Følgende er hentet fra åpningen på romanen «Jobben min er å tette hullene i tilværelsen» av Jon Ewo. Utgis på Omnipax forlag høsten 2002.
(Jeg er nesten nødt til å komme med følgende remse før selve tekstutdraget begynner: © Jon Ewo. 2000. Materialet her er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Det er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm. Uten særskilt avtale med Jon Ewo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav, og kan straffes med bøter eller fengsel. For å si det sylklart: Du må gjerne hente ut korte avsnitt og sitater og bruke i en oppgave eller stil. Men du kan ikke kopiere opp lange biter eller hele utdraget og gi det bort til andre folk uten at en gjeng med rasende advokater kaster seg over deg!)
TEKSTUTDRAG
TING SOM MOREN MIN ALDRI ALDRI ALDRI!
Moren min sa aldri til meg at:
Du er så flink. Jeg er veldig stolt av deg!
Du må ikke løpe med tungen mellom tennene. Du kan komme til å bite deg.
Du må alltid snakke sant.
Og hvis hun sa det, husker jeg det ikke!
Moren min lærte meg aldri å:
Sette sammen bokstaver til ord, eller å regne.
De første svømmetakene.
Støpe rare stearinlys ut av en haug med stumper.
Lage pynt til jul og påske av garn, farget papir og lim.
Synge dumme sanger for å holde rytmen når man er ute på tur.
Holde balansen på den første sykkelturen.
Hvis hun lærte meg noe, er det borte!
Moren min gjorde aldri disse tingene:
La dynen tettere rundt meg før jeg sovnet, mens hun fortalte et eventyr.
Sydde på igjen hodet på yndlingsdukken min da det falt av.
Pakket inn rare gaver til bursdagen eller husket navnedager.
Bakte kaker som ble skjeve i formen, men som likevel smakte bedre enn de kakene du får i butikken.
Hvis hun skulle ha gjort det, så har det ikke gjort noe inntrykk på meg!
Det var Pappen min som gjorde alt det fine som jeg husker.
Moren min burde ha vært med. Men det ble umulig.
De bildene jeg har av henne i hodet er så bleike.
Jeg tror at hun kanskje hjalp meg å holde en drage som basket ekstra mye.
Jeg tror at hun en gang kjøpte to iskremer til meg, og at vi satt sammen på kaia og spiste dem.
Jeg tror at hun en gang sa til meg: «Nå må du være flink pike.» Hva hun mente med det, får jeg aldri spurt henne om. Dessuten er «Flink-pike» sånt folk lirer av seg når de ikke har noe annet å si.
Dagen etter var hun borte.
Jeg sitter igjen med at hun ba meg være flink. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg er ferdig med det.
Jeg er Sara, femten år, og ferdig med noe. Samtidig er jeg klar for så mye annet.
HVA CLARA SA TIL MEG
Det dere har lest akkurat nå var så langt jeg klarte å skrive i våres. Jeg hadde slept den digre Underwood-skrivemaskinen som sto i en brun pappeske i kjelleren opp alle trappene til annen etasje hvor jeg har rommet mitt. Jeg hadde tenkt at nå skulle jeg skrive ned absolutt alt som jeg gikk og tenkte på. Jeg skulle skrive verdens lengste og mest utrolige bok noensinne skrevet av ei jente på femten år.
Og den skulle bare være om meg!
Jeg mener – i årevis hadde jeg skrevet dikt på lapper og puttet dem i skrivebordsskuffen. Jeg hadde sett for meg at jeg sikkert skulle bli forfatter når jeg bare fikk inspirasjon. Jeg skulle skrive om livet akkurat som det var. Helt sant og ærlig og bånntrist forferdelig.
Jeg skrev det om Mor som dere har lest. Og dermed stoppet det. Som om jeg ikke hadde mer på hjertet. Bare tanken på at det skulle bli en hel bok, var umulig og grusom.
Alle de sidene!
I april la jeg det svarte lerretsdekket over skrivemaskinen igjen og trykket den inn i skapet mitt, selv om det var overfylt fra før av. Aller mest hadde jeg lyst til å kyle skrivemaskinen i veggen. Men jeg orket ikke tanken på å kaste tretti kilo!
