Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Om det bare ville snø i helvetet. En fortelling om de små sakene i livet” av Jon Ewo. Utgitt på Omnipax forlag høsten 2005.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2005. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
KLOKKA 13.03 – HOPPER HATER DET SPØRSMÅLET
Akkurat nå – mens du leser dette – blir en soldat på fjorten år tatt til fange og halshugget med en bredbladet kniv. Han ble oppdaget av fienden da han huket seg ned med en sigarett i skyggen av noen trær. Dessverre brydde han seg ikke om å skjule gloa. De kunne se ham på tjue meters avstand.
Akkurat nå får ei jente på femten år en tapperhetsmedalje fordi hun tilfeldigvis kom forbi et tjern hvor to små gutter holdt på å drukne. Den ene av de to guttene hun redder skal som voksen bli seriemorder og drepe tjueen mennesker før politiet fanger ham. Den andre skal komme til å starte en stor internasjonal organisasjon som bekjemper sult, og vil indirekte redde hundre tusen barn.
Akkurat nå setter ei jente på seksten år sitt siste skudd. Hun aner ikke at dealeren har solgt henne skitten vare. Han skulle blande den ut for å tjene mer penger. Han fant et hvitt pulver som liknet heroin, uten å ane konsekvensene av å blande de to stoffene. Heroinen tar livet av henne i løpet av tjue minutter. Hun kunne ha vært reddet dersom ikke ambulansen hadde punktert.
Akkurat nå kysser en gutt på sytten år ei jente og vet at han har møtt den store kjærligheten. Det var bare flaks – eller uflaks – som gjorde at de møttes. Han var for seint ute til en bandøving fordi strengene på bassen røyk og han måtte ut og kjøpe nye. Dermed holdt han på å bli overkjørt av mopeden hennes utenfor musikkforretningen.
Akkurat i dette øyeblikket skjer det vonde, vakre, grusomme og fine ting.
Tilsynelatende tilfeldigheter.
Er vi omgitt av tilfeldighetenes kaos, eller henger alt sammen?
Er det korrekt at dersom bare en liten ting ble gjort annerledes, ville alt annet også forandre seg?
Er alt bestemt på forhånd, eller kan noe endres?
Hvis alt virkelig bare er tilfeldigheter – er det da mulig for et menneske å påvirke verden og sitt eget liv? Betyr det vi gjør – eller lar være å gjøre – noe som helst?
Finnes det et håp?
Håp. Eller mangelen på håp.
Sånne saker tenker Hopper på. Han sitter på lekeplassen mellom rekkehusene og husker sakte. Det avlange, smale fjeset under den småkrøllete, mørkebrune luggen stirrer på noe bortenfor den synlige delen av verden. Han har blå lue og kakigrønn jakke. Hendene er smale og fingrene uvanlig lange. Nå holder de fingrene rundt kjettingen som holder huskeplanken oppe.
Lekeapparatet knirker sørgmodig og prøver å si at han burde finne seg et annet sted å sitte. Huskene er ikke ment å tåle vekta av tenksomme sekstenåringer.
I årevis har Hopper gjentatt det spørsmålet inni seg: Finnes det håp?
Og svaret hans har alltid vært at, jo, det finnes håp. Hvis du vil forandre på ting, lar det seg gjøre. Håpet er der ute. Det flagrer i vinden som vind. Det oppfører seg som papir i blåst – virvler rundt og leker seg. Det er ikke lett å fange håpet, men det er mulig.
Bare du er kjapp nok.
Men nå i dag – en grøssende kald novemberdag – har han sluttet å tro på det. Hopper våknet i senga i morges. Det første han visste var at det var nøyaktig for fem år siden at alt det grusomme skjedde med faren. Det neste han visste var at alt håpet han en gang hadde hatt, hadde forlatt ham og gjort ham tom. Akkurat slik som vannet forsvinner ut av et badekar når proppen trekkes ut.
Nå virket rommet mindre, og han måtte liksom bøye seg for ikke å stange i taket. Han kunne ikke slå ut med armene eller strekke seg. Knapt nok puste. Det var like før han støtte i vegger og tak. Inni ham lå sjela som en inntørket, vridd epleskrott og hadde ikke mer å melde av positive ting.
Fra det øyeblikket han våknet var livet blitt trangt, håpløst og grått. Han klarte ikke å snakke med noen. Klarte ikke å spise. Helte bare i seg et glass vann og løp ut. Han håpet at det skulle hjelpe å få kroppen i gang. At sjela ville kvikne til og heise seg opp av gjørma. Da ville han kanskje slippe den knugende følelsen av at håpløsheten var det eneste han hadde igjen.
