Følgende er hentet fra ungdomsromanen «Havfruer svømmer i mai» utgitt av Omnipax forlag i 2010.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
1. DEN STRAKE LINJA
Plutselig fikk ikke David Hopen puste. Lungene kollapset under det knallharde presset fra livet. Det som lå oppå ham – like knugende som de tyngste vektene i trimdelen av svømmehallen.
David reiste seg så brått at stolen føyk bakover og dundret inn i pulten til Kristel bak ham. Han glodde rasende rundt seg og brølte mens han reiv mattebøkene til småbiter. Gikk målbevisst opp til kateteret hvor læreren – som nettopp hadde skrevet ferdig en likning på tavla – vek bakover, slapp krittet med en ynkelig strupelyd og snublet i beina sine. Mannen rullet bakover og slo bakhuet i søppelbøtta. Den dundret som en gongong.
David – som var den sterkeste på skolen – hadde ikke problemer med å løfte den tunge stolen som læreren pleide å sitte på. Selv om den veide mer enn hele verden. Hevet den sakte over huet og sendte den mot den digre ruta. Det ble lettere å puste da glassbitene singlet ut i skolegården. Han tok et tak under det massive kateteret og veltet det så de forreste pultene ble smadret og de andre elevene heiv seg bakover for å ikke få monsteret over beina.
Han pustet. Endelig kunne han puste. Og endelig følte han hvor lettet han ble. Stillheten etter at han hadde rensket klasserommet var det vakreste han hadde hørt.
Det var dette som burde ha skjedd. Men det var ikke slik. Det var bare oppi huet hans at det skjedde. I en dagdrøm. Han skulle ønske at han hadde gjort det. I stedet satt han sammensunket på den samme trøtte pulten, i det samme kjipe klasserommet og så læreren starte på neste likning. Krittet skrapte vondt mot tavla og ødela den fine stillheten som bare fantes i dagdrømmen hans.
Den eneste likheten mellom drømmen og virkeligheten var at det var så vondt å puste her inne. Og at han var så forbanna! Steinhoggerens sønn, David Hopen, knyttet de digre nevene på pulten. Hvorfor så … innesperra! Hvorfor måtte han gjøre sånn som alle forventet? Hvorfor gikk han ikke amok? Hvorfor brøyt han ikke ut av mønsteret?
David var sytten år og følte seg som femti. Livet hans var ei ferdig oppstreka linje. For når han en dag var ferdig med skolen, skulle han gå i lære på farens steinhoggerfirma, ”Hopen & Sønner”. Og når faren ikke orka å jobbe mer, kom han til å overta. Han skulle gifte seg med Monica som satt på tredje rad i klasserommet. Jenta med forsiktig hestehalefrisyre, perleøredobber og høyhalsa genser. Den jenta David hadde surra med i to år. Helt siden fedrene deres fant ut at det var en strålende idé at datteren til kommuneingeniøren giftet seg med steinhoggerens sønn. Fedrene deres hadde allerede planlagt tomt, hus, Volvo, bikkje og tre barn. Onkler snakket om hvor i bygda det lønte seg å bygge. Tanter fortalte hvilken av de tre barnehagene som var best. Og Monica var helt med.
Til og med i klassen hans var det vedtatt at David og Monica var et par, og at de bare kunne planlegge bryllup og barnedåp.
Den eneste som ikke hadde forventninger til ham var visst mora hans og Alan, bestekompisen. Livet og kjærligheten var farens business, sa mora. Og det var jo greit nok for henne å si. For hva brydde hun seg? Hun forsvant minst to måneder hvert år og bodde i skrivestua oppå Villheia hvor hun skrev dikt som ingen leste. Dikt om kjærlighet fra en som ikke ante hva kjærlighet var. I hvert fall så det ikke slik ut når David så foreldrene sammen.
Alan var hans beste kompis, og i motsetning til ham, brydde han seg ikke om livet gikk i det vante sporet. ”Det eneste som betyr noe, er jo om jeg har det moro,” pleide Alan å si. ”Ingen moro, ikke noe liv!”
Akkurat nå savnet David Alan. Alan fikk ham til å le når han var i det eksplosive humøret. Ikke noe galt med Wim, Ali, Krister eller Cec. Men det var Alan som alltid klarte å riste ham ut av sinnet. Dessverre var Alan borte hele uka. Hadde klart å skaffe seg et komplisert brudd i ankelen etter en rundtur ut i landskapet med den nye, store motorsykkelen som han aldri burde ha kjøpt. Han lå fremdeles på sjukehuset i Ammerstad tjue mil borte. Litt vel langt unna for impulsive besøk. Men Alan og han holdt løpende sms-kontakt.
Monica — som daglig påsto at hun elsket ham. Og som han noen ganger syntes han følte det samme for — var ikke den som fikk ham ut av tankegangen. Hun var deilig å kline med. Men elske …? Nei, den følelsen gikk over – akkurat som en forkjølelse.
Han så den smale nakken hennes skrått foran seg. De hadde en avtale i kveld. Selvsagt. Siden det var mandag, og hun skulle på korgruppa. Da stakk hun alltid innom ham på hjemveien.
Tirsdag måtte hun på svømmetrening og var utslitt etterpå. Han satt på tribunen og så på. Og fulgte henne hjem. Slik han gjorde hver tirsdag.
Onsdag var de ikke sammen.
Men hver torsdag tok de følge hjem til henne for å gjøre lekser.
Og fredag …
Sånn var hver uke lagt opp. Et ferdig løp herfra til graven. Han kunne like godt hugge sin egen gravstein. Så var i alle fall den jobben gjort.
Lungene hans sleit med å dra inn nok oksygen. Han prøvde rasende å manne seg opp til å rive mattebøkene i filler og rasere klasserommet. Han klarte ikke engang å rive over ei side eller dytte hardt til pulten.
