Del på:

INTRO

Thore Hansen (1942 –     ) er sammen med Jon Bing og Tor Åge Bringsværd en av våre mest anerkjente og høyt elskede fabelprosaforfattere. Fabelprosabøkene hans har ikke vært skrevet etter den enkle fantasyformelen: En utvalgt, har noen magiske hjelpemidler og gode venner, gjør en reise og redder verden. I stedet har Hansen skrevet poetiske og flotte fortellinger om drømmene om det store eventyret, om de magiske hemmelighetene, om alle de merkelige lengsler og ønsker om et bedre liv som mennesker, alver og andre kan ha. Skogland-serien handler om å finne den økologiske balansen mellom menneske, dyr og natur.

Thore Hansen er også meget godt kjent som illustratør. Han har en meget karakteristisk strek som gjør at man umiddelbart kjenner igjen tegningene hans. De mest kjente bøkene han har illustrert er kanskje serien om sjøormen Ruffen, av Tor Åge Bringsværd.

Han har mottatt en rekke priser i løpet av sin karriere, blant annet 9 stk for illustrasjonene sine.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

HANSEN:

Det begynner som oftest med et bilde, en tegning som jeg synes er ok, men ikke har en klar mening om hva den skal brukes til. Jeg har en egen plass for slike, og der står de og nærmest forlanger en historie, gjør meg nysgjerrig, setter fantasien i gang. Noen ganger må jeg gi opp og velger å selge skilderiet, mens andre ganger avstedkommer de en manusside eller tre… og da er jeg på vei, selv om jeg i begynnelsen ikke har helt klart for meg hvor veien går. Ønsker ikke å vite det heller. Litt spenning i hverdagslivet bør jo en stakkar unne seg. Men før eller senere sneier historiene ofte innom grådighet, makter som stormer fram med guder i ryggen, ensomhet og det å holde drømmer og håp levende. Kort sagt det som herjer vår verden i dag, selv om fortellingen befinner seg i en fantasiverden. Jeg liker at fantasy speiler min virkelighet. Noe som av og til er vrient å få til. Det har noe med troverdighet å gjøre. Jeg tror vel at det er et hakk vanskeligere å skrive slik at men får leserne med på leken når de befinner seg i et totalt annerledes landskap, befolket av skikkelser de aldri har sett og ikke trodde fantes, enn beskrivelser av en verden de kjenner. Men det tar jeg ikke så tungt, alle historier er ikke for alle. Noe man selvsagt merker på salget.

Jeg liker også å la en hovedperson i en historie bli biperson i en annen, eller omvendt. Antagelig driver jeg på med å bygge min egen lille verden. En figur, P. Waldemar (Poeten Waldemar) har vært en gjengganger. Jeg har et håp om å skrive en liten diktsamling med ham som forfatter.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

HANSEN:

Det er vel slik jeg er skrudd sammen. Om noen ba meg om å tegne et eiketre, ville jeg nok gjort det om honoraret var stort nok. Men om jeg kunne tegne en gressende enhjørning under det samme treet ville jeg ha vært full av fryd. Jeg har alltid likt å skrive og tegne det usette, eller blande virkelighet og det fantastiske. Enkelte mener det er en flukt fra virkeligheten. Kanskje det, men jeg velger å betegne det som fargelegging av en tilværelse som av og til er litt for dyster for min smak.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

HANSEN:

Det gjør jeg ofte. Før jeg skrev de to kriminalromanene hadde jeg vært på samtlige plasser i Spania, Portugal og Norge. Et behov som meldte seg etter flere år i Skogland hvor min fantasi bestemte scenografien. Jeg ville skrive noe fra virkeligheten, selv om hovedpersonen, en leiemorder på åtti år og fortsatt i sving, antagelig ikke var helt realistisk. ( Jeg kunne vel ikke dy meg) Før de to romanene om sjørøverdronningen satte jeg meg grundig inn i hvordan piratene i Kariben og på Madagaskar hadde det. I det hele tatt benytter jeg ofte minner fra min eget liv, svakt kamuflert.

I Skoglandserien har jeg etter hvert også blitt ganske godt kjent. Jeg vet hvor alver og Skyggenes folk holder til, kjenner navnene på dyr og trær og blomster, hvordan de dufter, og finner alltid fram til vertshuset til Smyrl og Den glemte byen. I lystig lag skryter jeg ofte av at jeg kjenner skogen som min egen bukselomme. Det er da de ser lenge på meg før de begynner å snakke om noe annet.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

HANSEN:

Jeg synes nok at det blir mer og mer vanskelig for hvert år som går, men det å starte prosjektet i rett tid har alltid vært vrient. Ideen må ikke være for fersk, men heller ikke så gjennomtenkt at det går ut over nysgjerrigheten. Jeg har ødelagt mangt et opplegg ved å starte på galt tidspunkt.

 

EWO: DU HAR JO SKREVET OG JOBBET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE OGSÅ. HVORFOR HAR DU ALLTID VENDT TILBAKE TIL FABELPROSAEN?

