Denne boken er noe av det mest personlige jeg har skrevet. Den ble skrevet i 2005 og utkom samme høst. I stedet for å lage en helt ny artikkel om den, limer jeg inn etterordet fra boka her:
ETTERORD MED BITTER BISMAK
PROLOG
Som vanlig har jeg forsøkt å dytte en haug med saker som interesserer meg i inn en ny bok. Slik også denne gangen. Her kommer noen av hovedgreiene som jeg er opptatt av akkurat nå:
JUG ELLER SANNHET
Er det jeg har fortalt sant, eller juger jeg? Jeg veit ikke alltid selv. Mest av alt er det nok jug, men det likner likevel på livet. På noe jeg har hørt, eller kanskje sett, muligens lest om. Så kanskje det er sannere enn jeg tror?
For hva er sant her i livet?
Det ett menneske opplever, kan kanskje ingen av oss andre forstå.
Det én person hevder er dødsens sannhet, blir for andre bare oppspinn.
Det skrives så mye om den nye bølgen av realityserier, dokudramaer og historier basert på ting som har skjedd. Det skrives at vi ønsker oss mer sannhet i en løgnaktig tilværelse.
Men får vi egentlig det?
Alle som noensinne har deltatt i Big Brother har skrytt av at de bare er seg selv. Alle er vi så opptatt av å være oss selv.
Som om det er lett.
Bare innrøm det! Du er også garantert forskjellig i møte med forskjellige mennesker. Er vi like rappe i kjeften når vi snakker med en politimann som når vi prater med fatter? Er vi like full av søte, flotte ord når vi snakker med kompisen som når vi snakker med kjæresten?
Er vi like modige i store forsamlinger, som når vi står alene foran speilet hjemme? Er vi aldri sjenerte når vi vet at andre ser på oss? Er vi aldri ekstra ovenpå og kanskje blærete når vi synes vi har lykkes?
Lyver vi aldri en liten millimeter når vi vil oppnå noe.
Overdriver vi aldri for å få det som vi vil?
Så hva er da å ”være seg selv”?
Kan det muligens kanskje, eventuelt være slik at deltakere i Big Brother, for eksempel, spiller en rolle som de tror seerne vil like. Slik at de ikke blir stemt ut? Er det ikke menneskelig å ta noen snarveier for å vinne?
Så hva er da virkeligheten vi ser på tv, rundt oss, leser om, prøver å leve i?
Ikke spør meg. Jeg aner ikke svaret. Jeg prøver bare å stille de ubehagelige spørsmålene.
VIL DU VÆRE BONDE ELLER KONGE PÅ BRETTET?
Det er en kjip dag når du endelig skjønner hvor mye du har blitt mobba, driti ut, holdt for narr og rævkjørt av de andre.
Det er en kjip dag full av dampveivalser som moser deg ned i bakken – enda flatere enn du vanligvis føler deg.
Det er en kjip dag fordi du på samme tid ikke aner hva du skal gjøre med det. Hva er smart?
For egentlig ville du helst følge refleksen: Du vil slå tilbake.
Du vil smadre tryner.
Du vil brekke bein og armer.
Du vil at de skal ha det like vondt som deg.
For du er et såra dyr. Du er trengt inn i et hjørne i en labyrint og ser ikke andre veier enn å møte dem head-on. Problemet er bare at de alltid er flere enn deg. Og de driter faen i at noen så fint sier at røkla ikke skal gå løs på den ene.
Men tro meg – det er mulig å melde seg ut. Den eneste grunnen til at de har kontrollen, er at du har blitt lurt til å akseptere spillereglene deres.
Når du skjønner det, er det på tide å lage nye regler.
Eller kaste spillebrettet i veggen.
Eller bli en annen brikke enn den du har vært.
Jeg kan ikke gi akkurat deg svaret på hvordan du skal gjøre det. Enhver av oss må velge den veien som er riktig – som en ekte samurai.
Men det er mulig å slutte å være bonden på brettet.
Hold ut, folkens.
Det er mulig.
SAMURAIER
Jeg har vært opptatt og fascinert av samuraier i årevis. Jeg har sett filmer og lest bøker. Her kommer kjappinfo for den som ikke vet noe om samuraier. Det er navnet på en samfunnsklasse av profesjonelle krigere i Japan. De oppsto på slutten av 700-tallet og jobbet først som livvvakter og soldater for herskerne. Etter hvert dannet de sin egen klan – og styrte deler av landet. Siden de var dyktige i krig og flinke på maktkamper ble de Japans mektigste menn. Deres storhetstid var på 1600-tallet. På slutten av 1800-tallet mistet de særrettighetene sine og ble likestilt med oss vanlige dødelige. Det fantes flest mannlige samuraier. Men man kjenner også noen kvinner som ble proff-krigere.
Den som vil vite mer om samuraier kan selvsagt sjekke filmen Den siste samurai med Tom Cruise. Men ærlig talt er det tynne saker. Gå heller til samuraifilmenes mester – japaneren Akira Kurosawa. Se filmene De syv samuraier, Yojimbo og Sanjuro.
Både Musashi, Sadakuni og Tomoe har levd. Miyamoto Musashi er en av de mest kjente samuraier i historien. Han ble antakelig født i 1584 og døde i 1645. Han var en mester med sverdet og utkjempet dueller som det selv i dag fortelles historier om. Rett før han døde skrev han en bok om selvforsvar. Den ble oversatt til norsk i 1984 og heter Veien til seier. De fem ringers bok. Den leses ennå som en slags bibel av dem som er opptatt av å vinne – ikke bare i kamp, men i forretninger, i livet og verden.
