Musikk har alltid vært utrolig viktig for meg. Før jeg begynte på videregående hørte jeg omtrent bare på klassisk eller jazz. Men i løpet av det første skoleåret på videregående var det en av gutta – Knut – som fikk det for seg at han skulle prøve å frelse meg for rockemusikken. ”Her har jeg noen fine, rolige skiver,” sa Knut og lånte meg Led Zeppelin, Frank Zappa og Emerson, Lake & Palmer.
Den som har hørt bare en av disse gruppene vet at ”rolig” ikke er det rette ordet for å beskrive dem. Men for meg var det faktisk full tenning fra første note. Det kan hende at jeg var klar for å høre på noe helt annet. Det kan hende at nettopp den musikken fortalte meg noe om å være forbanna. Kanskje det var energien i den musikken. Og at det var derfor den gikk rett til hjertet mitt og har vært der siden.
Uansett ble jeg en entusiastisk lytter. Jeg ble en av de gutta som alltid visste hva til og med bassisten i et band het. Jeg ble en av de gutta som alltid kunne rekkefølgen og navnet på alle lydspora. Jeg ble en skikkelig musikknerd.
Og etterhvert ble jeg også musiker selv. Jeg begynte å spille bass i et kjellerband. Vi spilte pønk, hard rock og bluesaktige saker. Men mest var det støyende, hardpakka musikk hvor feelingen og trøkket var viktigere enn om alle notene kom som de skulle.
Vi øvde i et rekkehus på Greverud og jeg tipper at naboene ennå husker hvor jævlig høyt vi spilte. På det verste – da en av dem kom for å klage – hørte vi ikke engang ringeklokka. Han måtte faktisk gå inn til oss og fram til trappa ned til kjelleren hvor vi sto og hamra så høyt at selv en arbeider i et smelteverk ville ha fått hodepine. Naboen storma halvveis ned trappa og hylte til oss: ”HVIS DET IKKE BLIR FRED HER NÅ RINGER JEG TIL LENSMANN!!!!!!”
Uansett – vi fant oss etterhvert et annet sted å bo. (Behøver jeg å nevne at naboene holdt diger fest da vi pakka flyttelasset?) Så ble noen bandmedlemmer skiftet ut med andre. Og vi fikk andre steder å øve. Vi øvde blant annet en stund i kjelleren på Blitzhuset fordi en av jentene var med i AKKS – som hadde sine lokaler der. Etterhvert fant jeg ut at det å spille bass var for tungt. Og gikk over til å synge. Du kan selv tenke deg forskjellen på å bære ti kilo bass i en diger kasse, i forhold til å putte mik-esken på en kilo i en bag. (Dessuten er det kulere å være frontfigur, da!!!)
Problemet med disse kjellerbanda med diverse besetning var at vi aldri på noe tidspunkt var helt enige om hva vi ville med bandet. Jeg og en til ville gjerne spille foran et publikum – uansett hvor jævlig vi enn hørtes ut. De to andre nekta å spille foran et publikum – av den grunn at de mente at vi stinka musikalsk.
Etterhvert fisla interessen for bandprosjektene sakte men sikkert ut. Jeg husker ikke et eneste bassgrep og mikken ligger på hylla. Men musikk er fremdeles utrolig viktig for meg. For meg som lytter. For meg som inspirasjonskilde. Og for meg når jeg ønsker å komme i en bestemt stemning.
De siste åra har jeg mest hørt på musikk som ligger i grenselandet mellom forskjellige sjangere. Musikk som er litt jazz, litt soul, litt rock, osv. Og ikke minst har jeg tapt hjertet mitt til hip hop.
Hvis jeg skal trekke fram noen favoritter nå er det blant annet: Ida Marie, Miles Davis, Nick Cave, AC/DC, Bach, James Brown, Tungtvann og Tommy T.
