SLATTERY, BRIAN FRANCIS – LOST EVERYTHING

Dette er en bok som skriver seg inn i en lang tradisjon. Den begynner vel egentlig i middelalderen – med legenden/myten om «Narrenes skip». Et skip med imbesile og gale, eller befolket med et mannskap som ikke riktig vet hvor veien går. I alle fall blir det ikke klart for leserne hvor de skal. De bare reiser – på den endeløse veien – til Gud vet hvor.

Slik er denne fortellingen delvis også. USA er offer for en borgerkrig. Vi kjenner ikke motsetningene, eller partene, eller krigens gang. Men vi vet at det muligens lurer en diger katastrofe der ute i synsranden et sted. Mange av bokas personer venter bare på «The big one».

Hovedpersonene er Sunny Jim som sammen med Reverend Bauxite tar seg om bord på det store passasjerskipet Carthage som seiler på en diger elv nordover. Sunny Jim skal dit hvor søsteren hans, Merry, passer på sønnen. Det som driver han er den døde kona hans som får ham til alltid å dra videre på denne ferden som han ikke aner vil føre ham fram i tide.

Sunny Jim har vært en sabotør, en stridende på en av sidene. Motparten jakter på ham og sender en leiemorder om bord på båten. I tillegg en tropp soldater til den byen hvor sønnen og Merry antakelig oppholder seg.

Romanen har mange lag og mange personer. Det flotte er hvordan Slattery gir stemme til alle skjebnene. Hvem er de – hvor kommer de fra – hvilke håp og drømmer har de – når ble familie og venner drept, osv.

Forfatteren veksler mellom en rekke følelsesleier. Her er humor, sorg, gleder, fantastiske skjebner og grusomme endelikt. Det er en humanistisk roman som prøver å favne så mange mulige sider av en menneskehet på vei utfor stupet.

I tillegg har vi en allvitende (?) forteller som hever seg over hele fortellingen, nesten som en gud. En forteller som presenterer seg slik: “The truth is, I do not know what the captain was thinking. I never met, never got to talk to her. She was gone, and the Carthage, too, before I ever knew they existed. But you must allow me these lies. The violence I do to all of them, when I put holes in their skulls to show you the thoughts in their heads. It is the only way I know how to bring them back for you – them, the boat, the cities, everything – and let them into your head. Maybe we can live again, in you. As though it were the last day, and we were all risen from the dead.”

Det er kanskje en dystopia? Eller en roman om at det finnes håp for oss alle – for vi er alle umistelige og unike. Eller er det en roman om hvordan kjærligheten får oss til å yte det umulige? Eller alt på samme tid?

Slattery fascinerte i alle fall meg med sin pikareske roman som går inn i så mange scener og skjebner. Det er liksom en verre utgave av «Aøpocalypse nå» – og i samme kunstneriske tradisjon. Lesingen er ikke helt enkel hele tiden siden forfatteren skifter synsvinkel ofte. Men det er lesing som metter – både den delen av meg som søker den gode historien og den andre delen som vil ha noe mer enn rein underholdning.

Anbefales på det varmeste!

 

UTGIVELSESÅR: 2012

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.bfslattery.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTEREN:

http://en.wikipedia.org/wiki/Brian_Francis_Slattery

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.edrants.com/brian-francis-slattery-ii-the-bat-segundo-show/

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *