Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Sola er en feit gud» av Jon Ewo. Utgitt på Omnipax forlag, 1999.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
MANDAG 1.JULI – «Vil sistemann som forlater landet, slukke lyset?»
Sola står opp 04.00
og går ned 22.41.
Brødre & Søstre, jeg er absolutt på bånn. Hvis jeg skal lenger ned nå, må jeg hive meg utfor kanten her. Jeg sitter på toppen av siloen på Grünerløkka og stirrer sola rett i øyet. Foran brer byen seg ut som et hav. Jeg har Akerselva på høyre side og Løkka på venstre. Men det spiller ingen rolle at jeg befinner meg smækk midt i byen hvor jeg er født. Det er uvesentlig at sommeren hittil tegner bra. At jeg er seksten, har sont ni år på grunnskolen og skal begynne på videregående til høsten er ingen trøst. For nå er jeg så deppa at jeg ikke gidder å bruke solfaktor engang. Jeg klatra opp hit på den vanlige måten. Det var noe annet enn da Reidar og jeg gjorde det første gangen seint på natta i våres. Akkurat som det er forskjell på liv og død.
Jeg sitter med beina i kors. Foran meg på sementtaket ligger det som inntil for fjorten dager siden betydde noe. Jeg har gått opp hit for å gjøre opp status. Bare for å være sikker på at det ikke finnes den minste lille greie her som jeg kan gripe fatt i. Dagen er skeiv acid jazz, og jeg blar gjennom for siste gang.
Først tar jeg alle post-it-lappene. Glaner gjennom dem. River dem i småbiter og kaster dem utfor. Vinden lager et kjempefestlig dryss av gule biter. Epostbrevene følger etter. Fotoet lager jeg et dårlig papirfly av. Det detter som en stein og lander antakelig i elva.
Hva jeg heter? Jeg husker det knapt selv. Men for letthets skyld, kall meg Adam. Det er kanskje det riktige navnet mitt også. Adam er jo greit å huske. Adam og Eva har vel alle hørt om. Rent bortsett fra at jeg er helt alene her med slangen min. Eva har gått. Det vil si, det var jeg som gikk. Rettelse: Det var jeg som måtte gå.
Jeg ble kasta ut.
Kasta bort.
Kasta ut til alle vinder som et dryss av kjøtt og knokler.
Og jeg burde egentlig gi faen.
Ja, forresten, det gjør jeg.
Jeg gir faen.
Jeg deler først ut et gult kort fordi jeg banner. Men deretter gir jeg meg selv fingeren og legger meg ned igjen. Brødre & Søstre, hvis dere hadde vært i mine sko.
TILBAKESPOLING – «Om rovdyr, griser og mark.»
Caroline liknet ikke på andre jenter jeg hadde møtt.
Hun liknet ikke på jentene i klassen. Jentene vi gutta hadde vokst opp sammen med. Helt siden både jentene og vi gutta ikke var høyere enn gresshopper.
Brødre & Søstre, tro meg, for jeg veit hva jeg snakker om. Jeg hadde klint med Eva, Beate og Elin. Jeg hadde tenkt på hvordan Cathrine så ut uten klær. Jeg hadde kasta lange blikk etter Astrid. Men da Caroline dukket opp, var det bare hun som levde i denne verden. I alle fall her i denne elektriske verden hvor jeg var. Den eneste verden som finnes for oss folka som faller for noen. Og jeg falt, Brødre & Søstre. Jeg falt så det hørtes flere kvartaler borte.
BÆNGGG!!!
(sånn datt jeg …)
Jeg stanga huet rett inn i en ny virkelighet.
Jeg datt som en sekk råtne egg og etterpå kunne ingen i dette landet plukke Adam opp igjen. I alle fall ikke som den Adam han hadde vært.
Og her er det roter seg til. For selv nå, etter at alt er slutt, kan ingen, ikke engang deres ydmyke forteller, Adam-Padam-Deppa-Duste-Kladam, lime sammen sjela jeg en gang hadde.
Faen ta Caroline!
Hvis det er lov å si det.
Men sola gir meg gult kort igjen. «Vask kjeften, din kjøttokse!» roper det fra oven, og jeg konser på å tenke helt stille på Caroline.
Caroline var den jenta som var annerledes.
Caroline jatta aldri med deg.
Caroline sa: «Hva mener du?» eller «Forklar.» Det var en slåsskamp der inne blant de svarte krøllene som gjorde meg matt.
Caroline hadde øya som så hvem du var.
Caroline kunne legge handa si i nakken og ta vekk alt det som lå og lurte usikkert der inne.
Og det var det som skjedde. For jeg og Caroline ble kjærester. Det bare hendte, og jeg slutta å være Adam slik jeg kjenner Adam. Jeg mista det gamle navnet og ble en helt. Jeg ble en tiger. Jeg ble et rovdyr som hadde vunnet alt i hele verden og som nå reiste busta og hylte seiershylet mot månen.
Eller var det sola?
Nei, det var månen. Rovdyr hyler alltid mot månen.
