Følgende er hentet fra 1.del av romanen «Uten filter» av Jon Ewo. Utgitt på Omnipax forlag 1998.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
Jeg så på Vadim, og han stirra tilbake og rista på huet. «Hva skal jeg med venner når jeg kjenner en degos og en gringo? Vi kommer til å daue som ungkarer, alle mann.»
«Vi s-s-s-skulle jo liksom utfordre hverandre, ikke s-s-s-sant?» prøvde Seb seg. «Partnerbytte, er ikke d-d-d-det en utfordring’a?»
«Utfordre? Var det det du ville?» Jeg kjente at knyttnevene samla seg igjen.
«Akkurat. Det er greit det, gutter,» sa Vadim. «Vil dere ha utfordringer, så skal dere få utfordringer.»
Deretter stakk han ut entredøra, ut i oppgangen. Vi hørte fotsålene hans klaske mot trinna.
Jeg glodde på Seb, og han stirra tilbake. Uten et ord løp vi bort til vinduet ut mot gata. Tredve sekunder etter kom Vadim rolig gående naken ut på fortauet. Han stirra opp på oss, lente seg opp mot en grønn Volvo og ropte: «Nå er det opp til dere å ta utfordringa. Vær kul. Ikke få panikk!»
Vi svelga begge to og tenkte oss om fem ganger før vi vrengte av oss klærne og styrta på dør. Seb hadde allerede kommet til det første trappetrinnet da han bråsnudde: «Faen! Nøkkelen!» Han kasta seg rundt og fikk kilt en fot inn i sprekken før døra smalt igjen. Deretter kom han ut igjen med entrenøkkelen rundt halsen, og vi sprinta ned til Vadim. Tredve meter borte gikk to gamle kjerringer som stadig snudde seg for å se på ham. Vadim hilste kjekt tilbake hver gang de så i vår retning. Og det gjorde vi også.
«Hva nå?» spurte jeg.
«Har du ikke hørt om streaking?» spurte Vadim. «Å løpe naken rundt på uventa steder. Ikke det? Da tar vi et crash-kurs,» sa han og begynte å løpe av gårde mot Torshovparken.
«S-s-skal vi ikke opp igjen?» spurte Seb og stirra lengselsfullt opp mot inngangsdøra.
«Har du fått panikk?» spurte jeg. Det gikk en faen i meg, og jeg visste at ikke noe kunne gå galt. Vi var tre sommerbrune guder som kunne tillate oss alt.
«F-f-fy f-f-f-faen …» mumla Seb og løp etter. Han holdt henda foran skrittet.
Vadim hadde allerede kommet fram til parken og lente seg mot en trestamme. «Nei, men Seb, da …» Vadim vagga pekefingeren fram og tilbake. «Poenget med streaking er å løpe naken rundt. Og da skal alle kunne se at du har utovertiss, ikke sant?»
«Hmmm …» sa Seb og greip fastere rundt pikken & pungen.
«Se bare på unge Renne her,» sa Vadim. «Han viser stolt fram varene sine. Dessuten har unge Renne skjønt at det er deilig å dingle med kameraten sin i friluft. Du har luft mellom rumpeballene, luft rundt rognposen. Noe du nesten garantert ikke har kjent siden du var baby. Men det husker du jo ikke en skitt av likevel.»
«Ja ja, greit, da» svarte Seb og lot den ene hånda falle ned langs sida.
«Sånn skal det være,» sa Vadim og klødde seg demonstrativt i kjønnshåret. «Da er vi klare for å hygge oss.» Dermed sprinta han av gårde mot det høyeste punktet i parken. Ved Lysthuset satt noen folk og drakk og røykte. Vadim streaka rett forbi dem og vi hørte, idet vi passerte noen meter bak ham, en sløv stemme som sa: «Du, detta må ha vært skikkelig bra gallar … jeg syntes akkurat jeg så en fyr som fløy naken rundt … nei, der kommer det jaggu flere …»
«Vi er bare ute og går en tur i det fine været,» sa jeg og gikk nonsjalant forbi tre typer og to damer som stirra på oss med mysende øyne.
«Kan jeg f-f-f-få en klem?» spurte Seb. Og den ene av jentene reiste seg og ga ham en lang klem mens hun begynte å røre om det kjipe livet sitt.
