W

INTERVJU MED EN AV SKUESPILLERNE

On 1. desember 2016, in Siste nytt, by admin

lekende-omslag2«Lekende mennesker» er den første boka i Cappelen Damms serie UngDok – en dokumentarserie om unge menneskers hverdag. Boka er et fargerikt lappeteppe av episoder og scener som alle fører fram mot revyforestillingen som finner sted i januar. Her er et intervju med skuespilleren Barista om boka, prosessen og det å jobbe med revy.  

EWO: Var det et forstyrrende element å ha en observatør til stede til stadighet?

BARISTA: Jeg vil ikke si at det var et forstyrrende element. Det var fint å ha noen utenom revyen tilstede som kunne humre smått i hjørnet og gi en trygghetsfølelse hos skuespillerne om at det vi gjør faktisk er morsomt.

EWO: Endret det faktum at du ble iakttatt noe på jobben din som skuespiller?

BARISTA: Nei, på ingen måte. Når jeg driver med kreativt skuespill utestenger jeg alle andre forstyrrende elementer og prøver å fokusere på meg selv og det jeg driver med.

EWO: Regissørene brukte improvisasjon veldig mye. Faktisk er hele revyen jeg fulgte bygget på dette. Er det en vanlig arbeidsmetode i skolerevyer?

BARISTA: Ut ifra det jeg har hørt fra skuespillere og instruktører rundt om i byen, virker improvisasjon som noe som helt klart går igjen hos de ulike revyene. Improvsasjon er vanskelig men kan skape noe uventet man ikke hadde klart å komme på ellers.

EWO: Synes du improvisasjon og lek fungerte godt som et middel til å lage revyen?

BARISTA: Både ja og nei. Jeg har på to år jobbet med to ulike arbeidsmetoder innen revy. Den ene inneholdt utdeling av ferdigskrevet sketsjer og den andre baserte seg for det meste kun på improvisasjon. Jeg synes det beste er å kombinere disse to metodene for å oppnå best mulig resultat med påvirkning både fra skuespillerne og instruktørene.

EWO: Hva mener du skjer med skuespillerne i en impro-situasjon?

BARISTA: I en impro-situasjon blir jeg tvunget til å komme på noe å si/gjøre. Den kreative delen av hjernen blir iverksatt for fullt og det er alltid spennende å se hvordan scenen ofte ubevisst utspiller seg. Mye gøy skjer under impro man ikke kunne tenkt seg fram til ved å sitte med penn og papir.

EWO: Noe du angrer på i ettertid – noe du kunne ha gjort/planlagt bedre som skuespiller?

BARISTA: Masse jeg kunne gjort bedre. Det er viktig å ikke la humør eller utmattelse gå utvoer øvinger, noe som er vanskelig med tanke på at vi over en lang periode øver hver dag. Jeg var også dårlig til å ta vare på stemmen min og sang jo for det meste ikke under forestillingene. Man må finne en balanselinje mellom å alltid være fysisk og mentalt tilstede på øving og samtidig ta vare på kropp og stemme.

EWO: Hvis vi nå glemmer litt premieren og forestillingene for publikum, hva var ellers ditt høydepunkt i løpet av det halve året dere jobbet med forestillingen?

BARISTA: Høydepunktet var nok hytteturen med alle skuespillerne og instruktørene. Dette var en tur vi dro på ganske tidlig i prossessen og satte grunnlaget for det gode forholdet mellom oss alle både sosialt og profesjonelt.

EWO: Hvordan føles det at prosessen har blitt dokumentert i en bok på denne måten?

BARISTA: Det er veldig artig å lese om seg selv og folk man kjenner og i tillegg få gjenoppleve det morsomme halvåret. Spesielt interessant å se hvor godt du beskriver og tolker de ulike karakterene.

EWO: Kjenner du deg igjen i beskrivelsene i teksten min?

BARISTA: Jeg kjenner meg veldig godt igjen og er imponert over hvordan blant annet mitt dagligliv og mine tanker beskrives. EWO: Noe du savnet i boka? Noe som kunne blitt skrevet tydeligere?

BARISTA: Nei, jeg er veldig fornøyd med hvordan revyen og de innvolverte er framstilt i boka og er takknemlig for at jeg fikk være en del av den.              

 

 

 
W

INTERVJU MED EN AV REVYSJEFENE – JENJEN

On 15. november 2016, in Siste nytt, by admin

lekende-omslag2«Lekende mennesker» er den første boka i Cappelen Damms serie UngDok – en dokumentarserie om unge menneskers hverdag. Boka er et fargerikt lappeteppe av episoder og scener som alle fører fram mot revyforestillingen som finner sted i januar. Her er et intervju med revysjef JenJen om boka, prosessen og det å jobbe med revy.
EWO: Var det et forstyrrende element å ha en observatør til stede til stadighet?

JENJEN: Det var på ingen måte forstyrrende å ha en observatør til stede under oppsettingen av revyen. Observatøren var flink til å unngå å være i veien og timet spørsmålstilllingen med omhu.

EWO: Endret det faktum at du ble iakttatt noe på jobben din som revysjef?

JENJEN: Det endret ikke jobben i noen større grad enn at jeg måtte reflektere mer over hendelser og valg jeg tok rundt revyen i ettertid.Mye etterpåklokskap 😉

EWO: Regissørene brukte improvisasjon veldig mye. Faktisk er hele revyen jeg fulgte bygget på dette. Er det en vanlig arbeidsmetode i skolerevyer?

JENJEN: Det er vanlig å bruke mye improvisasjon som grunnlag, men det er kun et fåtall av skolerevyer som bygger hele revyen sin på dette, for Fossrevyen har dette også variert litt fra år til år. Fossrevyen er blant annet kjent for å være veldig absurd, noe som kan ses på som et direkte resultat av improvisasjonen.

EWO: Synes du improvisasjon og lek fungerte godt som et middel til å lage revyen?

JENJEN: Jeg synes det fungerte veldig godt. Lek og improvisasjon som middel fungerer ikke nødvendigvis som beste måte å skrive en sketsj på papir på, men det skaper en slags gnist og velvillighet blant skuespillerne som gir fremførelsen en unik tilstedeværelse.

EWO: Hva mener du skjer med skuespillerne i en impro-situasjon?

