INTRO

Carina Westberg & Tore Aurstad er den eneste andre forfatterduoen i Norge, foruten Bing/Bringsværd, som har laget bøker sammen innen fabelprosa.

Begge er født i 1972, er utdannet ved universitetet i Oslo og driver i tillegg til forfatterskapet også på med oversettelser.

Med bøkene sine har de gått uærbødig løs på grøssersjangeren, krimfortellingen og den lite påaktede B-filmen og har laget en serie på fire bøker om Absalom og Miranda, som stadig befinner seg midt oppi nye grufulle mysterier. Forfatterduoen har forsynt seg av gamle klisjeer og har jobbet med å fornye grøss/gru-litteraturen. Ikke ulikt slik en rekke engelskspråklige forfattere har jobbet det siste tiåret.

Westberg/Aurstad har skrevet bøker preget av leselyst, skaperglede og sjangerblanding. Det er bøker som har truffet mange unge lesere. Carina Westberg har også oversatt mye fabelprosa. Blant annet serien om Septimus Heap. Den fikk hun da også Bastian-prisen for.

 

EWO: HVORDAN VIL DERE SELV BESKRIVE DERES LITTERÆRE PROSJEKT?

WESTBERG: Det er å skrive fortellinger som jeg selv hadde villet lese da jeg var yngre. Hvis leseren lever seg inn i historien, tror på det som skjer underveis og får en fin leseopplevelse, er jeg fornøyd. For øvrig ville det ha vært om grøss og gru kunne få en høyere status enn det har i dag, og hvis våre bøker kan bidra, er det fint.

AURSTAD: Tja, som du nevner i introen, så er kanskje sjangerlitteratur en fellesnevner. Så lenge jeg kan huske, har jeg vært begeistra for sjangerlitteratur, ikke bare fabelprosa eller fantasy, men også gotisk skrekklitteratur, krim, thrillere, science fiction – alt som ikke regnes som «seriøs» litteratur. Så prosjektet er kanskje å skrive bra og prøve å gjøre noe friskt innenfor disse sjangrene? Og kanskje også våge å leke litt med dem og blande dem? Selv om jeg er begeistra for sjangrene, føler jeg meg absolutt ikke forplikta til på liv å «oppfylle sjangerkravene», som konsulentene gjerne sier.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DERE VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

WESTBERG: Jeg har bestandig vært opptatt av monstre og uhyggelige fenomener, leste Iskalde grøss som barn og er stadig glad i spenningslitteratur. Derfor falt det helt naturlig å skrive om det også.

AURSTAD: Jeg ser på de fire bøkene om Absalom og Miranda som en hyllest til den gotiske skrekklitteraturen. Tanken var, før vi begynte å skrive, å få med kjente og kjære motiver fra grøsserverdenen: uhyrer, spøkelser, blodsugere, mørke gravkamre, ja, vi har til og med med noen raslende kjettinger – alt det vi syns er kult, og så gjøre det litt over the top. Bøkene er også krimmysterier: I alle sammen er det en gåte som får sin oppklaring i løpet av romanen. Det skyldes nok ikke så mye en gjennomtenkt idé på forhånd, som at det bare ble sånn. Vi er begge glad i krim i alle varianter, klassisk og moderne, hardkokt og «cosies.»

 

EWO: GJØR DERE NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

AURSTAD: Det varierer fra bok til bok. Når vi skriver historisk krim for voksne, er researchen en større del av jobben enn selve skrivingen. Bøkene om Absalom og Miranda foregår jo i en fiktiv by, i en halvfiktiv verden, så her var det ikke snakk om så store mengder research, ut over å lese mye mytologi og sagn som kilde til å lage våre varianter av uhyrer og monstre. Vi slukte også mye innen sjangeren, mer som bakteppe enn direkte research. Vi kunne ikke skrive disse bøkene uten å ha Bram Stoker og Robert Louis Stevenson under huden. Og A. Chr. Bangs «Norske hexeformularer og magiske oppskrifter» var uunnværlig!

WESTBERG: Og for eksempel da vi skrev om vampyren hertug Schloss, leste vi en god del om vampyrmyter for å finne vår egen vampyrvariant og lage våre egne spilleregler. Og i «Fakkelskrømtet» spiller selvantenning en sentral rolle, så da måtte vi lese oss opp på det.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

WESTBERG: Jeg synes det vanskeligste er å begrense seg, å finne ut hva som kan være med i boka og hva som må utelates. Som regel er det så mye morsomt å finne om overnaturlige fenomener at man må sile ganske kraftig. Dessuten løper fantasien gjerne løpsk og må tøyles, den også.

AURSTAD: For meg er det å begynne, det å ta skrittet fra å ha hele fortellingen som et abstrakt bilde inne i hodet, til å forvandle det diffuse mesterverket i skyene til konkrete setninger på dataskjermen (setninger som liksom aldri blir like mesterlige, allikevel). Dette er vanskeligere for hver bok, syns jeg, vissheten om at for hver setning jeg skriver, utelukker jeg et utall andre, som kanskje er bedre, og et utall andre ordvekslinger og episoder som kanskje ville vært mye mer spennende og interessante enn det jeg faktisk har skrevet. Dette er ikke bare vanskelig, men skremmende. Huff! Det er kanskje sånn tankegang skrivesperre kommer av? Uansett, man kan alltids skrive så mange utkast man vil, og det blir ikke bok hvis man ikke får ferdig ett første utkast. Så det er bare å skrive i vei!