HANSEN:

Antagelig fordi jeg føler en slags trygghet i det fabulerende. Friheten til å leke og forbause meg selv. Jeg har nok den samme følelsen når det gjelder humor, etter mange tiår med cartoons.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

HANSEN:

Det tror jeg ikke, bortsett fra i vår tid har sjangeren blitt mer populær enn da jeg startet med galskapen. Den gangen var det ikke det lureste å gjøre om man ønsket å bli tatt alvorlig.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

HANSEN:

Svært lite. I min ungdom pløyde jeg Bradbury, Simak og den gjengen der, men nå er det begrenset til en novelle i ny og ne. Jeg kom forresten sent inn i sjangeren. Først da jeg fikk illustrasjonsoppdrag, sent sekstitall, fikk jeg øynene opp for hvor leken denne sjangeren kunne være. Igjen det å møte det usette.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

HANSEN:

Det må bli Dylan Thomas Under Milk Wood, et radiospill for 69 stemmer fra 1954. Den har fulgt meg i mange, mange år og jeg blir aldri helt ferdig med den. Antagelig fordi den skaper så mange bilder i meg.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

HANSEN:

Det tror jeg, like mye som annen litteratur. Forfatteren Teodor Sturgeson ble en gang spurt om hvorfor han skrev science fiction, han som var en så god stilist. Science fiction var jo noe middelmådig møkk. Riktig, svarte Sturgeson, nitti prosent er møkk, men nitti prosent av all litteratur er noe møkk.

Jeg vet ikke om han har rett, men jeg tenker ofte på det med en bekymret mine.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

HANSEN:

Det skjer, særlig husker jeg etter de to krimbøkene om leiemorderen Jonatan Ruud, da opptil flere lesere med beklagelse i røsten fortalte at de var blitt riktig glad i den aldrende morderen. Det er i slike stunder man stirrer tomt framfor seg og får en ekstra rynke i pannen.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

HANSEN:

Som svært ung drømte jeg om å bli tegner … og det ble jeg etter hvert. Forfatter hadde jeg ingen planer om, bortsett fra at jeg skrev tegneserietekster og en og humoreske, kortkorte noveller med illustrasjoner. Så kom den første bølgen med science fiction fortellinger inn over landet, og jeg fikk nærmest klippekort til å illustrere dem. Noe som skapte et stort smil i meg. Men det varte ikke så mange år før det ble mindre av slike fortellinger. Tiden var ikke inne i dette landet, og jeg satt igjen med et stort savn. Derfor begynte jeg å skrive noen fortellinger som unnskyldning for å illustrere dem. Noen solgte jeg også til ukepressen, inntil en venn rådet meg til å sende fortellingene til et forlag. Det gjorde jeg, og boken Grimaser ble til. Fortsatt hadde jeg ingen planer om å bli forfatter. Men flere bøker ble antatt, og til sist måtte jeg erkjenne at jeg måtte drive et slags vekselbruk mellom tegning og skriving. Noe jeg av og til beklager. Som alle vet er tegnere mye penere enn forfattere. Men som ung var jeg smellvakker.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

HANSEN:

To bøker. En nesten realistisk roman – DER TOGENE KJØRER FORBI – som nå ligger i marinade før jeg starter den endelige renskrivingen. Og så er jeg i gang med den tolvte fortellingen fra Skogland – SHIMOOLENS ØY. Nok en gang forlangte en tegning sin historie.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

HANSEN:

At de opplevde litt spenning, litt poesi og et og annet smil i en besynderlig og til tider dyster verden.

 

BIBLIOGRAFI:

Grimaser. 12 science fictionnoveller (1975)

De flygende hvalers land (1976)

Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet (1978)

Drømmen om de blomstrende kaninene (1979)

Bobadillas cirkus eller Den dagen toget gikk fem minutter før tiden (1980)

Huset på den skarlagensrøde sletten (1982)

Båsen (1983)

Tor og Midgardsormen. Gammel forteller (1984)

Lyset fra heksas hus (1984)

Skumringer. Tre fortellinger (1984)

Han som lengtet til stjernene (1985)

Skogland 1. Gutten i dragereiret (1988)

Båsen & co (1988)

Skogland 2. Reisen til den glemte byen (1989)
Skogland 3. Dragebyen (1990)

Der elven gjør en sving (1991)

Skogland 4. Demonene ved flodens munning (1992)

Skogland 5. Der skogstiene møtes (1993)
En vind fylt av tusen sommere (1994)

Vår verden, Victoria (1995)

Høstfabel (1996)

Skogland 6. Frost og varme (1997)

Skogland 7. Den vidunderlige leken (1998)

Skogland 8. Alvens lengsel (1999)

Sindbad sjøfareren (2000)

Skogland 9. Skogene kommer (2001)
Ali Baba og de 40 røverne (2001)
Sjørøverdronningen (2002)
Bobadilla Brun og den udødelige makrellen (2003)
Enhjørninger gresser i skumring (2004)
Madagaskar (2005)
Hombabo og jeg mater fuglene (2008)
Hombabo og jeg møter indianere (2009)
Hombabo og jeg møter sjørøvere (2010)

Zaga (2011)
Ruffens jul (2012) tegneseriebildebok
Heksa i porten (2013)

[En beklagelse til leseren kommer her. Av en ukjent grunn nektet teksten å la seg formatere slik som den pleier her. Og derfor finnes det noen uthevede tekstpartier og setninger som har blitt underlinjert. Pluss noen mellomrom som ikke skal være der. Men får det bare ikke vekk. Så det får heller se slik ut.]