JENJEN: Dette varierer selvsagt utrolig fra skuespiller til skuespiller, men det jeg håper skjer for de fleste er at de slutter å tenke og analysere en situasjon eller sketsj så mye, men de følger instinktene og de underbevisste tankene sine. Dette skaper da en sketsj som ikke er inspirert av observasjon, men av din egen natur. Resultatet av dette blir da unike sketsjer, som overrasker og forundrer publikum.

EWO: Noe du angrer på i ettertid – noe du kunne ha gjort/planlagt bedre som revysjef?

JENJEN: Alltid et vanskelig spørsmål det her! Det er selvsagt masse vi kunne gjort annerledes, og det er lett å være etterpåklok. Allikevel tok vi alle beslutninger med revyens beste i tankene og klarte å gjennomføre en revy som var kjempemorsom å drive med. Det er lett for Will og meg og si at å nekte Soulman å bli skuespiller og revysjef samtidig hadde vært lurt i ettertid, men konsekvensene av det kan vi umulig forutse nå. Soulman, Will og jeg er enda ekstremt gode venner, noe vi ikke hadde vært hvis vi ikke hadde vært revysjefer sammen og tok de valgene vi tok sammen.

EWO: Hvis vi nå glemmer litt premieren og forestillingene for publikum, hva var ellers ditt høydepunkt i løpet av det halve året dere jobbet med forestillingen?

JENJEN: Som man sier: det er de små øyeblikkene i livet som virkelig teller, hehe, hvis man ser bort fra premieren da;)

Mitt høydepunkt, eller det øyeblikket som jeg ser tilbake på som det hyggeligste i revyen var etter en nattjobbing i juleferien. Klokka var typ 04 om natta og det var én av de få nattjobbingene Soulman var med på. Soulman bor på Bøler, et ganske langt stykke å kjøre. (Jeg pleide å kjøre alle som jobbet etter siste buss hadde gått hjem når nattjobbingen begynte å gå mot slutten. Will var av og til med for å holde meg med selskap så jeg ikke sovnet mens jeg kjørte) Etter vi hadde satt av de to andre i bilen relativt nærme Foss, kjørte Will, Soulman og jeg den lange veien til Bøler. Det var kanskje eneste gang i hele revytiden da vi tre hadde tid til bare å snakke uten avbrytelser eller at det fantes oppgaver vi burde gjøre. Det var en pause fra omverden og stresset det er å drive en revy. Da snakket vi om alt som ikke var revy, men hvordan vi hadde det og hvordan jula var mens vi kjørte i nattemørket og snøen uten en eneste bil å se i min lille varme polo og hørte på P2 (Som spiller klassiske konserter om natten).

Men i bunn og grunn er det ikke bare ett høydepunkt jeg ser tilbake på når jeg tenker på revyen. Heller en stor samling av øyeblikk som alle ga meg glede og at det største jeg fikk ut av alt dette var masse nye venner, gode venner, og praktisk lærdom man ikke kan lære på noen andre arenaer.

Det er for eksempel veldig vanskelig ikke å tenke på «Teknikern» og siste forestilling! På den siste forestillingen er det ofte litt sånn at skuespillerne får lov til å dra ting skikkelig ut. Det har variert veldig fra år til år hvor mye revysjefene og instruktørene lar de som jobber med revyen få lov til å tulle. Ofte er det instruktørene som begrenser og revysjefene som tøyer grensene. (Altså komplett omvendt enn alt annet i revyen). Men kanskje for første gang noen sinne så slapp instruktørene tøylene og ga dem til oss revysjefene, dvs Will og meg. Will er jo en ganske mye friere sjel enn det jeg er, og ville at vi skulle åpne for komplett kaos. Men jeg sa at vi kun skulle oppfordre til at skuespillerne fikk leke seg, mens resten av de som jobbet med revyen skulle få gjøre som de ville. Jeg satt backstage under denne forestillingen for å prøve å kontrollere forholdene dersom det ikke gikk ut av kontroll. Og Will og sinnsykt mange av gruppesjefene satt på første rad i salen. Det ble mye tull, og ekstremt mye moro. Påklederen til Art hadde blant annet kjøpt inn en levende fisk, slik at i stresskiftet på 17 sekunder, der Art vanligvis hadde fått en fisk lagd av plast, fikk han i stedet en ekte og relativt våt fisk. Noe som moret både publikum, og spesielt oss backstage. Hele backstage, mens jeg snudde det andre kinnet til, ble også enige om at hver gang karakteren Asbjørn DeAlberville gjorde sine karakteristiske klapp, klappet hele backstage med for å overraske Howard. Skuespillerne prøvde også nye vrier på manuset som også slo godt an.

Etter den siste forestillingen rydder vi bort alle rekvisitter og kostymer og starter det som kalles «Teknikern». Her blir alle gruppene tildelt en sketsj etter ønske. For eksempel fremfører scenegruppa og rekvigruppa åpningsnummeret, mens resten av revyen må se på. Dette er en kjempehyggelig tradisjon der kanskje noen skuespillere til neste års revy utmerker seg?

Ryddedagen etterpå er ofte preget av tristhet og utmattelse. Det er mye som må ryddes og alt må kastes eller lagres på det lille revyrommet i kjelleren på skolen. Da klokken nærmet seg 20.00 var vi ikke mer enn 20 elever igjen til ryddejobben. Will, Soulman og jeg ble enige om at vi trengte en ny energiboost. Vi bestilte da pizza og brus til alle og vi tok en felles pause fylt med mimring over årets revy før vi ryddet videre og revysjefene til slutt stod alene igjen før vi alle satt oss inn i min lille bil og dro hjem.

Et annet hyggelig minne var første søndag i advent da vi hadde jobbesøndag. Dette var en av søndagene da både bandet og koret hadde tidlig øvelse og da resten av revyen samlet seg 12.00 i Ninas sal fikk vi dratt dem med. Egil hadde tatt med en adventstake, jeg hadde handlet inn pepperkaker, Mr. Waffle hadde laget gløgg og pianoet var rullet frem. Vi satt så alle i mørket, bare opplyst av det ene adventslyset (som jeg var så heldig å få tenne), mens vi koste oss med Egils pianospill med nydelig sang til og varm smakfull gløgg.

Merkelig nok var det et høydepunkt for meg å delta i samtalen etter testvisningen. På testvisningen ble det vi hadde vist frem som et grunnlag for revyen vår blitt kraftig kritisert. Jeg husker Caroline kom bort til meg og var bekymret for at vi som revysjefer skulle bli oppgitt av dette og stresset. Men for meg hadde det en komplett motsatt virkning. For meg ble all kritikken silt ut og omgjort til en bekreftelse på at dersom noe er verdt å kritisere, så er det enda verdt å redde. Jeg følte da for første gang at revyen var verdt noe og at det var en virkelig produksjon som jeg etter mye arbeid kom til å være stolt over.