Den dagen satt jeg hos Clara, som er bestevenninnen min, og bladde surt i den digre bunken med ukeblader hun har på rommet sitt. Først prøvde hun å snakke vanlig med meg. (Og det var ikke særlig vellykket. For hvis jeg ikke vil prate, så nytter ikke noe.) Og deretter kastet Clara ei pute i fjeset på meg og fikk meg til å flire. Så var vi åtteåringer i flere minutter og var bare veldig tullejenter og gjorde oss til og fjaste rundt.
Det var da Clara hentet brus, og imens ble jeg like håpløst innelukket og mutt.
(Østers, pleier Clara å kalle det.)
Og det tok Clara en halv time å få lirket ut av meg hvilke planer jeg hadde hatt og hvor dårlig de hadde landet.
Det var da Clara sa: «Du tar alt så alvorlig, Sara. Hvorfor skal det liksom være så svære saker med en gang? Kan du ikke bare skrive litt av gangen? Kan du ikke bare blåse i at det må være ei bok? Skriv det – litt sykt, på en måte. Jeg har det! Skriv det som om det var et ukeblad! Du elsker jo ukeblad. Hver gang du er her, sitter du og blar i de bladene mine et par timer. Lag ditt eget ukeblad.»
«Å skrive om livet sitt som et ukeblad. Er ikke det litt … sprøtt?» spurte jeg, men kjente at jeg likte ideen allerede. «En fortelling om et liv skal jo liksom gå fra A til Å.»
«Alltid skal du være så ordentlig, Sara,» sukket Clara. «Se deg om da! Hvem har et liv som går fra A til Å? Ingen!»
Jeg så mistroisk på henne. Men jeg var allerede nesten sikker på at hun hadde rett.
«Alle har et liv som er bare kaos. Mitt liv går for eksempel fra B til K, hopper tilbake til H og hopper fram til M og sniker seg innom en A før det lusker seg i all hemmelighet bortom S til V. Så bare skriv det like kaotisk ned, som om det var et ukeblad. Det må bli riktig. Men prøv å se det humoristiske også, Sara. Du blir ofte så tragisk alvorlig.»
Og så gjorde jeg det.
(Jeg gjør ofte som Clara sier. Men forteller det ikke til henne. For jeg vil ikke at hun skal bli innbilsk. Hun skal bare være den beste venninnen min resten av livet og ikke forandre seg.)
Selv om det Clara sa var utrolig idiotisk på en måte, så var det riktig.
Det måtte bare bli noen dramaer først, slik at jeg kom i gang. (Jeg innrømmer at jeg er svak for dramaer. Ikke at jeg lager så mange selv. Men det er liksom litt deilig når folk tar følelsene helt ut!) Og når det riktige dramaet dukket opp, så ville jeg vite at det var på tide å skrive ned livet mitt i korte stykker. Og hulter til bulter som et ukeblad.
Det beste er at da bestemmer man innholdet selv! Jeg ville nemlig ikke bare skrive om dramaer. Jeg hadde en rar idé om å få med alt jeg syntes passet inn.
(Og for moro skyld lot jeg som både Clara og lillesøsteren min var med å skrive. Vi var liksom en liten redaksjon.)
Den som ikke vil lese alt, kan bare hoppe framover.
Og kanskje bakover når man har lest de tingene man først ville lese. Akkurat som du leser et ukeblad. Du plukker bare det du liker.
Sånn begynner det:
LES! NYTT BLAD FOR FOLK I ALLE ALDRE!!!!
SARAS MAGASIN
Nr.1 (Og eneste nummer i det hele tatt!)
AV INNHOLDET
DEN DØDSSPENNENDE FØLJETONGEN FRA VIRKELIGHETEN
STJERNEPORTRETTER
MINE BESTE MINNER
MIN STØRSTE FLAUSE
HEMMELIGHETER!
MITT VERSTE MINNE
BETROELSER OM PAPPEN, TANTE, TENKEREN OG ANTONIO
OG MYE ANNET!
Kikk også på Test-deg-selv-quizene, Bli ny-spalten, Saras gode Råd & vink!!!!!!!!!!!
Sjekk også gjesteredaktørene: Clara & Mink.
NB. DETTE UKEBLADET ER IKKE STØRRE ENN AT DU FÅR PLASS TIL DET I EI HÅNDVESKE!