 

EWO: DERE KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR AKKURAT VALGT FABELPROSA?

WESTBERG: Som nevnt er det morsomt at fantasien kan få såpass fritt spillerom. Så lenge boka følger en indre logikk, kan vi finne på det vi vil. Her er det bare vi som setter grensene for hva som er lov. Det er utfordrende, men også veldig gøy. Dessuten er det fint å møte lesere av denne typen litteratur, for de blir gjerne like oppslukt av fortellingen som vi har vært.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

AURSTAD: Å, ja da, Ikke minst at den har mange unge lesere, noe som gjør det mulig å reise på turné for Den kulturelle skolesekken og faktisk møte dem.

 

EWO: HVA LESER DERE SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

WESTBERG: Jeg har oversatt en fantasiserie om magikeren Septimus Heap, og synes det er veldig fine bøker, med mye humor og intelligent plott. Jeg liker fantasy der vanlige folk spiller en rolle, og det ikke blir for mange nisser og alver osv. Roald Dahl er en favoritt. Borges er også fin.

AURSTAD: Når det gjelder fantasy, har jeg nok ikke vært igjennom pensum, skal jeg være ærlig. Som alle andre har jeg en eller annen gang lest de største klassikerne, som Tolkien og Harry Potter. Jeg liker også Phillip Pullmans bøker godt. Men jeg må innrømme at klassikere som Terry Pratchett eller Gaimans «American Gods» fortsatt ligger i lesebunken. Jeg fikk nettopp «Vindens navn» av Rothfuss, som jo har fått veldig gode kritikker. Men det er så lange bøker! 1000 sider eller mer er litt avskrekkende for meg. Sci-fi leser jeg mer av, selv om jeg ikke regner meg som noen kjenner av den sjangeren, heller. Men i perioder hender jeg til avkopling sluker hardcore-teknologisk-sci-fi uten så store litterære pretensjoner, som bøkene til Greg Bear, Ben Bova, Poul Anderson og Arthur Clarke. Jeg er veldig glad i bøker som går ut over sjangeren, som for eksempel David Mitchells «Skyatlas» eller Scarlett Thomas’ «Herr Ys endelikt» – som er sci-fi, thriller, metafysisk meta-roman og gotisk skrekkfortelling i en og samme bok.

 

EWO: HVIS DERE SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

WESTBERG: Kanskje Alice i Eventyrland fordi den har både spenning, humor og minneverdige figurer.

AURSTAD: Lindgrens Mio min mio fordi den viser at den aller beste fabelprosaen slett ikke trenger å bestå av 3 bind på 1500 tettskrevne sider hver.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

WESTBERG: Ja, alle temaer som kan tas opp i «vanlig litteratur», kan behandles i fantastisk litteratur også, men ligger da ofte under den overflatiske handlingen. Noen lesere vil selvfølgelig fange opp underteksten bedre enn andre, men etter mitt syn kan det være bedre å formidle synspunkter på den måten enn å prente dem inn på en tydeligere måte.

 

EWO: HAR DERE NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

AURSTAD: Hm, det morsomste jeg har opplevd, var nok da jeg kom på besøk til en femteklasse i Levanger og skulle snakke om en av bøkene mine som har en noe åpen og uavklart slutt. Da fikk jeg servert en perm med tjuefire alternative avslutninger på boka. Hver elev hadde skrevet sitt siste kapittel, til dels drastisk annerledes enn den slutten jeg prøvde å antyde. Det var morsomt lærerikt for forfatteren, må jeg si. Mange fantasifulle lesere der ute! Men om det sier oss at vi skal overlate mer til leseren eller ikke, vet jeg ikke, for jeg fikk klar beskjed om at min «åpne» avslutning bare ble hengende i lufta, og at det var derfor de hadde sett seg nødt til å skrive ferdig boka selv.

 

EWO: NÅR FORSTO DERE AT DET VAR FORFATTERE DERE VILLE BLI?

WESTBERG: I voksen alder. Da jeg var liten, trodde det var noe fryktelig uoppnåelig, selv om jeg var veldig glad i å skrive (gjerne bloddryppende fortellinger).

AURSTAD: Så lenge jeg kan huske! Men jeg arbeidet i forlag og oversatte en god del bøker før jeg dristet meg til å skrive selv.

 

EWO: HVA ØNSKER DERE AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DERES?

WESTBERG: At det var en spennende og morsom opplevelse, og at historien var god. Hvis leseren får lyst til å lese mer, er målet nådd.

 

HJEMMESIDEADRESSE: Har ingen, men gå inn på www.kagge.no eller www.cappelendamm.no og søk på en av oss. Det kommer veldig snart (i slutten av måneden) en facebook-side med info om bøkene. Bare søk på Aurstad & Westberg.

BIBLIOGRAFI OVER DERES FELLES FABELPROSABØKER :

Trettenkloa (2004)

Benjamin Svartfeldts labyrint (2005)

Fakkelskrømtet (2007)

Djevelpakten (2008)

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *