Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Torpedo» av Jon Ewo. Utgitt på Aventura forlag 1996.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
OSLO – November 1994
Punktlig, klokken 0.13 steg halvmånen med et fattigslig skjær opp over taket på leiegården på Grønland. Lyden av regnet, som hadde silt ned siden morgenen, ble brutt av en mørk Volvo som startet fra sin plass ved fortauet foran portrommet. Bilen dro med én passasjer mer enn den hadde kommet med.
Horene i oppgangen til venstre for dem gjorde gode forretninger, selv over midnatt. Kjønnet var en naken ape som alltid brølte etter mer tilfredstillelse, tenkte Alex Hoel. Trafikken bestod av privatbiler med mørke vinduer ingen kunne se inn i, som etter korte rekognoseringsrunder stoppet kort like ved inngangen. Gatelykten rett utenfor nummer 12 spredte en våt lyskjegle utover fortauet og inngangen. Alex Hoel og Ulf kunne se jentene vandre på høye hæler frem og tilbake under lyset, med sigarettglør i munnvikene og med butte, svartlakkerte vesker som lignet små hunder.
Ulf og Alex holdt øynene åpne. Mannen de ventet på skulle ikke få sneket seg usett inn blant kåtgubbene i leiegården foran dem, som var oppført i 1890. Den stod skulder til skulder med sine nedslitte brødre og ventet på bedre dager som aldri kom. Om høsten visket regnet og mørket bort konturene av husfasadene. Men Alex viste nøyaktig hvordan man i blinde klatrer opp en slik gård, fra gate til øverste takrenne, selv om regnet gjør gesimsene og vinduskarmene såpeglatte.
Ulf hadde antagelig lest tankene hans.
«Tusen spenn hvis du kommer deg opp på taket og ned igjen på fem minutter,» hvisket han og banket seg på lommen hvor han alltid hadde pengene i en sølvklips.
«Du er en alt for god venn,» sa Hoel og la en bred neve på skulderen hans. «Jeg tar ikke penger fra deg. Spar dem til Irina og guttungen. Dessuten er vi på jobb.»
Akkurat da han sa ordet «guttungen», skjedde det noe fjernt inni øynene til Ulf.
Ulf så ned og siden opp og ned gaten mens han klarnet halsen og sa: «Føler ikke du det samme som meg?»
Hoel hørte undertonen i stemmen hans. «Det kommer an på hva du føler.»
Uten at Hoel visste nøyaktig hva, tenkte han at det foregikk noe vanskelig bak Ulfs panne. Hoel løftet blikket og stirret på regnet under gatelykten.
«Alex, jeg har en sånn rar følelse…»
«Du pleier å vite nøyaktig hva du gjør på jobb, Ulf. Skjerp deg. Er det noe galt mellom deg og Irina, eller hva?» Hoel kjente hvor irritert han ble. Eller kanskje det var riktigere å si at han kjente et støt av mange følelser blandet med irritasjon.
«Det er bare noe som sier meg at dette kan gå galt.»
«Det kan det alltid. Du og de instinktene dine. Hadde vi skygget banen hver eneste gang du fikk den følelsen kunne vi like godt skurt gulv!»
«Ja, og noen ganger hadde vi kanskje sluppet bedre unna,» svarte Ulf. Hoel visste at Ulf bare snakket sånn når han var nervøs. Men uansett hvor gode venner de var, ville ikke Hoel dele Ulfs rovdyrvarhet så nært innpå selve jobben. Han nektet å la anelsene til Ulf gnage på nervene. «Kanskje du har rett til å være nervøs, men dette er ikke akkurat øyeblikket å ta det ut på.»
Klokken 0.34 skjedde det noe. De hørte en bil parkere. Motorduren sank til murring og ble til lyden av regn mot asfalten. En bildør ble åpnet og slått igjen og en av horene løftet blikket. Sko plasket gjennom vanndammene. «Harde såler,» tenkte Hoel automatisk. «Italienske.» Et sted langt borte, i en annen bydel, startet en ambulanse sirenene.
