Siden jeg forsto poenget med å sette sammen bokstaver til ord og setninger har jeg alltid hatt foten for å lese. Når jeg leste ble handligen til en film inni hodet mitt – en film med sterke farger og spennende action. Jeg kan likevel ikke huske at jeg drømte om å bli forfatter da jeg var liten. Jeg skulle bli arkeolog. Helst da en arkeolog av Indiana Jones-typen – en fyr som opplever eksotiske kulturer og graver ut skatter og gravkammere som har blitt laget av gamle egyptere, vikinger og forlengst avdøde folkeslag. (Jeg har jo i ettertid skjønt at det er de færreste arkeologer som holder på med slikt. Hvis det da er noen i det hele tatt …).
Først da jeg var 18-19 kom jeg borti skriving på en mye mer aktiv måte. Det siste året på videregående jobba jeg og noen kompiser mye med en klasseavis. Og hvis noen har forsøkt det noen gang, vet dere at da ender du med å skrive mesteparten av stoffet selv. Og jeg fant ut at jeg likte å drive på med slikt.
Og den samme sommeren som jeg gikk ut av videregående hørte jeg en norsk forfatter – dikteren Jan Erik Vold – lese opp dikt på ei plate. Plata het «Ingentings bjeller» og blanda jazzmusikk og diktopplesing på en måte som jeg ikke hadde hørt så ofte før. Og jeg tente på det straks. Jeg tenkte: «At det går an å skrive sånne dikt. De er uten rim og uten rytme. Og likevel er det små historier inni dem. De er kule og uten sånne usannsynlige helter eller uten moralske pekefingre slik som all den gamle lyrikken jeg har lest. Det der har jeg også lyst til å drive med.»
Fra da av begynte jeg å skrive dikt. Jeg skrev dikt i årevis. Mange kilo med dikt. Hvorav de færreste noensinne ble utgitt. De få som har kommet på trykk har vært i små magasiner.
Men i 1981 skrev jeg den første novella mi. Egentlig begynte den som en serie små, diktaktige tekstbiter som jeg etterhvert satte sammen til en slags historie. Den het «Byen, byen og sangen» og jeg ble faktisk litt sjokka da den kom på trykk. Det skjedde i et blad som het «Vinduet» i 1983. Så skrev jeg en novelle til som jeg kalte «Flyvesand». Som ble trykt samme sted året etter. Og dermed var det gjort. En snøball begynte å rulle. I løpet av de neste par årene skrev jeg nok noveller til at det ble en bok av det.
Det pussige var at jeg sendte dette manuset først til et forlag som sa at det var for tungt. Det neste forlaget sa at det var for lett og skisseaktig. Mens det tredje forlaget – som var Cappelen – sa at dette var meget interessant. Dette må vi jobbe videre med.
(Poenget med å fortelle dette er vel bare å si at hvis du ønsker å bli forfatter må du være sta. Et avslag betyr ikke noe. Send det videre til neste forlag. Sannsynligheten er stor for at de uttaler seg noe annerledes om manus. Fortsett å send det videre til du finner det forlaget som tror på DEG. Og ikke gi deg før du har prøvd alle mulige forlag i telefonkatalogen!)
Dermed debuterte jeg på Cappelen forlag i 1986 med novellesamlinga «Det sies at oktober er en fin måned».
Siden det året har min jobb vært å skrive ned de sterke filmene jeg har oppi hodet på best mulig måte. Som forfatter er jeg en person som liker å fortelle noen en historie som jeg ønsker at andre skal ha lyst til å lese. Og i løpet av disse årene har det blitt mange bøker av det.