EWO: Hvordan føles det at prosessen har blitt dokumentert i en bok på denne måten?

JENJEN: Det synes i alle fall jeg var kjempemorsomt! Å sette opp Fossrevyen er noe jeg kommer til å være stolt av og mimre tilbake til i mange år, og å ha en bok som hjelper meg med det er bare hyggelig! Når man sitter midt oppi hele prosessen selv er det fort gjort å ikke klare å se hele bildet og få med seg alt som foregår rundt seg, og det er da veldig hyggelig å ha  en bok som ser ting utenfra og fra et annet perspektiv enn vi som satt midt oppi det hele.

EWO: Kjenner du deg igjen i beskrivelsene i teksten min?

JENJEN: Beskrivelsene av situasjonene er kjempegode og boka har virkelig klart å fange stemningen i en skolerevy.

EWO: Noe du savnet i boka? Noe som kunne blitt skrevet tydeligere?

JENJEN: Det er selvsagt detaljer av oppsetningen som ikke er med i boka, men som ikke i det store bildet er så viktig heller.
 

 
W

BLOGGEN ER NEDLAGT – SORRY FOLKENS!

On 23. mai 2013, in Siste nytt, by admin

Hei til alle mine tidligere lesere

Det startet med en pause her fordi jeg var i innspurten på boka mi.

Og den pausen munnet ut i konklusjonen at jeg nedlegger denne bloggen.

Jeg er en Duracell-kanin hva angår energi.

Men selv jeg har funnet ut at jeg ikke makter å holde en blogg i gang når jeg også skal skrive bøker, turnere, veilede studenter og være konsulent.

Noe måtte skjæres vekk så livet mitt ble enklere.

Og det ble altså denne bloggen.

Men jeg kommer til å være minst like aktiv som før på facebook-gruppa som Thomas Breivik og jeg startet og som har vært en populær gruppe for de som bryr seg om fabelprosa.

Så hvis du ikke er medlem allerede, så søk deg fram til gruppa som heter FABELPROSAIKERNE og be om å bli medlem.

Jon Ewo

 
W

RIGGS, RANSOM – MISS PEREGRINE’S HOME FOR PECULIAR CHILDREN

On 23. mai 2013, in Siste nytt, by admin

Forfatteren forteller starten på denne rare fortellingen på en litt gammeldags måte. Jeg tenker at dette vel ikke er skrevet i våre dager. Men så tar fortellingen en litt uventet vending og så dukker de første av de merkelige fotografiene opp. Og de blåser litt huet av deg …

Abraham Portman er navnet på en jødisk gutt som unnslipper holocaust i Polen og som reddes over til Storbritannia. Han havner på et barnehjem for … tja, «spesielle» barn. Barnebarnet hans, Jakob, har hørt ofte om dette rare stedet i Wales hvor bestefaren bodde i noen år. Og har sett noen underlige fotos av barn som var der. Fotos som minner om dårlige juksebilder.

Så dør bestefaren etter å ha sagt at «monstrene» har funnet ham. Jakob maser seg til å dra fra USA til Wales for å finne dette mystiske barnehjemmet. Og pappa blir med ham. Barnehjemmet skal ha blitt bombet under krigen. Og det er bare en ruin igjen av det. Men Jakob finner spor og han finner mye mer enn bare spor av historiene og barna bestefar fortalte om.

Dette er ei bok om det sterke båndet mellom en bestefar og barnebarnet hans. Et bånd som gjør at Jakob må finne tilbake til familiens og Abrahams røtter, og hemmeligheter.

For det er både dystre og fine hemmeligheter som skjuler seg i ruinen av det gamle barnehjemmet.

Forfatteren veksler mellom historisk roman, horror og gotisk skrekk.  Noe av det som virkelig gjør boka sjelden og annerledes er de rare fotografiene. Forfatteren selv sparte på og sporet opp gamle, rare fotografier av folk som tilsynelatende befinner seg midt mellom virkelighet og noe overnaturlig. Svart-hvitt bildene er virkelig spooky og fletter seg godt inn i handlingen og gir den denne merkelig ekstra kvaliteten som gjør at boka skiller seg fra mange andre.

Boka var først ment å være en bok hvor fotoene skulle spille hovedrollen. Men forlaget overtalte herr Riggs til å skrive en roman hvor de i stedet flettes inn fortellingen. Og det var et smart trekk! Dette er den første boka i en serie. Mener å huske at et sted ble det antydet at det kan bli tre bind. Bind 2 er i alle fall på vei,

Ikke bare det, men det ser ut som om det skal bli film av det også. Og en av mine favorittregissører, Tim Burton, skal lage filmen. Selvsagt – kunne jeg nesten si. Dette er jo et moderne eventyr og hvem ellers enn filmens moderne eventyrforteller, Burton, kan yte rettferdighet til dette.

Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen! Og til filmen!

 

UTGIVELSESÅR: 2011

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.ransomriggs.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTER OG BOK:

http://en.wikipedia.org/wiki/Ransom_Riggs

http://en.wikipedia.org/wiki/Miss_Peregrine%27s_Home_for_Peculiar_Children

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://thepagesage.blogspot.no/2012/07/author-interview-ransom-riggs.html

http://www.ilikethesebooks.com/2011/07/interview-with-random-riggs-giveaway.html

 

 

 

 
W

SPØKELSESFORFATTER SKRIVER STEAMPUNK

On 20. mai 2013, in Siste nytt, by admin

PRIEST, CHERIE – BONESHAKER

Dette er den første boka i serien “Clockwork century”. Den ble nominert til en Hugo. Boka/serien er ambisiøs og forfatteren sa om serien at hun med den ville lage litteratur som var både viktig og populær. «Steampunk, I think, has been hunting for that for a while,” uttalte hun i all beskjedenhet.

Sånne uttalelser kan være lett å tulle med. Men Cherie Priest treffer noe her. Det finnes nok av historier om den rette og utvalgte. Men det er sjeldnere med noe som treffer mennesket i oss.