Kono Sadakuni, derimot, er ikke spesielt kjent. Han skal ha vært en samurai fra Ofuna, som ligger i byen Kamakura – en kystby sør for Tokyo. Jeg vet ikke særlig mer om ham enn at han er sitert i en bok om samuraienes forhold til zen og buddhisme. Men jeg likte navnet. Og jeg likte hvordan han tydeligvis var en fyr som var opptatt av å finne ut hvordan ting hang sammen. Dessuten var han kjent for sitt temperament. Ben har ikke så mye av det siste. Men jeg hadde lyst til å gi fyren et sterkt navn – siden jeg også har fått et slags storebrorforhold til ham i løpet av denne boka.
Tomoe Gozen er Japans mest kjente kvinnelige samurai og kjent for sin dyktighet med alle våpen – spesielt lanse og pil og bue. Hun skal ha levd på slutten av 1100-tallet. Hvor mye av det som sies om henne som er sannhet og hvor mye som er jug, er historikerne skikkelig uenige om. Det finnes også de som hevder at hun aldri har levd. Hun skal ha vært kaptein i en samuraihær under ledelse av Yoshinaka. Muligens var hun også gift med ham. I det slaget hvor hæren til Yoshinaka ble slått, skal hun ha vært en av de siste samuraiene som forlot slagmarken – til hest, med ektemannens avkuttede hode i hendene. Slik at han – på en måte – ikke ble tatt av fienden. Det sies at hun red på sjøen med hodet for bevare æren hans.
Om det ikke er sant, er det i alle fall en flott historie!
Men det store spørsmålet er: Hva har samuraier med løgn/sannhet å gjøre? Med det å ta kontroll over livet sitt eller med mobbing?
Kanskje det har noe med stoltheten deres å gjøre?
Kanskje med den imponerende evnen til å gå rakrygget mellom folk som ikke liker trynet ditt?
Eller med at de behersket og styrte livene sine på en måte som jeg misunner dem?
Uansett ville jeg ikke bare gi Ben, Jo og Tam sterke navn. Jeg ville gi dem en stolthet i bånn. Noe som bare var deres. Deres greie er å si at de er utenfor, men at de driter i det. For de er samuraier. De er ronin.
De har sin egen verden med verdier og ting de er opptatt av.
Blås i de andre!
Med den innstillingen kan du etter hvert stemme de andre ut av ditt livs realityshow.
Som om de er ingenting.
Som bare gjør ingenting.
Som ikke noensinne kan gjøre deg noen ting.
Samuraien Yamamoto Tsunetomo (1659-1719) skrev i boka Hagakure. The book of the Samurai at: “Det er et sunt å se på verden som om den er en drøm. For når du har et mareritt, våkner du bare og forteller deg selv at det var en drøm. Det sies jo også at den verden vi lever i ikke er så veldig forskjellig fra dette.”
MOBB MOBB
Jeg var så uheldig å gå i den samme klassen gjennom hele grunnskolen. Jeg var en av de tre som var utenfor og dermed fritt vilt for den som ville føle seg bedre ved å hakke på oss. Det er noe jeg aldri klarer å glemme. Og jeg var ikke en gang den det gikk verst utover.
Når sant skal sies var det en bare en hardcore gjeng på 5-6 gutter og ei jente som sto for mobbinga. De andre var medløpere når de følte for det.
Det verste er at hvis man hadde snakket med disse menneskene i dag om den mobbinga, ville de sikkert ikke huske det. De ville sikkert erindre at vi var tre rare typer – sære og litt på siden av alt. Men der stopper hukommelsen.
Jeg innrømmer at jeg ikke er et større menneske enn at jeg hater hardcore-mobberne ennå. Det sier delvis noe om dem, men det forteller dessverre også en del om meg.
Mest sier det kanskje om min manglende evne til å legge det vonde bak meg. Fordi jeg kan ikke med handa i hjertet si at det var en systematisk, gjennomtenkt form for ondskap.
Men det forteller også noe om hvilke spor sånt setter. Og hvilke følger det får for den som vokser opp utenfor en klasse. I ettertid slås jeg av hvor lett det er. Hvor enkelt det er å single ut noen. Hvor ubetenksomt og med hvilken stor letthet – noen påfører andre smerte som de må deale med resten av livet.
Tenk på det neste gang du begår en urett mot noen.
Personlig går det nesten aldri en dag uten at jeg tenker på dette.
Denne boka er sikkert det nærmeste jeg kommer å skrive noe om de kjipe åra.
Det er så vanskelig.
Jeg kunne selvsagt fortalt dere navnet på skolene jeg gikk på og dissa de folka som var kjipe. Men det går ikke. Det vil være å svare på en urett med selv å begå en urett.
Det er som Jo sier et sted: ”Det er ikke noen løsning å bli som de andre idiotene.”
SISTE ORD I DENNE SAKEN
Kanskje du er en av de som noen gjør daglig urett.
Kanskje du er en av de som begår den daglige uretten.
Uansett kan det hende at du gjerne ville hatt noen å snakket med. I arbeidet med denne boka fant jeg enkelte nettsteder som handlet nettopp om mobbing. Steder hvor du kan få råd. Hvor du kan chatte med folk som har det på samme vis. Hvor du kan maile inn spørsmål.
Kanskje det nettopp er det du trenger?
Sjekk da ut:
http://www.startsiden.no/kategorier/helse/overgrep/mobbing/ (Norsk portal med lenker til flere andre steder på nettet)
http://www.bullying.co.uk/ (Engelsk)
http://www.kidscape.org.uk/ (Engelsk)
Ikke glem at nettsteder legges ned eller endrer adresser. Om et halvt år er kanskje opptil flere av adressene her uaktuelle. Men det finnes masse folk på nettet du kan treffe.
Du må lete.
Jon Ewo
August 2004
Tekstutdrag fra «Svart. Og cirka hvitt».
