Dette er den vanskeligste boka jeg har skrevet for ungdom. Men jeg VILLE få den til. Derfor ga jeg meg ikke. Selv om jeg faktisk har skrevet den om sju ganger! De forskjellige versjonene har vært på mellom 100 og 200 sider så dermed kan folk selv regne ut cirka hvor mange sider det har kostet meg.
Det begynte med at etter jeg hadde skrevet den tredelte serien om Adam så fant jeg ut at jeg måtte finne på noe helt annet å skrive om. Jeg mener, jeg hadde skrevet 8 romaner om gutter i storbyer. Hva kunne tenkes å være mest mulig forskjellig fra de bøkene? Jo, en roman om ei jente som bor på en øy!
Dermed ble romanen om Sara til. Hun er 15 år og bor på en navnløs øy sammen med faren, som driver et hotell, og lillesøsteren Stine, som Sara kaller for Mink. Selv heter hun Sara Antonio Susanne Kruse. Grunnen til det rare navnet var at jeg underveis ble inspirert av to andre forfattere – en engelsk forfatter som heter Antonia Susan Byatt og en portugiser som heter Jose Saramago. Byatt hadde skrevet en artikkel om det å skrive biografier og Saramago snakket i et intervju om at jobben til forfattere var å stille spørsmål, og ikke nødvendigvis finne svarene. Den kjappe leseren skjønner da at jeg har hentet navnet til Sara fra navnene til de to forfatterne.
I «Jobben min er å tette hullene til tilværelsen» strever Sara med å finne ut noe om moren sin som dro fra dem for sju år siden. Hun prøver å finne svarene på alle de spørsmålene hun har om denne mystiske moren som hun knapt husker noe om. Hun prøver altså å tette alle de hullene i tilværelsen som er der – prøver nærmest å lage en slags biografi, med andre ord. Men det er ikke så lett å finne svarene. Sara bestemmer seg for å skrive alt ned på en gammel skrivemaskin som sto i kjelleren. En skrivemaskin som moren en gang brukte. Og siden hun er glad i ukeblader tenker hun at hun like godt kan skrive hele denne historien ned som om det var et ukeblad.
Grunnen til at hun fikk etternavnet sitt var at hun jo bor på en øy. Og hvem er verdens mest kjente øyboer? Jo, Robinson Crusoe! Derfor etternavnet Kruse. Akkurat som Robinson Crusoe må Sara selv på en måte lage sin egen verden, med sine egne hender.
Det vanskelige med å skrive romanen var faktisk ikke det at hovedpersonen var ei jente. Mange tror at det å skrive om en person med et annet kjønn enn ens eget må være håpløst. Og en stund tenkte jeg mye på dette. Men så fant jeg ut at det viktigste for å gjøre Sara til et troverdig menneske var å få fram menneskeligheten hennes. Hvis jeg bare fikk til det, gikk resten av seg selv. Men så viste det seg at det var måten å fortelle historien best mulig på som var det virkelig vanskelige for meg.
Jeg skrev derfor romanen i mange utkast som en hun-fortelling. Så som en jeg-fortelling. Men ikke noe av dette fungerte helt. Helt til jeg kom til å tenke på at ukebladformen var en riktig måte å fortelle historien om Sara på. For ukeblader handler jo hele tiden om hvordan vi skal leve, hvordan vi skal få bedre liv, hvordan vi skal oppføre oss og de inneholder ikke minst test-deg-selv-oppgaver, råd & tips, leserbrev og flauser. Dessuten har de ofte en fortsettelses-fortelling – en føljetong. Og dermed skjønte jeg at ukebladformen var Saras måte å få fortalt sin historie på.
Ikke minst var dette en spennende ny måte å skrive på for meg. Jeg trengte det etter å ha skrevet om alle disse gutta!