«Kan’ke jeg få værra med’a?» sa hun og tok av seg på overkroppen. Men vennene hennes halte henne ned på gresset igjen.
«Vi må stikke, Seb,» sa jeg og trakk ham i armen.
Deretter prøvde vi å finne Vadim – vi tok ham igjen først nede ved Hegermannsgate der han hadde slått seg ned på en benk.
«Dette er livet, gutter,» sa han og skrevde så mye at han nesten satt i spagaten.
Det var selvsagt i samme øyeblikk som vi alle tre satt der og fjolla på benken at en snutebil kom glidende forbi. Nå er’e tute meg slutt, tenkte jeg.
«Sitt helt stille, folkens,» sa Vadim og prøvde å late som ingenting. Vi satte oss med beina diskret i kors og prøvde av all makt å late som om vi hadde bukser på.
Bilen glei rolig videre. Den stoppa aldri. Først da den runda hjørnet av parken, huska jeg på å slippe pusten ut.
«Nei, dette blir for treigt,» sa jeg og snudde meg mot de andre. «Vi må kjøle oss ned litt. Førstemann til fontenen.» Deretter sprinta jeg mot oksefontenen som lå femti meter lenger borti gata. Jeg nådde vannet med god margin og hoppa uti. Like etter kom Seb, og så Vadim. Vi dukka og lot vannet sprute mot fjeset. Vi fikk dynka oss skikkelig, og det var perfekt. Huden trakk til seg vann som trekkpapir og fikk det nesten til å virke kjølig ute. Pungen skrumpa sammen til en knøttliten ball og prøvde å gjemme seg.
«Detta er stort,» sa Vadim.
«F-f-fucking great,» brast det ut av Seb.
«Himmelen er nær,» avslutta jeg. «Ingen her har panikk nå vel?» Og mens jeg sa det, fikk jeg det første stikket av savn etter Siri. Etter at hun og de andre jentene hadde dratt, hadde det skjedd så mye at jeg knapt hadde tenkt på det, men nå kjente jeg hvordan jeg savna henne. Skikkelig dypt inn i sjela.
I det samme sprang et vindu i 3. etasje på sørblokka opp.
«Nå synes jeg det bør bli fred og ro her. Ellers ringer jeg til politiet,» knirka det fra en gamling.
«Hva synes du om denna da?» svarte jeg og stilte meg opp på bassengkanten og vifta med den slappe pikken min.
Det blei helt og totalt stille. Vi hørte bare vinduet som smalt igjen.
«Han mista gebisset,» sa Vadim.
«H-h-han kommer ned for å s-s-s-suge deg,» flirte Seb, og vi lot illsint gubbe være rasende gubbe og vandra sylvåte hjem.
Helt hit har denne fortellinga bare vært moro. I alle fall mest moro.
Helt fram til badet i fontenen var vi unger.
Ja, ikke bleieunger. Men jævla uskyldige i alle fall.
Vi var streite.
Vi var greie.
Gutta boys som fiksa verden og skolen.
Av og til fant vi på litt sprø ting, men ikke mer enn mange kjenner seg igjen i.
Men herfra begynner altså en ny del av historien:
Vi gikk gjennom gresset med stø kurs hjemover. Folka oppe ved lysthuset hadde stikki. Vi passerte det på nedsida. Vi kunne skimte gata til Seb mellom trærne da vi hørte en rar lyd. Det hørtes ut som om noen strøyk over et sagblad. Og av og til som en skjælven gitar. Vadim peila rundt med øra og så strena han inn i en tettere klynge av trær. Lent opp mot en gran så vi silhuetten av en fyr som holdt et munnspill foran kjeften. Tonene var klagende, lystige og rasende på samme tid. Det virka sykt, og helt annerledes enn all annen musikk jeg har hørt. Som om de kom fra en annen klode.
7. Svart mann, svart natt
Håret hans var svart, og glinsa. Klærne hans var svarte og satt tett på kroppen. Det var ikke sæggete, posete klær som vi andre gutta gikk med (når vi ellers gikk med klær).
«Hei, Seb. Du er ute og går?» sa han uten å gløtte opp. Stemmen var hes og slepende.