I rammen av portrommet så de den duknakkede skikkelsen. Dressen var mørk med et glinsende skjær og den beige gabardinfrakken hang krøllet over armen. Mannen holdt lærvesken med messingspennene over hodet mens han fomlet med nøklene.
Ulf snudde seg mot kameraten.
«Nå? Eller vente?» spurte han med det avtalte fingerspråket.
«Vent,» markerte Hoel og kjente adrenalinet stige.
De så hvordan fyren smatt inn i portrommet uten å vente på at porten skulle smelle i. Bare ti minutter i forveien hadde Hoel igjen dyttet på plass den vesle kilen han hadde brakt med seg som fikk porten til å stoppe en halv centimeter før låsen smekket.
En ny kunde parkerte.
«Tror du du husker meg om tretti år, Alex?»
«Hør, gamle venn,» sa Hoel og stirret på Ulf. «Nå må du ta deg sammen. Om ikke annet for Irinas skyld.»
To par øyne sveipet raskt over vinduene både foran og bak dem. Ulf studerte innsiden av portrommet før de skjøv døren opp. Hengslene peip. Noen hadde knust takpæra. Glasset knaste under gummisålene. I lyset fra månen så Alex at Ulf smilte. Men selv det fikk ikke Hoel til å slappe av.
Denne jobben var egentlig bare en filleting. Easy deal. De skulle skremme opp en kunde av Dragoslav, en type som hadde kjøpt heroin og bare betalt halvparten. Den andre halvparten forfalt forrige uke uten at avdraget dukket opp. Dragoslav var en hard bankier som hatet å tape penger. I første omgang skulle de prøve å snakke fornuft med typen. Dersom det ikke hjalp skulle de «lene» seg på slasken. Som regel var det bare det som trengtes. I denne byen var kredittverdigheten lav og tillitt var bare til låns.
Det var ikke en dritt å høre fra oppgangen, bare hveset av trafikken borti Brugata. En katt mjauet bak tregjerdet inne på gårdsplassen og nylontauene i tørkestativet dryppet. Hoel trakk inn mot veggen og kjente murpussen flake seg løs under hånden. Jegeren i ham skalv av noe han ikke kunne sette ord på. Hele huset vibrerte. Det samme ubehaget som fulgte med junkies. Kroppens kløende dirring forplantet seg til veggene på alle hus hvor de bodde. Rastløshet som lette etter et nytt fix. Her ute i gråsonen var natta en ensom sprøytespiss rett i pulsårene. Veggene skalv i samme takt som de magre skrottene som befant seg bak hver dør. Du måtte være av et bestemt kaliber for å bo i et hus som dette hvis du ikke var en av dem. Brått tvilte Hoel også på om det var lurt at de hadde tatt denne jobben. Mannen i tredje etasje var av den spesielle sorten. Han var også en jeger.
Alex Hoel hadde på seg «feltantrekket», som Ulf pleide å kalle det. Før Hoel forlot leiligheten i Niels Juels gate ved åttetiden samme kveld, hadde han tatt av seg treningstøyet, som var gjennomtrukket av svette, og gått inn i dusjen med glassveggene rundt. Han hadde skrudd på varmtvannet og blitt stående under strålen i fem minutter for å vaske bort svetten fra joggeturen langs Frognerstranda og Bygdøy. Så trakk han på seg et par JBS boksershorts i bomull og, med følelsen av varm luft og damp mot overkroppen, barberte han seg med såpe og barberkniv foran speilet over vasken. Inni stuen ringte han etter en Maliks hamburger med ekstra porsjon salat. Kokken visste hvordan han ville ha den – det beste kjøttet, frisk salat, ingen dressing – og folkene på Maliks brukte aldri mer enn ti minutter på å levere den på døren. Fra kjøleskapet tok han fram en flaske Ramlösa og presset fire appelsiner til juice. Glasset fylte han nesten til randen med appelsinsaft før han helte i et par centiliter mineralvann. Han tok glasset med seg inn i stuen, satte på Wagners Parsifal 3.akt og stilte seg foran panoramavinduet i loftsleiligheten. Å stå her med alle sanser åpne og klare var en glede som ble forsterket av at det bare var timer igjen til en enkel jobb. En ordinær jobb som innbrakte nok penger til at han kunne ta den ferien han hadde sett seg ut. Da maten kom, spiste han ved det lutete spisestuebordet og drakk et glass Ramlösa til før han gikk inn på soverommet og tok på seg en mørkeblå t-skjorte i bomull, et par nattsvarte Levis og mørke Eton-strømper. Fra garderobeskapet valgte han en Gant-skjorte og en varm, men tynn italiensk strikkegenser. I den smale entreen hektet han Martens-skoene, som var pusset så de gule sømmen ikke syntes. Til slutt tok han på seg ruskinnslærjakken med den spesialsydde lommen hvor Waltheren kunne skjules. Han inspiserte våpenet og skjøv det på plass i lommen. Før han gikk gransket han seg selv i to sekunder foran speilet ved inngangsdøren, slo på koden og dobbeltlåste sikkerhetslåsen i eikedøren.