I denne romanen er den ene hovedpersonen tenåringen Zeke Wilkes. Han vil renvaske faren sin, den ikke helt gode oppfinneren Leviticus Blue som sønnen mener har fått et ufortjent dårlig rykte. Men for å gjøre det må han ta seg inn i et Seattle hvor det vrimler av zombier – som har blitt forvandlet til disse monstrene pga en giftig gass. Årsaken til det bunner i oppfinnelsen faren hans gjorde – en enorm boremaskin som drillet seg gjennom bakken under Seattle og muligens traff en lomme med den giftige gassen. Men er dette hele sannheten?

Den andre hovedpersonen er mora hans, Briar Wilkes, som vil gjøre alt som skal til for å redde sønnen. Og det er ikke lite en forelder gjør av kjærlighet til sitt eneste barn. (Rekk opp handa alle de som kjenner seg igjen der.)

Handlingen foregår – ifølge boka – i slutten av 1800-tallet. Jeg er ikke så sikker på om det er helt vellykket. Jeg får aldri helt den følelsen. Det kunne like godt foregå i nåtid. Men shit au – når resten av boka forfører, så blir dette banalt småplukk.

Dette er en fortelling som blander flere sjangere, så jeg er ikke så sikker på at jeg egentlig vil kalle den steampunk, selv om jeg ser at flere omtaler den som nettopp det. Den fungerer dessuten på flere nivåer. Det er en spenningsfortelling. Det er en roman om familiekjærlighet og samhold. Det er en rar mix av spenningsroman og zombiefortelling.

Kanskje ikke så rart når Cherie Priest startet karrieren en del år før med å skrive en trilogi som plasserer seg innen «Southern gothic» – dvs spøkelsesromaner med gotisk tilsnitt. Men dette var romanen som gjorde henne kjent.

Og jeg kan anbefale den på det varmeste. (Det eneste jeg ikke skjønner er hvorfor Tor har trykket teksten med brun trykksverte. Det er ikke alltid like lett å lese.)

En personlig sidekommentar er jeg innrømmer at jeg er svak for en kvinne som kontinuerlig skifter hårfarge fra brun til grønn til blå til rødbrunt til rød. Shit – hun er jo gift allerede!

 

UTGIVELSESÅR: 2009

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.cheriepriest.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTER OG BOK:

http://en.wikipedia.org/wiki/Cherie_Priest

http://en.wikipedia.org/wiki/Boneshaker_(novel)

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.youtube.com/watch?v=pAo2XssYTNA

 

 

 
W

HUMANISTISK FABELPROSA

On 16. mai 2013, in Siste nytt, by admin

SLATTERY, BRIAN FRANCIS – LOST EVERYTHING

Dette er en bok som skriver seg inn i en lang tradisjon. Den begynner vel egentlig i middelalderen – med legenden/myten om «Narrenes skip». Et skip med imbesile og gale, eller befolket med et mannskap som ikke riktig vet hvor veien går. I alle fall blir det ikke klart for leserne hvor de skal. De bare reiser – på den endeløse veien – til Gud vet hvor.

Slik er denne fortellingen delvis også. USA er offer for en borgerkrig. Vi kjenner ikke motsetningene, eller partene, eller krigens gang. Men vi vet at det muligens lurer en diger katastrofe der ute i synsranden et sted. Mange av bokas personer venter bare på «The big one».

Hovedpersonene er Sunny Jim som sammen med Reverend Bauxite tar seg om bord på det store passasjerskipet Carthage som seiler på en diger elv nordover. Sunny Jim skal dit hvor søsteren hans, Merry, passer på sønnen. Det som driver han er den døde kona hans som får ham til alltid å dra videre på denne ferden som han ikke aner vil føre ham fram i tide.

Sunny Jim har vært en sabotør, en stridende på en av sidene. Motparten jakter på ham og sender en leiemorder om bord på båten. I tillegg en tropp soldater til den byen hvor sønnen og Merry antakelig oppholder seg.

Romanen har mange lag og mange personer. Det flotte er hvordan Slattery gir stemme til alle skjebnene. Hvem er de – hvor kommer de fra – hvilke håp og drømmer har de – når ble familie og venner drept, osv.

Forfatteren veksler mellom en rekke følelsesleier. Her er humor, sorg, gleder, fantastiske skjebner og grusomme endelikt. Det er en humanistisk roman som prøver å favne så mange mulige sider av en menneskehet på vei utfor stupet.

I tillegg har vi en allvitende (?) forteller som hever seg over hele fortellingen, nesten som en gud. En forteller som presenterer seg slik: “The truth is, I do not know what the captain was thinking. I never met, never got to talk to her. She was gone, and the Carthage, too, before I ever knew they existed. But you must allow me these lies. The violence I do to all of them, when I put holes in their skulls to show you the thoughts in their heads. It is the only way I know how to bring them back for you – them, the boat, the cities, everything – and let them into your head. Maybe we can live again, in you. As though it were the last day, and we were all risen from the dead.”

Det er kanskje en dystopia? Eller en roman om at det finnes håp for oss alle – for vi er alle umistelige og unike. Eller er det en roman om hvordan kjærligheten får oss til å yte det umulige? Eller alt på samme tid?

Slattery fascinerte i alle fall meg med sin pikareske roman som går inn i så mange scener og skjebner. Det er liksom en verre utgave av «Aøpocalypse nå» – og i samme kunstneriske tradisjon. Lesingen er ikke helt enkel hele tiden siden forfatteren skifter synsvinkel ofte. Men det er lesing som metter – både den delen av meg som søker den gode historien og den andre delen som vil ha noe mer enn rein underholdning.

Anbefales på det varmeste!

 

UTGIVELSESÅR: 2012

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.bfslattery.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTEREN:

http://en.wikipedia.org/wiki/Brian_Francis_Slattery

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.edrants.com/brian-francis-slattery-ii-the-bat-segundo-show/

 

 

 
W

INTERVJU MED THORE HANSEN

On 13. mai 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO

Thore Hansen (1942 –     ) er sammen med Jon Bing og Tor Åge Bringsværd en av våre mest anerkjente og høyt elskede fabelprosaforfattere. Fabelprosabøkene hans har ikke vært skrevet etter den enkle fantasyformelen: En utvalgt, har noen magiske hjelpemidler og gode venner, gjør en reise og redder verden. I stedet har Hansen skrevet poetiske og flotte fortellinger om drømmene om det store eventyret, om de magiske hemmelighetene, om alle de merkelige lengsler og ønsker om et bedre liv som mennesker, alver og andre kan ha. Skogland-serien handler om å finne den økologiske balansen mellom menneske, dyr og natur.