«Hei, G-G-Gene,» svarte Seb. Han dekka kjønnet sitt med henda og uvilkårlig gjorde både Vadim og jeg det også.
«Dere virker en smule lettkledde, gutter,» sa Gene. «Korriger meg hvis jeg tar feil.»
«Vi streaker,» sa Vadim, uten sin vanlige, kjekke machotone.
«Ahhh, det må være hyggelig,» svarte Gene. Det var umulig å vite om han var ironisk. «Å vise fram varene sine. Dingle med kameraten sin i friluft. Kjenne lufta mellom rumpeballene. Det har dere vel ikke kjent siden dere var babyer? Ikke at dere husker så mye av det?»
Hvordan kunne Gene ha overhørt det Vadim hadde sagt en stund i forveien? Det var ikke langt unna å være ordrett.
Gene la munnen mot spillet igjen. Denne gangen hørtes det som et tog som pløyer seg vei gjennom et landskap. Han imiterte den sære tsjugga-tsjugga-lyden av lokomotivet, og så fløyta som varsla at toget kom. Vi blei stående. Musklene var lamma og låste oss fast til gresset. Jeg kjente med ett at det var kaldt. Som om sommeren brått hadde tatt slutt. Et vindkast feide et ras av blader mellom beina på oss og bort.
«V-v-vi får k-k-k-komme oss t-t-t-tilbake, G-G-Gene,» sa Seb, og nå stamma han fordi han var redd.
Vi tvang oss til å snu ryggen til ham og luske oss i retning av oppgangen. Vi hadde ikke kommet mer enn tjue meter, da munnspillet blei kutta og den dype røsten ropte: «Hei, gutter. Er det party? Er det plass til en til?» Uten å vente på svar kom han etter oss. Vi veksla blikk, og heller ikke denne gangen svarte vi.
Stemninga letta ikke før vi kom inn i leiligheten og fikk på oss klær. En drink og noen røyk var det som skulle til for å få igjen varmen. Der ute i parken hadde vi i løpet av noen minutter mista grepet på oss selv. Men nå var vi tilbake. Vadim hadde blitt til den kåte jentefuten igjen. Seb hadde fått igjen blandinga av forsiktighet og lattermild nysgjerrighet overfor alt nytt. Og jeg følte meg på nytt som den dumdristige, den som nesten alltid mestrer situasjoner og er ovapå. Pluss at jeg kjente at Siri luta seg inntil meg i skyggen min.
Gene sa ikke så mye til å begynne med. Det var vi som snakka. Og i ettertid veit jeg at vi blottla oss. Han så oss nakne enda en gang. Han så sjela vår. Og der inne så han noe han kunne utnytte. Noe Gene kunne bruke. Han så oss som de vi var, og la planene sine ut fra det han så. Og dette tror jeg nesten at jeg hater ham for – at han så hensynløst forfulgte det han bestemte seg for den natta.
Vi fortalte om langhelga, utfordringene og damene, og overraskende nok kjente han visst Siri. Hvordan han og Seb kjente hverandre, forble uklart. Seb snakka ikke om det, og Gene sa aldri noe om seg selv – ikke uten at det var pakka inn i ironi og spøk. Helst sånn at det var umulig å skjelne mellom snørr og barter.
«Er ikke dette bare guttestreker, da?» flirte Gene, og jeg rødma. For han hadde rett. «Hvis dere skal utfordre hverandre, må det jo koste noe også.» Han tok opp ei pakke Camel og vrei av filteret på sigaretten før han tente den.
«Koste noe?» Vadim snerra spørsmålet.
«En utfordring må jo gjøre litt vondt – enten i kroppen eller sjela. Ellers så kan jo alle gjøre det. Å løpe naken i parken kan enhver gjøre bare en kvitter seg med litt sjenanse. Å sjekke damer kan alle gjøre i søvne. Det er ikke alvor før du bryter grenser.»
«Hvilke grenser da?» spurte jeg.