Hopper knuger kjettingene så fingrene hvitner. Han skulle ønske dagen var overstått. Han skulle ønske at han og mora kunne hoppe over denne dagen. At de kunne kikke på kalenderen og se at den 3. november var borte. At datorekka hadde blitt forandret. At november hadde tjueni dager og var nummerert slik: Den 1. følges av den 2., som følges av den 4., og så kommer den 5., 6., 7., osv.
Nå lukker jeg øynene. Sier den magiske trylleformelen Zzoo-keli-kazaam. Og når jeg har telt til fem, kan alt mulig ha skjedd. Dagen kan for eksempel ha blitt borte, og vi har sprunget rett over til den 4. november,” sier han ut i lufta og lukker øynene lydig.
Da Hopper var liten, lekte faren nemlig stadig tryllekunstner. Og da pleide han å si akkurat det der. Det var bare tull. Hopper vet jo det nå. Og har visst det i årevis. Men han husker at da han var liten, fikk det ham til å skratte forventningsfullt. Og føle at det virkelig skulle skje noe magisk. Han lukket alltid øynene. Og faren sa ” Zzoo-keli-kazaam”, og telte til fem …
Selv etter at han var blitt så stor at han visste at faren tulla.
Han lukket alltid øynene.
Og han lukker øynene nå. Kniper dem hardt igjen – som om det vil gjøre en forskjell.
”1 … 2 … 3 … 4 … 5.”
Men etterpå er verden bare verden igjen.
Trang.
Håpløs.
Grå.
Trylleformelen gjør ham ikke glad, engang. Bare trist fordi det fikk ham til å huske mer av faren. Den gangen for så lenge siden at fem år blir en evighet. Verden er slik som før. Hard, kald, meningsløs.
Han reiser seg brått fra huska, og etter noen sekunder treffer planken ham rett i knehasene. Knærne hans gjør et knekk og han virvler rundt og tupper til planken så den farer til værs og gjør en rask runde rundt stanga den er festet til. Den skjener rett mot hodet hans og han må steppe til side for ikke å få den midt i tinningen.
Sånn er det. Et sekunds uoppmerksomhet, og livet gir deg en rett på øret.
Han får bekreftet alt det verste han trodde å vite om livet. Selv her på en kald og forlatt lekeplass, femti meter fra rekkehuset hvor han og mora bor.
Hopper går bort til sandkassa. Treverket er morkent, og det er bare en svak skygge igjen av rødfargen. Det er mer sand utenfor kassa enn inni. Han tar et steg opp på kanten og balanserer sakte rundt.
Da han var knøttliten, var dette noe av det vanskeligste i hele verden. Da var det et mirakel om han klarte å balansere helt rundt uten å falle. Da pleide han å rope – når han bare hadde to–tre skritt igjen av å fullføre runden – ”Se på meg! Se på meg!”
Men fra og med i morges ble alt mye enklere.
Og likevel så mye vanskeligere.
Han våknet og innså at verden tydeligvis må være styrt av ondskap. Det som er godt, ender alltid i vondt og ondt. Og hva er vitsen med livet og alt, da? Ingenting. Det finnes ingen vits.
Det er like meningsløst som grusen som føttene hans skrubber borti.
Hopper ser opp mot himmelen. Den er like grå som hans onde verden.
Kan det ikke snø snart? All denne vinden som river i klærne hans og vifter i krøllene må da kunne spre litt snø også?
For nå er snøen det eneste som er noe vits i. Snøen har blitt viktig. Med snø kan nemlig all den grå meningsløsheten dekkes over. Den stygge byen Tycho, som er av svart og grå asfalt og betong, som har spisse kanter, spir, takker og grove, harde flater, vil kunne bli rundet av i kantene. Det mørke vil bli hvitt. Først da vil det vonde bli borte. Den gamle verden vil bli begravet under noe annet og nytt.
Slik føler Hopper det. Verden vil bli renset. Klokkene kan startes på nytt. Alle kan få en ny begynnelse. En sjanse til på å finne lykken, livet, meningen med det hele, eller hva du enn leter etter. I stedet for å leve som et lik.
Men Hopper vil ikke tenke på lik.
”Lukk øynene og tell til fem,” mumler han.
Lukker øynene. Sier ”Zzoo-keli-kazaam”.
Teller og håper at noe skal forandres.
”Hopper!” ropes det mellom rekkehusene. Lyden gjaller mot harde vegger. Den sprer seg langs de forlatte gangveiene som småstein skutt ut av en kanon. Tåpelig nok ser han seg rundt – som om ropet gjaldt en annen. Men det finnes bare én Hopper. Uansett er det bare ham her ute. Det er et så blåsurt vær at alle holder seg hjemme og ser på tv, leker seg med pc-en, leser en avis, sitter på do, eller gjør en av de tusen millioner mulige bagatellene som folk gjør, og som får dem til å tro at livet har mening.