Thore Hansen er også meget godt kjent som illustratør. Han har en meget karakteristisk strek som gjør at man umiddelbart kjenner igjen tegningene hans. De mest kjente bøkene han har illustrert er kanskje serien om sjøormen Ruffen, av Tor Åge Bringsværd.

Han har mottatt en rekke priser i løpet av sin karriere, blant annet 9 stk for illustrasjonene sine.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

HANSEN:

Det begynner som oftest med et bilde, en tegning som jeg synes er ok, men ikke har en klar mening om hva den skal brukes til. Jeg har en egen plass for slike, og der står de og nærmest forlanger en historie, gjør meg nysgjerrig, setter fantasien i gang. Noen ganger må jeg gi opp og velger å selge skilderiet, mens andre ganger avstedkommer de en manusside eller tre… og da er jeg på vei, selv om jeg i begynnelsen ikke har helt klart for meg hvor veien går. Ønsker ikke å vite det heller. Litt spenning i hverdagslivet bør jo en stakkar unne seg. Men før eller senere sneier historiene ofte innom grådighet, makter som stormer fram med guder i ryggen, ensomhet og det å holde drømmer og håp levende. Kort sagt det som herjer vår verden i dag, selv om fortellingen befinner seg i en fantasiverden. Jeg liker at fantasy speiler min virkelighet. Noe som av og til er vrient å få til. Det har noe med troverdighet å gjøre. Jeg tror vel at det er et hakk vanskeligere å skrive slik at men får leserne med på leken når de befinner seg i et totalt annerledes landskap, befolket av skikkelser de aldri har sett og ikke trodde fantes, enn beskrivelser av en verden de kjenner. Men det tar jeg ikke så tungt, alle historier er ikke for alle. Noe man selvsagt merker på salget.

Jeg liker også å la en hovedperson i en historie bli biperson i en annen, eller omvendt. Antagelig driver jeg på med å bygge min egen lille verden. En figur, P. Waldemar (Poeten Waldemar) har vært en gjengganger. Jeg har et håp om å skrive en liten diktsamling med ham som forfatter.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

HANSEN:

Det er vel slik jeg er skrudd sammen. Om noen ba meg om å tegne et eiketre, ville jeg nok gjort det om honoraret var stort nok. Men om jeg kunne tegne en gressende enhjørning under det samme treet ville jeg ha vært full av fryd. Jeg har alltid likt å skrive og tegne det usette, eller blande virkelighet og det fantastiske. Enkelte mener det er en flukt fra virkeligheten. Kanskje det, men jeg velger å betegne det som fargelegging av en tilværelse som av og til er litt for dyster for min smak.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

HANSEN:

Det gjør jeg ofte. Før jeg skrev de to kriminalromanene hadde jeg vært på samtlige plasser i Spania, Portugal og Norge. Et behov som meldte seg etter flere år i Skogland hvor min fantasi bestemte scenografien. Jeg ville skrive noe fra virkeligheten, selv om hovedpersonen, en leiemorder på åtti år og fortsatt i sving, antagelig ikke var helt realistisk. ( Jeg kunne vel ikke dy meg) Før de to romanene om sjørøverdronningen satte jeg meg grundig inn i hvordan piratene i Kariben og på Madagaskar hadde det. I det hele tatt benytter jeg ofte minner fra min eget liv, svakt kamuflert.

I Skoglandserien har jeg etter hvert også blitt ganske godt kjent. Jeg vet hvor alver og Skyggenes folk holder til, kjenner navnene på dyr og trær og blomster, hvordan de dufter, og finner alltid fram til vertshuset til Smyrl og Den glemte byen. I lystig lag skryter jeg ofte av at jeg kjenner skogen som min egen bukselomme. Det er da de ser lenge på meg før de begynner å snakke om noe annet.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

HANSEN:

Jeg synes nok at det blir mer og mer vanskelig for hvert år som går, men det å starte prosjektet i rett tid har alltid vært vrient. Ideen må ikke være for fersk, men heller ikke så gjennomtenkt at det går ut over nysgjerrigheten. Jeg har ødelagt mangt et opplegg ved å starte på galt tidspunkt.

 

EWO: DU HAR JO SKREVET OG JOBBET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE OGSÅ. HVORFOR HAR DU ALLTID VENDT TILBAKE TIL FABELPROSAEN?

HANSEN:

Antagelig fordi jeg føler en slags trygghet i det fabulerende. Friheten til å leke og forbause meg selv. Jeg har nok den samme følelsen når det gjelder humor, etter mange tiår med cartoons.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

HANSEN:

Det tror jeg ikke, bortsett fra i vår tid har sjangeren blitt mer populær enn da jeg startet med galskapen. Den gangen var det ikke det lureste å gjøre om man ønsket å bli tatt alvorlig.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

HANSEN:

Svært lite. I min ungdom pløyde jeg Bradbury, Simak og den gjengen der, men nå er det begrenset til en novelle i ny og ne. Jeg kom forresten sent inn i sjangeren. Først da jeg fikk illustrasjonsoppdrag, sent sekstitall, fikk jeg øynene opp for hvor leken denne sjangeren kunne være. Igjen det å møte det usette.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

HANSEN:

Det må bli Dylan Thomas Under Milk Wood, et radiospill for 69 stemmer fra 1954. Den har fulgt meg i mange, mange år og jeg blir aldri helt ferdig med den. Antagelig fordi den skaper så mange bilder i meg.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

HANSEN:

Det tror jeg, like mye som annen litteratur. Forfatteren Teodor Sturgeson ble en gang spurt om hvorfor han skrev science fiction, han som var en så god stilist. Science fiction var jo noe middelmådig møkk. Riktig, svarte Sturgeson, nitti prosent er møkk, men nitti prosent av all litteratur er noe møkk.