Ulf pekte opp, snek seg forbi de utbrente postkassene og tok det første skrittet innerst ved veggen for å unngå knirkingen. Hoel kastet et blikk over skulderen før han fulgte etter ham i halvmørket. Månelyset stakk en splint av lys ned mot dem gjennom det høye vinduet i oppgangen. Bare en av rutene var hele og det luktet støv og svidd gummi. Hoel snublet nesten i en flatklemt colaboks, men flyttet foten i siste øyeblikk. De gikk forbi tre dører i annen etasje. Bak den midterste skimtet de et flakkende lys og hørte en stemme som mumlet. Herfra og opp manglet gelenderet og noen hadde gått løs på muren med et spett. Dype søkk lå som arr i veggene. Hoel unngikk å se direkte på månelyset for ikke å miste nattsynet helt mens de lydløst nærmet seg tredje etasje. Langt borte smalt en port og med ett oppfattet Hoel at det hadde sluttet å regne. Han hørte en lyd som ikke skulle ha vært der og vred seg sidelengs, vekk fra døren som Ulf stod foran.
Idet Hoel svingte kroppen brått til venstre braket det bak ham. I brøkdelen av et sekund så han den glødende massen stemple seg inn i ryggen til Ulf som spant rundt. Han dunket nevene mot gulvbordene og en våt lyd tvang seg opp gjennom lungene og halsen. Hoel kastet seg ned på gulvet idet skudd nummer to ble pumpet inn i løpet og avfyrt mot stedet han nettopp hadde stått.
På et eller annet vis hadde mannen klart å holde seg skjult helt til de hadde passert ham. Etter de to drønnene ble det så stille at man kunne høre edderkoppene spinne nervøst i hjørnene. De som bodde i oppgangen hadde sett alt fra før. De ville bare være i fred slik at de kunne stryke til helvete i all stillhet. Så gud hjelpe dem. Amen.
Hoel mer ante mannen, et omriss som ruvet i mørket, enn så ham. Den glinsende dressen var skiftet ut med en svart bukse og en mørk genser. Klærne luktet som om de skulle ha hengt på en søppelfylling. Og bakenfor kjente Hoel en stank av svette og utvasket etterbarberingsvann. Mannen pumpet et nytt skudd inn i kammeret med en doven bevegelse. Hold denne her! harket han og stakk noe kaldt og metallaktig i neven til Hoel. Hoel grep den med valne fingre.
Tenn den, sa mannen. Ikke la meg be deg to ganger. Jeg vil se hodet ditt når det eksploderer.»
Hoel fomlet med tennmekanismen og plutselig steg en høy flamme til værs og svidde ham i pannen. Han rygget uvilkårlig to centimeter, men holdt seg på plassen da han så blinket i de to pupillene som stirret ned på ham.
Ingen betaler full pris for den dritten jeg fikk! Løpet svingte frem og tilbake foran nesen til Hoel.
Hoel svarte ikke. Han holdt bare lighteren som en god og oppvakt elev.
Hører du?
Ja, jeg gjør vel det. svarte Hoel og svelget. Hoel visste at en ikke diskuterte med en tiger som noen har klemt på ballene.
«Åpn opp kjeften, din rasshøl!» hvisket mannen plutselig og dyttet munningen inn mellom leppene til Hoel.
