Følgende er hentet fra starten på fagboka «Film, død og kjærlighet» utgitt på Omnipax i 2010.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
PÅ DØDENS BREDD
Jeg visste at jeg bare hadde cirka femti sekunder igjen å leve. Det var noe dritt. Jeg som hadde hatt masse kule planer om å bli noe stort. I alle fall noe som var større enn mine 183 centimeter uten sko.
Jeg lå på den våte bakken. Med klær og tryne innsmurt med blader fra trærne som sto rundt oss og drysset kald høst. Jeg hadde smak av leire i kjeften og fullt av kutt og skrubbsår overalt.
Jeg kunne leve med det. Som privatdetektiv har jeg fått så mye juling at kroppen min er et kart over sår og bruddskader, den kunne vært brukt som håndbok for sykepleiere på et akuttmottak.
Jeg kunne også leve med høsten, drittregnet, leira og den kulda som sier at snart kommer vinteren og putter de varme sommerhjertene våre i hi.
Men det jeg ikke kunne leve med, var det faktum at beltet mitt var tynget ned med tre digre bilbatterier. Og at hendene mine var bundet sammen med en kjetting. Metallet var kaldt som satan på en dårlig dag og skar inn i håndleddene. Kjettingen forsvant ut i tjernet som befant seg bare to meter foran trynet mitt. Det var en sånn liten gjørmepytt som du finner tusenvis av i skogen. Et tjern ikke større enn et par svømmebasseng. Men mørkt, og sikkert bunnløst. Ikke at det spilte noen rolle. Det ville være nok med en halvmeter vann for å drukne meg.
Og det var det jeg altså ikke kunne leve med – bokstavelig talt. Mennene rundt meg bare så på i stillhet. De sto der i lange frakker i høstregnet og ventet på at kjettingen – som var strukket over til den andre siden av tjernet – skulle festes til slepekroken på den svarte bilen der. Bilen sto med motoren i gang. Jeg kunne se silhuetten av sjåføren inni kupeen.
Om bare femti sekunder ville den magre, høye mannen ha festet kjettingen. Og dermed ville deres ydmyke tjener, privatsnushanen Ewo, være ute av historien. Ville bare være noe kjipt småtteri som hendte her ved det navnløse tjernet. Noe de lokale ekornene smatret om seg imellom når de samlet seg til det siste møtet før høsten snublet inn i vinter.
Hvordan kunne en intelligent, vakker, sexy og ikke minst skinna jævel som meg havne i så mye dritt som dette?
Svaret på det var enkelt. Det handlet om kjærlighet.
Ikke noe kliss med forførende blondiner eller heftige sjalusidramaer. Det handlet i stedet om min livslange kjærlighet til film.
Du tror meg kanskje ikke. Men selv film er noe folk kan dø for, leve for, dø av og leve av. For noen folk er film alt i hele verden. Derfor må vi nå ta en guidet fotosafari til siste tredjedelen av 1800-tallet. Til den tiden hvor filmhistorien starter.