«Ansvarlighet og forsiktighet, for eksempel,» svarte Gene og smilte. Han strøyk seg over håret, selv om det lå perfekt inntil skallen som ei svart hette. «Da snuten kom, kunne dere jo gått ut i veien foran bilen. Det hadde vært å våge noe. Det er det jeg mener. Dere er så skikkelige. Dere vil så gjerne si om dere selv at dere er gærne. I virkeligheten er en femåring mye villere enn dere. Mens dere ikke er mer gærne enn Barne-TV. At dere ikke ser det selv?»
Når jeg tenker på det etterpå, så er det jo egentlig ganske 5-års å hoppe naken ut i veien foran en snutebil. Men akkurat da virka det Gene sa så riktig. Det skulle jeg skjønne etter hvert, at nettopp det å få folk til å tro på det han sa, eller å få folk til å gjøre det han ville, var Genes sterke side. Han hadde et talent for det, kan du si.
«OK. Vis oss noe da. Du som sikkert er skikkelig gæren,» sa Vadim mutt. Han hadde det stygge blikket sitt.
«Her og nå?» svarte Gene og nippa til glasset.
«Nå. Med en gang,» svarte jeg og så på Vadim. Han nikka tilbake.
«V-v-vær litt u-u-u-uskikkelig for oss,» gliste Seb.
«O-o-okei da, g-g-g-gutter,» herma Gene. «Hva kunne dere t-t-t-tenke dere?»
Dermed blei vi svar skyldige. Alle forslaga jeg hadde, smakte nettopp av Barne-TV. Gene hadde sagt det enkelt og treffende.
«Lag en piercing,» sa Vadim til slutt.
«J-j-ja, en piercing i k-k-k-kukken,» sa Seb.
«En piercing er ingen dårlig idé sånn helt på sparket,» svarte Gene. «Har noen en sikkerhetsnål?»
Seb fant ei diger, gammal nål og litt vatt. Gene dro av seg på overkroppen. Under den ene brystvorta hadde han en tatovering av en salamander med en lang, krum hale. Han dyppet vatten i sprit og vaska området rundt navlen.
«Du hadde sikkert tatt denne utfordringen hvis du fikk en skikkelig drink på forhånd,» sa han til meg. «Og du, Vadim hadde sikkert brukt det gamle trikset med å ta en isbit og kjøle ned huden så det nesten ikke kjennes når du stikker nåla gjennom.» Så snudde han oppmerksomheten mot Seb. «Du Seb, du Seb. Deg veit jeg ikke riktig med. Antakelig hadde du avstått. Du mener ikke noe vondt med det, men …» Gene kakla fram en latter som minnet om skrekkfilm.
Hvorfor satt vi bare der og lot Gene irritere og provosere oss? Hvorfor tok vi ikke og kasta’n rett ut? Eller banka’n opp? Vel, har du sett en kanin bli hypnotisert av en slange, skjønner du tegninga.
Her er et sånt øyeblikk fra den natta som burde ha vært filma:
Gene som lener seg tilbake i stolen.
Han gnir seg over navlen og magen på en måte som virker dirty og som får oss til å bli røde i toppen.
Smilet hans sitter klistra, og vi veit at han nyter hvert sekund.
I bakgrunnen spiller Magick A «The most evil pig in the universe». Rolige trommer og et pianotema gjentas nesten som i transe. Vokalen består av stemmer og latter. Og så detter musikken rett inn i en skurrende rytme og bygger opp en mur av hysteriske, syntetiske skarptrommer.
Gene fører spissen av nåla mot huden.
Først bare risper han litt – som om han leiter etter det rette stedet.
En dråpe med blod blir to og tre.
Ei tynn strime rødt renner ned i navlen hans – som er dyp – og fyller den.
Deretter stikker han nåla sakte inn i huden.
Jeg ville ha gjort det kjapt og blitt ferdig med det.
Men Gene stikker sakte og rolig.
Han slutter aldri å smile, selv om det må ha gjort jævlig vondt.
Nåla går én cm og så to cm innunder huden.
Og så kommer den ut på den andre sida av navlen.
Gene bare ler av oss.
Musikken dundrer tilbake inn i et roligere leie.
Gene peker på oss etter tur og ler.
Mens sikkerhetsnåla står ekkel og vridd ut av huden hans.
Han knepper den sammen og sier: «Det er dette som er å ta utfordringer. Gutter, dere har mye å lære.»