Hoel stod på knærne og åpnet munnen. Han tenkte på Waltheren som lå som en unge inn mot siden hans uten at han hadde tid nok til å nå den. Munnen hans var fyllt av en metallisk ettersmak og han kjente siktet raspe mot toppen av ganen. Leppene hans kjentes som gummistrikker idet han lukket kjeften rundt løpet.
Tror du at jeg kommer til å drepe deg? Eller kommer jeg til å sende deg til Dragoslav med instrukser? Har du fulgt med i timen, så vet du svaret! Har du fulgt med i timen? Løpet gled sakte frem og tilbake i munnen til Hoel.
Hoel lukket ikke øynene. Han ville se verden til siste tiendedels sekund. Han ba heller ingen bønn. For tyve år siden, da han felte sin første elg lærte han at det ikke fantes noen gud. Det som betydde noe var hvilken side av våpenet du befant deg på. Hoel stirret på den hårete neven. «Til helvete med Dragoslav. Til helvete med denne byen. Og til helvete med dette livet!» var det eneste han tillot seg å tenke.
Spiss ører,» erklærte mannen. «Ingen kødder med meg. Den som kødder med meg, kødder med Sjefen. Altså kødder ingen med meg. Skjønner du hvor jeg vil?
Idet haglladningen traff ham i ryggen som en damphammer, hadde Ulf kjent hvordan lungene klappet sammen. Sjelen hans stupte ned i et akvarium hvor stemmer og bevegelser gled av gårde som lakk. Det fantes ikke smerte. Det eneste han kjente var at noe inni ham prøvde å få lungene til å trekke inn luft igjen. Det luktet kalk. Han prøvde å tenke på Irina, men det ble bare til et ord uten mening. Så lette han etter sønnen. Men sønnen var uten navn og uten kropp. Han var en dusj av blod, rust og grågul verk som dryppet fra taket av akvariet.
Ulf stirret på hånden og armen og klarte ikke å flytte blikket. Kalkstøvet fikk ham til å tenke på fred, på en kjedelig time på gymnaset hvor han hadde gått sammen med Alex for hundre år siden. Han sank nedover i fred og skulle akkurat spile ut armene for å flyte ut og bli ett med den varme lakken i akvariet, da smerten traff ham. Det føltes som om noen skulle ha presset en meisel inn mellom ryggvirvlene og dundret til med en grov hammer. Med ett så han for seg Irina. Hun hadde det blikket han hadde merket seg første gangen de møttes, som han hadde falt så hodestups for. Et blikk som stirret innover og innover til han var sikker på at hun forstod og så hele ham. Bak henne lå Sönkes ansikt. Synet gjorde at han fikk lyst til å gråte. Han snufset og kjente kalken fylle nesen som en sky. Han prøvde å puste den ut, men lungene hadde ikke luft igjen. I stedet trakk han kalkskyen lenger inn og kjente hvordan hjernen sank ned i støvet.
Det var lyden av stemmen som snakket igjen som fikk han til å huske Alex. De hadde forsert alle disse trappene. Han husket skuddet og prøvde å skjønne hva det kunne dreie seg om. Han så på hånden og kjente at han kunne krøke fingrene. Alex… Hvor var Alex? Hånden hans krøp som en blind krabbe og levde sitt eget liv. Armen fulgte etter nedover langs låret, under buksekanten, ned i støvelen. Med ukjente krefter lirket Ulf løs bajonetten fra støvlene.
Varmen i akvariet gjorde ham døsig. Ulf løftet blikket fra gulvet og hånden og så mannen som stod med ryggen til. Bak der igjen skimtet han en person som knelte. Han krøp nærmere og forbannet kroppen som var så treg. Deretter løftet han seg halvveis opp på knærne, grep bajonetten i begge hender og støtte bladet i en krapp kurve nedenfra og opp inn gjennom buksene til mannen med hagla. Med de siste kreftene jog han enda en gang det smale bladet gjennom underlivet hans. Så lot han seg synke tilbake til bunnen. Han fløt i lakk og alle lydene ble til skurring. Han bredte ut armene og svømte mot et blinkende punkt på den andre siden av glemsel.
