sånn. Jeg begynner på en setning og tankene hopper til nye tanker og en haug med setninger. Etter en stund har jeg rota meg godt ut på viddene. Jeg må starte på nytt.
