De tre bøkene om Adam er det største bokprosjektet jeg har begitt meg ut på. Samtidig er det kanskje det morsomste jeg har skrevet. Og høyst sannsynlig de beste bøkene hvis jeg skal velge blant alle mine titler. Den første boka utkom sommeren 1999 og het «Sola er en feit gud». Romanen handler om Adam på 16 år som for fjorten dager siden fikk høre av søte Caroline: «Du er så utrolig barnslig Adam. Jeg gidder ikke å være sammen med deg mer.» Og etter å ha samlet seg litt etter den salven bestemmer han seg knallhardt for å bli voksen! Og da må han kanskje ha hjelp av nettopp sola. Handlingen foregår på Grünerløkka i Oslo, gater som jeg kjenner etter å ha bodd der i noen år.
Fortsettelsen utkom våren 2000 og het «Månen er en diger pudding». Den tredje bok kom høsten 2001 og het «Jorda er tøff & naken».
Da jeg begynte på «Sola er en feit gud» lette jeg etter et stort bokprosjekt. En bok eller en serie som var ambisiøs, gjennomtenkt litterært og som samtidig skulle fortelle en god historie. Jeg mente – og mener fortsatt – at det nytter ikke med allverdens kampanjer for å øke leselysten, dersom man likevel bare fortsetter å tilby leserne de samme bøkene. Det blir bare «Same shit, new wrapping».
Samtidig som jeg var ferdig med å fortelle en enkel historie på en enkel og innlysende måte. Jeg ville gi mine lesere noe mer å bite i. Jeg ville skrive noe hvor jeg kunne bruke alt jeg har lært – og gjerne litt til – om det å skrive. Jeg ville skrive «litteratur for ungdom». Og det har med at jeg velger å si at jeg har sluttet å skrive ungdomsbøker. Jeg skriver litteratur. Og det er for meg et mye mer fruktbart ståsted. Det handler dessuten noe om å ta mine lesere på alvor.
Men altså etter å ha skrevet meg bare noen sider inn i «Sola…» forsto jeg at denne romanen rommet alt jeg hadde lett etter. For det første fordi jeg innså at dette måtte bli en serie på tre bøker – tre måter å se livet på. Tre måter som også viser hvordan Adam utvikler og forandrer seg.
Handlingen i «Sola er en feit gud» er første fase. Adam finner ut at han vil bli voksen så fort som mulig.
Handlingen i «Månen er en diger pudding» er akkurat den motsatte. Adam synes her at kanskje dette med å bli voksen har gått for fort. Kanskje det er viktigere å holde på barnet i seg selv?
Handlingen i den tredje er sammensmeltningen. Da finner Adam ut at det viktige ikke er å bli voksen. Det er ikke så farlig om du holder på barnet i deg selv. Det vesentlige er å bli et menneske, et individ.
Vi har altså begynt ute ved solen, beveget oss til månen, og ender med å være her – her på jorda.
Bøkene har hver sin litterære referanseramme – sin litterære kjøl. I det legger jeg at handlingen til tider har enkelte likhetspunkter og paralleller til noen klassiske bøker. I «Sola» er det Henrik Ibsens «Peer Gynt». I «Månen» er det «Don Quijote». Og i «Jorda» bruker jeg Dantes «Inferno» fra «Den guddommelige komedie». I tillegg vil den våkne og leser finne sitater og enkeltsetninger fra andre forfattere, fra musikk, fra film, osv. Det er dette jeg tenker på som sampling. Dette med å lage linjer til andre verk, linjer som belyser mitt verk og som stråler ut av verket. Og som gir enda rikere leseopplevelse.
Jeg har ønsket å la hver roman være så rik som mulig på sjangere. Man finner her parodier på Ibsen-skuespill, utdrag av filmmanus, avisartikler, noveller, dikt, et foredrag om kroppslydenes historie, blondinevitser osv. Til sammen vil verket når tredje bind er ferdig bli nærmest en eksempelsamling – et lite skriveverksted – når det gjelder sjangere.
Dessuten ville jeg at romanene skulle romme en rekke følelsesnivåer. Alt for mange romaner for ungdom er skrevet i et stabilt sideleie av f.eks. spenning eller depresjon, eller liknende. Jeg ville i stedet at leseren skal rystes gjennom en rekke forskjellige følelser. Derfor etterfølges det mest lavpannede, idiotiske kapitlet i «Månen» av et svært sårt og trist kapittel. Du finner glede, sorg, spenning og humor side om side. Leseren må ikke synke hen i en lesningens monotoni. I stedet ønsker jeg å ikke gi ham/henne et fristed. Man skal rystes i alle kroker av hjertet sitt.
Selv om dette verket i og for seg er et realistisk verk så har jeg valgt å fleipe med virkelighetsbegrepet. I «Sola» lar jeg i den norske utgaven Adam bli intervjuet av en faktisk levende, nyhetsreporter fra det norske TV2 om hvorvidt hans prosjekt med å bli voksen har vært vellykket. I «Månen» har Adam litt problemer med å avslutte sin fortelling. Han ringer derfor en person som han håper kan være en ekspert på avslutninger og avtaler et møte med ham. Og den han møter er da Jon Ewo og det utspiller seg en samtale mellom oss.
Endelig har jeg eksperimentert med formen. Jeg har f.eks. brukt ethvert typografisk uttrykk jeg kunne komme på. Utbrudd og skrik, lyder, kursiveringer, uventet tegnsetting, osv. Foruten at jeg ett sted lar Adam være så deprimert at han mister nesten hele navnet sitt. Han heter ikke lenger Adam, bare a, og den a’en er skrevet med liten bokstav og er mye mindre enn resten av teksten rundt. I «Månen» mister han faktisk begynnelsen på fortellingen. Det er en av bipersonene som stjeler den. Og i tillegg mister han avslutningen også. Den blir fortalt av et dyr.
Totalt sett har jeg – som sikkert de fleste skjønner nå – et verk hvor jeg bruker de samme litterære virkemidlene som du vanligvis finner i voksenbøker. Men det viktigste er at det fungerer. Virkemidlene er der for å framheve historien om Adam og er ikke der for sin egen skyld. Jeg har valgt å ikke sky noe virkemiddel så sant jeg kan få fortalt Adams historie på den sterkest mulige måte.