Hoel så bladet komme ut ovenfor buksesmekken og kjente at det rykket i kroppen som holdt våpenet. Han ventet hvert øyeblikk at fingeren som krøket seg rundt avtrekkeren ville dra til. Men løpet gled i stedet ut av munnen hans med et vått svupp og svingte til siden.
Akkurat da skalv avtrekkerfingeren i krampe. Ladningen passerte Hoels kinn og brant en sti gjennom kjøttet. Øret hans sved og instinktivt løftet han hånden. Fingrene skled over siden av fjeset, mens han kjente ikke berøringen av fingertuppene. I stedet stinket det av blod og korditt. Mannen ravet bakover mot veggen og forsøkte å heve seg fra knivbladet som fremdeles dirret i kroppen. Strupen hans ga fra seg en fugleaktig lyd. Hoel så på Ulf som lå rett ut i det firkantede månelyset med armene til siden som en kristusfigur og huket seg ned. Det fantes ingen puls. Da Hoel så hullet i ryggen til Ulf forstod han ikke hvordan kameraten hadde klart det siste støtet.
Han tvang seg til å la vennen ligge og åpnet døren til leiligheten. Han hadde ennå to-tre minutter. På 25 kvadrat finnes det et begrenset antall gjemmesteder og de fleste av dem er så opplagte at selv marsvinet ditt finner dem. Mannen hadde gjort seg klar til å flytte. Alt han trengte lå i en mørkebrun attache med metallhjørner. Låsene spratt opp og Hoel konstaterte med ett blikk at dette var det han trengte. Han grep attacheen og løp. Mannen satt lent opp mot veggen og gulpet en blanding av gallesyre og ord. Med begge hender holdt han rundt bajonetten som han hadde dratt ut av såret. Hoel sparket ham et par ganger i magen til avskjed og kjente pusten komme i hivende tak. Han var svimmel og hørte høye C rotere i det venstre øret. Var det sirener? Han aktet ikke å finne ut om det stemte og tok tre og fire trinn av gangen oppover.
Loftsluken var så bred at han gled gjennom uten problemer. Utenfor var taket badet i måne. Sirenene stoppet fem etasjer lenger nedenfor. Uten å nøle balanserte han bortover takryggen. Gummisålene ga godt grep og han passerte den første pipa som var lunken og så vidt rykende. Han holdt seg fast med den ene armen og svingte seg utenom og inn på takryggen igjen. Med den andre hånden tviholdt han attacheen.
Da han kom til enden av huset ble han nødt til å hoppe ned en etasje, til neste takrygg. Han så ikke ordentlig i mørket, men klatreinstinktet hadde han hatt fra han var liten hadde han klatret i takrenner og verandaer. Når han hadde glemt nøkkelen i fjerde etasje hjemme og foreldrene ikke kom fra jobben før om fire timer, pleide han alltid å komme seg inn ved å bestige naboenes verandaer og klatre opp de atten metrene.
Han landet med begge føttene samtidig. Mykt og med veloverveid svikt i knærne. Likevel var det umulig å forutse at den ene takhellen ble knust til småbiter under høyrefoten hans. Et svimlende øyeblikk mistet han balansen, men et hurtig dansetrinn ut til høyre og et kunststykke med venstrearmen fikk ham tilbake på kurs. Med et sammenknepet smil smøg han seg videre langs takene i byen til han fant en ny takluke som var lett å bende opp.
Han vætet lommetørkledet på de fuktige hellene og fikk forhåpentligvis av det meste av blodet som nå kaket seg til skorpe. Han rev av en skinnfille som han slang fra seg før han stappet tørkledet i lommen. Deretter tok han på seg hanskene og hoppet ned på loftsgulvet. Egentlig ville han ha satt seg ned på de kalde gulvplankene og tatt seg inn igjen. Men han måtte videre.
Et sted der i Oslo-natten fantes det en dør han måtte ringe på og et bud han måtte overbringe. Ulf var død og Hoel var den eneste som kunne fortelle det til Irina.
Han hadde ingen tid å somle bort.