Jeg vet ikke om han har rett, men jeg tenker ofte på det med en bekymret mine.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

HANSEN:

Det skjer, særlig husker jeg etter de to krimbøkene om leiemorderen Jonatan Ruud, da opptil flere lesere med beklagelse i røsten fortalte at de var blitt riktig glad i den aldrende morderen. Det er i slike stunder man stirrer tomt framfor seg og får en ekstra rynke i pannen.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

HANSEN:

Som svært ung drømte jeg om å bli tegner … og det ble jeg etter hvert. Forfatter hadde jeg ingen planer om, bortsett fra at jeg skrev tegneserietekster og en og humoreske, kortkorte noveller med illustrasjoner. Så kom den første bølgen med science fiction fortellinger inn over landet, og jeg fikk nærmest klippekort til å illustrere dem. Noe som skapte et stort smil i meg. Men det varte ikke så mange år før det ble mindre av slike fortellinger. Tiden var ikke inne i dette landet, og jeg satt igjen med et stort savn. Derfor begynte jeg å skrive noen fortellinger som unnskyldning for å illustrere dem. Noen solgte jeg også til ukepressen, inntil en venn rådet meg til å sende fortellingene til et forlag. Det gjorde jeg, og boken Grimaser ble til. Fortsatt hadde jeg ingen planer om å bli forfatter. Men flere bøker ble antatt, og til sist måtte jeg erkjenne at jeg måtte drive et slags vekselbruk mellom tegning og skriving. Noe jeg av og til beklager. Som alle vet er tegnere mye penere enn forfattere. Men som ung var jeg smellvakker.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

HANSEN:

To bøker. En nesten realistisk roman – DER TOGENE KJØRER FORBI – som nå ligger i marinade før jeg starter den endelige renskrivingen. Og så er jeg i gang med den tolvte fortellingen fra Skogland – SHIMOOLENS ØY. Nok en gang forlangte en tegning sin historie.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

HANSEN:

At de opplevde litt spenning, litt poesi og et og annet smil i en besynderlig og til tider dyster verden.

 

BIBLIOGRAFI:

Grimaser. 12 science fictionnoveller (1975)

De flygende hvalers land (1976)

Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet (1978)

Drømmen om de blomstrende kaninene (1979)

Bobadillas cirkus eller Den dagen toget gikk fem minutter før tiden (1980)

Huset på den skarlagensrøde sletten (1982)

Båsen (1983)

Tor og Midgardsormen. Gammel forteller (1984)

Lyset fra heksas hus (1984)

Skumringer. Tre fortellinger (1984)

Han som lengtet til stjernene (1985)

Skogland 1. Gutten i dragereiret (1988)

Båsen & co (1988)

Skogland 2. Reisen til den glemte byen (1989)
Skogland 3. Dragebyen (1990)

Der elven gjør en sving (1991)

Skogland 4. Demonene ved flodens munning (1992)

Skogland 5. Der skogstiene møtes (1993)
En vind fylt av tusen sommere (1994)

Vår verden, Victoria (1995)

Høstfabel (1996)

Skogland 6. Frost og varme (1997)

Skogland 7. Den vidunderlige leken (1998)

Skogland 8. Alvens lengsel (1999)

Sindbad sjøfareren (2000)

Skogland 9. Skogene kommer (2001)
Ali Baba og de 40 røverne (2001)
Sjørøverdronningen (2002)
Bobadilla Brun og den udødelige makrellen (2003)
Enhjørninger gresser i skumring (2004)
Madagaskar (2005)
Hombabo og jeg mater fuglene (2008)
Hombabo og jeg møter indianere (2009)
Hombabo og jeg møter sjørøvere (2010)

Zaga (2011)
Ruffens jul (2012) tegneseriebildebok
Heksa i porten (2013)

[En beklagelse til leseren kommer her. Av en ukjent grunn nektet teksten å la seg formatere slik som den pleier her. Og derfor finnes det noen uthevede tekstpartier og setninger som har blitt underlinjert. Pluss noen mellomrom som ikke skal være der. Men får det bare ikke vekk. Så det får heller se slik ut.]

 

 

 
W

DET SKJER MYE I JAPANSK FABELPROSA

On 9. mai 2013, in Siste nytt, by admin

ENJOE, TOH – SELF-REFERENCE ENGINE

Denne boka omtales på følgende måte: «This is not a novel. This is not a short story collection. This is Self-Reference ENGINE. Instructions for Use: Read chapters in order. Contemplate the dreams of twenty-two dead Freuds. Note your position in space-time at all times (and spaces). Keep an eye out for a talking bobby sock named Bobby Socks. Beware the star-man Alpha Centauri. Remember that the chapter entitled «Japanese» is translated from the Japanese, but should be read in Japanese. Warning: if reading this book on the back of a catfish statue, the text may vanish at any moment, and you may forget that it ever existed.”

Nå skal det sies at det vel egentlig er en fordekt novellesamling. Fordi sammenhengen mellom hvert kapittel kun er at det foregår i samme univers. På en måte minnet noe av det meg litt om J. G. Ballards klassiske ”Vermillion Sands” – som jo også er en slik novellesamling med samme setting. Nå er Ballards univers mye mer stringent. I denne boka finnes det et stort utvalg av – hva skal vi kalle det – merkelige hendelser og naturlover.

For eksempel kapitlet om denne familien som eier et skur som inneholder en kvadratisk kasse. En kubikkmeter stor. Den blir snudd en gang pr år. Etter litt uvisse regler. Og kan kassen åpnes? Eller skal den i det hele tatt åpnes? Kan det være farlig å åpne den. Eller skal familien bare la det gå tradisjon i å fortsette å snu kassen hvert år?

Eller kapitlet om hvordan 26 matematikere pønsket ut samme teorem og sendte den inn til samme vitenskapelige journal den samme datoen.

Eller kapitlet om de menneskene som hver dag våkner til at både hus og inventar har grodd som sopp i løpet av natten og derfor må kuttes ned og fjernes slik at de opprinnelige møblene og husene igjen kan brukes.

Hele settingens premiss er at dette handler om et univers som er splittet i et utall fragmenter som er strødd utover tid-rom. Og at alle bitene vil derfor være litt forskjellige fra hverandre, samtidig som de har en sammenheng. Og derfor er dette en slags roman om dette universet.

Det er noen av det mest sprøstekte og samtidig fascinerende jeg har vært borti innen nyere fabelprosa. De surrealistiske kapitlene starter gjerne med å sette opp problemet, eller settingen. Og resten av kapitlet er lange monologer som filosoferer essayistisk over dette, for og imot, prøve å utlede noe kunnskap av det, prøve å søke etter løsninger.

Jorge Luis Borges er vel det nærmeste vi kommer dette. Men uten hans poesi i språket. Men det kan jo være fordi den engelske oversetteren evt har gjort en slett jobb.

Den som vil ha seg fortalt en god historie – på en ordinær måte – bør styre unna denne boka. Men den som vil unne seg en sjelden og merkelig tekst vil finne mye å glede seg over her.