”Hopper!” roper det igjen.
Han tar opp spilleren fra lomma og fester øreproppene i ørene. Skrur opp volumet og later som ikke noe mens han setter seg passe høyt oppe i klatrestativet.
Han hater å høre de evinnelige spørsmålene hennes.
Han har allerede svart minst femten ganger. Mens hun har latt som om hun ikke hørte.
De ligger i krig – han og mora.
Femårsdags-krigen.
”HOPPER!” brøler det nå. Jansen fra 3A kommer rundt hjørnet med bikkja si på slep. Den er så liten og tripper med så små skritt at hadde ikke Jansen vært dårlig til beins, hadde bikkja ligget på slep etter den digre bamsen av en mann.
Jansen stopper opp da han hører ropet og kommer bort til Hopper, som har lukket øynene og bestemt seg for å prøve å telle til tusen i stedet for til usle fem. Da vil sikkert verden ha forandret seg. Noe må da forandre seg på tusen sekunder. Det er over seksten minutter. Og hvis han kan telle bare annethvert sekund, går det over en halv time. Mulighetene er mange hvis han bare kan tøye ut tiden.
Den gamle mannen ser i retning av ropet, og så på Hopper, som står med øynene igjen. Han krafser seg i det rødbrune skjegget, og så napper han Hopper i buksebeinet.
”Ja?” Hopper åpner øynene. Det føles som om de er limt igjen. Som om han hadde sovet i flere timer. Stemmen er tverr.
”Mora di roper,” sier Jansen.
”Ja?” Hopper mener ikke å svare så surt, for Jansen er en av de voksne han virkelig liker. Jansen har vært med i et av de legendariske Hardhausløpene – sykkelrittet som gikk gjennom tre land – da han var ung. Rittet var bare for elitekjørere og Jansen fikk en god plassering. Men han hadde bitt tennene så hardt sammen at det gikk et skår av en fortann. Tannlegeassistenten het Benedicte, og de ble gift og fikk fem barn med bare noen års mellomrom, og dermed ble proffkarrieren vraket til fordel for en jobb som kontorist i staten. Jansen har fortalt om det rittet 314 ganger. Hopper har sett ham for seg og spurt i detalj om følelsen og dagen og de andre syklistene.
Men nå er dagen sur og kald og trang og ordene blir små og kantete.
”Du skal ikke komme inn og varme deg på en kopp te?” spør Jansen. ”Fruen har ferske boller.”
Både han og Hopper later som om det ikke roper og roper der borte.
”Næ,” svarer Hopper like tvert.
”HOPPER!” brøler det igjen.
”Mødre,” sier Jansen og Hopper nikker og klatrer ned.
Han snur ryggen til Jansen og går tvert bortover den sandete plassen.
ansen går i motsatt retning. Han labber irritert innendørs, og Hopper regner med at han går ned i kjelleren for å snekre videre på en stygg stol. Kanskje han bommer på spikeren og slår lillefingeren så hardt med hammeren at det ytterste leddet knuses og må amputeres? tenker Hopper dystert. Han klarer ikke å la være å tro det verst tenkelige.
Han går og klør seg i tinningen hvor luestoffet gnisser og klør mot huden. Verden nekter ham å være alene. Jansen. Mutter. Verden. Gråheten.
Helst burde han ha gått vekk fra alle husene her på boligfeltet. Rad på rad med kalde, triste murhus som blir enda kaldere nå som det har blitt november. Han burde ha stukket for en time siden, da han hadde sjansen. Lagt bak seg de 224 murhusene som ligger rundt kjøpesenteret Bikuben og sammen med det vesle torget danner boligfeltet Millenium på nordsiden av Tycho. Hopper burde skrudd av verden og vært offline til snøen kom.
Men akkurat nå har verden fått ham på kroken og sveiver ham inn igjen.
Til det han hater.
Til mora og femårsplanleggingen hennes.
Han labber hjemover og bruker mest mulig tid. Vinden blåser rundt hjørner og kødder med de av krøllene hans som stikker fram fra den blå lua. Han stikker de lange fingrene ned i lommene – som om han fryser. Men det er bare for å ha et sted å gjøre av dem. Egentlig kjenner han ikke frosten.
Han kjenner ikke varme eller kulde.
Han kjenner bare et hat. Og en lengsel etter snø.
Alt er bare en dump banking i brystet. Som om hjertet er fjernet og erstattet med et femtenkilos stempel som dundrer mot en gummiplate.
Bare snøen kunne komme!
Hvorfor kan ikke snøen falle og fjerne alt?
Falle så tett at Hopper blir dekket og skjult i løpet av ti sekunder.
Det skjer ikke.
I stedet må han inn og høre det spørsmålet.
Det evinnelige spørsmålet.
Som han hater.