Jeg sto på to bein, strakte den hårete pelsryggen min og kjente det boble syntetisk bebop under huden og hylte mot månen som hang klissete og tung over hustakene. Jeg hylte: JA.
Og det var et sånt JA at jeg kunne tenke meg å fylle resten av denne fortellinga med hylet mitt: JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA JA …
Likevel var jeg ikke lykkelig. Jeg hadde klatra til den høyeste toppen. Jeg hadde dykket til den dypeste gropa i havet. Jeg hadde nådd et mål. Likevel var det ikke sekser på terningen. Caroline var liksom mer voksen. Hun hadde hengt lenger på treet og var mer moden. I alle fall i forhold til denne puddingen av en forteller som er meg.
Det var på den måten jeg følte det. Hun fikk meg til å velte glass. Hun gjorde at jeg gikk på gatelykter. Sammen med henne snubla jeg i mine egne skolisser. Det var teit, men jeg tenkte av og til at jeg var den yngre broren hennes i stedet for kjæresten. Og når jeg prøvde å bli mer kjent med henne, var det en mur der inne hvor hun hadde spraya «Hit, men ikke lenger». Jeg tenkte ofte at vi ikke ble mer enn liksom-kjærester. Og inni meg var jeg såra. Jeg var et såra rovdyr og hylte ulykke mot månen.
Denne gangen var det månen.
Definitivt månen, Brødre & Søstre.
Alt det kjipe skjer bare om natta.
Jeg pinte den hårete pelskroppen min, som begynte å likne på en gris, opp i en veik bue og grynta: SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT SHIT
og pintes fordi jeg aldri fikk føle meg som hennes likemann. Jeg følte meg treig som ei skilpadde. Likevel ville jeg være sammen med henne. Skjønn det den som kan.
Men jeg skal ikke trøtte ut folk med detaljer. Det er alltid pinlig å høre om at andre er lykkelige eller ulykkelige. Særlig etter at lykken er avblåst. Og særlig når alle selvsagt bare skjønte at det måtte gå slik. Unntatt deg selv. Du selv er alltid den som får vite ting sist. (Brødre & Søstre, rekk opp handa her, den som kjenner seg igjen!)
Alle hadde jo visst for lengst at de greiene mellom Caroline og meg, skilpadda Adam, puddingen Adam, den laveste av de teiteste av de mest idiotiske, ikke kunne gå. Nesten alle, unntatt jeg, Adam-med-lang-lang-Pinokkio-nese, visste at Caroline hadde blitt sammen med Frode.
«Du er så barnslig, Adam,» sa Caroline og derfra var det Game Over. Caroline hadde skjønt det hun også. Hun hadde lagt merke til at jeg datt, snubla, falt, velta, hang fast, veiva rundt og mest likna på komikeren i en dårlig stumfilm. Adam-Vadam-Chaplin-Pladam minna henne om bløtkaker i trynet, skurrende prompelyder og en fyr som glir på bananskall. Jeg var helt Donald Duck sammen med henne. Og hvem vil vel være sammen med ei and?
Det svei det der, Brødre & Søstre.
Det skjønner enhver av dere som har fått den derre slengt etter dere: «Du er så barnslig.»
Etterpå kunne du godt ha drept for at de orda skulle ha vært tatt tilbake.
Etterpå kunne du godt tenkt deg å mose henne som lot den setningen slippe over leppene.
Etterpå vil du helst snu ryggen til hele greia og grine. Finne et stille hjørne i et mørkt rom langt unna hele den bunchen av flirende aper, og bare grine. Grine sånn skikkelig at hele den svarte, klissete steinen som fyller brystkassa di løser seg opp og forsvinner.
«Du er så barnslig, Adam,» sa Caroline til meg og sa opp abonnementet. Forholdet var slutt. Eller kanskje det aldri egentlig hadde begynt for henne. Slik var det jeg tenkte. Jeg var sammen med Caroline. Men hun var aldri sammen med meg. Hun var aldri der jeg var. Jeg bare trodde på en luftspeiling. Jeg levde i en Disneyverden hvor den virkelige historien var dekket til av flotte farger og bare jug.
«Du er så barnslig, Adam,» sa Caroline, og uka etter så jeg henne med Frode, en type som var flere år eldre enn meg. Det var som å balansere på et gjerde og falle med ett bein på hver side. Det støtte hardt fra balla og opp. Rett opp i brystet. Rett opp i huet. Og ble værende der.
Etter det har ikke Adam lenger vært Adam.
Jeg mista til og med det gamle navnet mitt og ble en taper.
Jeg er ikke lenger sikker på om jeg heter Adam.
Jeg ble en tøytiger.
Jeg ble en sløv mark som krøp langs bakken og lukta på møkka.
Jeg ble en skilpadde som gikk og gikk og brukte to hundre år bare på å komme til døra.
Det fantes verken hyl eller grynt mot månen.
Bare taust.
«Du er så barnslig, Adam,» sa Caroline til meg for to uker siden og etterpå har det vært stille. I den elektriske verden hvor jeg fantes, er bryterne skrudd av, og maskinene står stille.
Brødre & Søstre, hadde dere hørt den kjipe stillheten jeg hører.