 

UTGIVELSESÅR: 2007

FORFATTERS NASJONALITET: Japan

WIKIPEDIAARTIKLER OM FORFATTER:

http://en.wikipedia.org/wiki/Toh_Enjoe

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.asymptotejournal.com/article.php?cat=Interview&id=16&curr_index=1

 

 
W

INTERVJU MED ØYVIND MYHRE

On 6. mai 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO: Øyvind Kvernvold Myhre (1945 – ) tilhører den nye generasjonen av fabelprosaforfattere som begynte å skrive på 60- og 70-tall. Han har vært en markant stemme i det norske landskapet. Han har en imponerende produksjon bak seg og var lenge en viktig drivkraft i norsk fandom.

Han har begeistret fans i en årrekke og gjør det ennå. Her er et sitat fra bloggen:

http://karinleser.wordpress.com Hun har lest «Kongen og gudene» fra 1979 og skriver bl.a.: «For en bok! Den ligner ikke noe særlig på noe annet jeg har lest, både positivt og negativt. Språket er annerledes. Jeg tenkte i utgangspunkt i at det var tungt, men det er det egentlig ikke. Det er skrevet i en stil som det tar tid å lese.»

Fra 1975 til ut på 80-tallet utga han sitt eget fantazine, Gandalf: Tidsskrift for fantasilitteratur. Han kom også tidlig på 70-tallet i kontakt med SF-Magasinet. Skrev artikler og oversatte noveller for det. Og ble etter hvert redaktør for tidsskriftet som skiftet navn til Nova.

Han er oversatt til svensk, dansk, engelsk, tsjekkisk, fransk og russisk.

Han fikk NOVA-statuetten for debutromanen Aster i 1974 og Norcon-statuetten fire ganger for henholdsvis beste roman og beste novelle.

Han er utdannet sivilingeniør og har jobbet i databransjen

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

MYHRE: Utvide horisonten, skape en høgere himmel, sprenge grensene for virkeligheten. Fortelle spennende eventyr som jeg trur at jeg sjøl ville ha hatt glede av å lese!

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

MYHRE: Det veit jeg ikke – helt fra jeg var liten har jeg nok levd like mye i fantasien som i hverdagen! Jeg har alltid vært fascinert og tiltrukket av det store ukjente. Og der er det mye å ta av…

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

MYHRE: Massevis. Leser bakgrunnsstoff , reiser og besøker de stedene jeg skriver om innafor de grensene som tid og rom setter. Fyller notisbøker med notater.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

MYHRE: Å sette seg ned og skrive! Å samle stoff og lese faglitteratur er morsomt og spennende; å sitte og skrive er hardt arbeid…

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

MYHRE: Jeg er ikke så glad i begrepet ‘fabelprosa’, egentlig – det indikerer at det bare dreier seg om fabler. Jeg meiner jo at fantasien er den største og viktigste delen av virkeligheten… Men utover det: Jeg synes at fantasifortellinger – enten de foregår i framtida, i ei fjern fortid eller i et oppdiktet univers – gir meg mye større handlefrihet enn om jeg skulle holde meg til den trivielle hverdagen. Større rom for tankeflukt, for å utforske ideer, søke ny erkjennelse.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

MYHRE: Se over!

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

MYHRE: Jeg har fulgt George R R Martins forfatterskap i mange år, så jeg har fulgt hele ‘Game of Thrones’-serien lenge før det ble film av den. Og nå som flere av mine store favoritter – Poul Anderson, Jack Vance – har gått bort eller sluttet å skrive, ser jeg fram til hver ny bok fra Iain Banks. NB: Jeg foretrekker de ‘vanlige’ bøkene hans framfor de bøkene han kaller science fiction. Han har et fantastisk rikt og variert språk, truverdige og samtidig helt forskrudde personer, intriger som beveger seg mellom det tragiske og det absurde… En fest å lese. Jeg liker også China Mieville godt, sjøl om han er mer ujevn. Ellers har jeg jo lest alle klassikerne innen begge sjangre. Det er fortsatt ingen som overgår Heinlein når det gjelder å gjøre en framtidsverden truverdig i alle detaljer – og å framstille den gjennom handlinga, ikke gjennom tørr beskrivelse. Show, don’t tell! Mange forfattere kunne lære eksposisjonsteknikk av Heinlein.

– Så har jeg en kjepphest, eller en lidenskap – nemlig at språket kan være et berusende nytelsesmiddel! Derfor foretrekker jeg sånne forfattere som gjør underverker med språket. Hør bare på denne setningen fra ei av Karin Fossums bøker («Elskede Pooma»): «Stillhet var noe hun bare hadde sett på bilder.» Smak på den setningen! Klarer du å formulere deg så lysende klart, da trenger du sannelig ikke gjøre noe mer den dagen… Eller fordyp deg i Garborgs «Haugtussa»: Det klinger rytmisk og medrivende i hver eneste linje; hele landskapet blir magisk gjennom språket. Så av denne grunnen også er jeg begeistret for sånne forfattere som Jack Vance og Iain Banks. De tryller med ord.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

MYHRE: Det går jo ikke an, veit du – men OK: Lyonesse-trilogien av Jack Vance! Et overdådig eventyr. Fargerikt, tragedie og komedie, et språk som er en nytelse, krydret med originale og overraskende ideer på hver side. En aldrende ridder, for eksempel, som leiter etter sin tapte ungdom. Om han bare kan huske hvor han la den fra seg – – sånne påfunn drysser han ut hele tida. Og han får dem til å henge sammen i en spennende historie.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

MYHRE: Kan litteratur si noe om samtida i det hele tatt? Husk at Gymnaslærer Pedersen er akkurat like oppdiktet som Donald Duck – forskjellen er bare at gymnaslærerens forfatter later som om han skriver om den virkelige virkeligheten. Carl Barks er mer ærlig; han prøver ikke å innbille oss at verden er befolket av ender i matrosdress. Men han inviterer oss til å gå inn i a willing suspension of disbelief, og i den tilstanden kan vi lære mye om oss sjøl. Og hvis jeg tenker meg grundig om, så meiner jeg nok at Carl Barks’ fortellinger sa oss svært mye om samtida den gangen de kom ut. Eller for å peke på en annen genial fantast som ikke lenger er blant oss: Kjell Aukrusts Flåklypa-univers sa oss ganske mye om landet vi bor i, eller om vår egen oppfatning av dette landet. Akkurat som de beste visene til Øystein Sunde. Sa jeg at språket er et nytelsesmiddel? Hør på «Odals-reggae»!- Så kortversjonen av svaret er: Ja.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

MYHRE: Ja! Jeg har opplevd at jeg personlig er blitt stilt til ansvar for kraftfulle oppfatninger som personene mine har gitt uttrykk for. Ellers er det en undertone i alle bøkene mine, håper jeg; et forsvar for personlig frihet, uansett hva du velger å bruke friheten til… Som overbevist og konsekvent libertarianer er jeg av og til blitt beskyldt for det stikk motsatte – nemlig støtte til undertrykkelse og tvang. Folk burde bli flinkere til å lese!

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

MYHRE: I femårsalderen!

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

MYHRE: Ingenting, dessverre. Helsa og livssituasjonen har satt sterke begrensninger for meg i flere år. Å skrive krever konsentrasjon og overskudd over lang tid, og jeg har manglet begge deler. De kreftene jeg har hatt til overs, har jeg reservert for lokalpolitikken. Men jeg har mange gode ideer i huet…

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

MYHRE: Undring. Håp. Uendelige muligheter. Frihet!

 

HJEMMESIDEADRESSE:

http://folk.uio.no/torgeirh/myhre/index.html

BIBLIOGRAFI:

Aster – roman (1974)

Snøen på Nix Olympica – noveller (1975)

Kontrabande – roman (1976)

De siste tider: en fantasi om frihet – roman (1976)

Demoner i dagslys: tretten fortellinger – noveller (1977)

Sabotørene – roman (1978)

Magiske verdener: fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams – litteraturhistorie (1979)

Kongen og gudene – roman (1979)

En himmel av jern – roman (1980)

Grønlandsfarerne – roman (1981)

1989 – roman (1982)

Makt – roman (1983)

Datakultur: (en forfatters farvel til skrivemaskinen) – debattbok (1983)

Følge en drøm – roman (1984)

Pålgrims vandring – (1985)

Møt meg i Moolawatana – noveller (1986)

Mørke over Dunwich – roman (1991)

Skyld – roman (1993)

Stjerner over Tharsis – noveller (1995)

Vindens datter, Bjørnens bror – roman (1997)

 

 
W

EN KLASSIKER AV EN SERIE

On 2. mai 2013, in Siste nytt, by admin

BUJOLD, LOIS McMASTER – SHARDS OF HONOR / BARRAYAR

 

Det er sjelden jeg anbefaler såpass gamle bøker som dette. Men nå har i disse dager et nytt bind i Vorkosigan-sagaen blitt utgitt. Derfor hoppet jeg bakover i tid og startet med begynnelsen. Dette er bind 1 og 2 (ifølge forfatteren selv) i serien. De utkom i henholdsvis 1986 og 1991.

I noe av denne kommende omtalen ligger det nå avsløringer av handlingen. Dette er altså en spoiler-alert!!!! For deg som ikke vil vite alt, hopp over den passasjen som nå er kursivert og gå lenger ned på siden.

Bind 1 – Shards of honor – handler om Cordelia Naismith som er kaptein på et romskip. Hun kommer fra Beta Colony som er en relativt liberal, til tider sosialistisk orientert sivilisasjon. Hun tas til fange av en annen skipskapten som heter Aral Vorkosigan. Han kommer fra Barrayar som er et mer føydalt og autoritært regime. Ikke dårlig gjettet av oss som har lest noen bøker så starter det med at disse to meget forskjellige menneskene starter med å mislike hverandre, og ender med å gifte seg.

De to første bøkene i serien er egentlig en prequel til hoveddelen av serien. For hovedpersonen i serien er knapt til stede før i bind 2.

Spoiler-alert = slutt.

Jeg fikk serien anbefalt på FB-gruppa Fabelprosaikerne av Thomas Breivik. Hvis jeg husker ham rett skrev han at den var meget vanedannende og ville koste meg en god slump penger. Og dette hadde herr Breivik helt rett i. Jeg har hittil kjøpt fire bind i serien.

Det er noe fascinerende med en forfatter som klarer å holde liv i en serie enda lenger enn jeg selv har skrevet bøker. Å holde det gående med Vorkosigan-folka og andre serier eller enkeltstående romaner i nesten 30 år og fremdeles ha en haug dedikerte lesere er jo en prestasjon.

Men hvordan klarer hun det? Tja, si det. Serien har jo ikke egentlig dype personskildringer. Det er av og til tett på en underholdningsserie. Jeg sliter også med at mange av de barrayarerne som omtales har et navn som starter med prefikset ”Vor” – som et tegn på deres høye byrd. Og det blir en god del av dem – Vorkosigan, Vordarian, Vorrutyer, Vorbarra – osv. Så ha notatblokka klar!

Men så er det likevel mer dybde i dette. Bujold skjuler dette noe med sin fine skrivemåte, men lurer altså inn et vell av teknisk, sosial og vitenskapelig info. Det ligger et stort tankearbeide bak en del av dette.

Det første bindet kan du også lese som en fortelling om hvordan to tankemåter møtes, bryner seg på hverandre og ut av dette kommer det noe nytt. Bujolds evne til å skildre relasjoner, etikette, skikker osv blir et fascinerende underlag med sosialantropologi. Jeg har nå lest til bind 3 og for den som ikke er så glad i svingom-og-hei i rommet, så kan jeg røpe såpass at noen av bøkene foregår i rommet og andre på diverse planeter.

Er dette space-opera? Jeg kvier meg litt for å si det, for det er ikke egentlig florlett underholdning. Samtidig som det er spennende og medrivende. Det var også en fordel at forfatteren selv hadde et etterord hvor hun kommenterer serien og har et forslag til rekkefølgen de skal leses i.

Så jeg må få takk for fin leseropplevelse og så får vi se om jeg skal kanskje skal kjøpe bind 5 og 6 snart….

 

UTGIVELSESÅR: 1986 & 1991

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.dendarii.com/

 

WIKIPEDIAARTIKLER OM FORFATTER, SERIEN OG BØKENE:

http://en.wikipedia.org/wiki/Lois_McMaster_Bujold

http://en.wikipedia.org/wiki/Lois_McMaster_Bujold#Vorkosigan_Saga

http://en.wikipedia.org/wiki/Shards_of_Honor

http://en.wikipedia.org/wiki/Barrayar

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.youtube.com/watch?v=oLAeYQM9a3Q