INTRO

Guro Jabulisile Johnsen Sibeko (1975 –      ) debuterte i 2009 med romanen Vingespenn. Denne romanen og den neste var engasjerte spenningsromaner med en god dose samfunnskritikk. Begge fikk gode kritikker.

Med den tredje boka si skrev hun for barn – innen fabelprosasjangeren. «Blodmånenatta» og oppfølgeren ”Ildulven” handler om vesle Kaspara som ser hvordan draugen tar med seg mora hennes. Kaspara tar på seg oppgaven med å få henne tilbake.

Sibeko forsyner seg av nordisk folketro og bruker en god del av alle de skapningene man finner der. Ikke bare draugen, men også huldra, nøkken og haugfolk. Og fortalt med eventyrets fortellermåte. Det var en bok som mange lesere elsket.

Inger Østenstad skrev i Barnebokkritikk blant annet: Blodmånenatta er sjelden vare fordi den på en så uforbeholden måte pirrer leserens poetiske fantasi samtidig som den tilbyr en så fascinerende og spennende fortelling.

Sibeko har i årevis jobbet mot rasisme og kjønnsdiskriminering og for likestilling mellom heterofile og homofile, både som samfunnsdebattant og forfatter.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

SIBEKO: Blodmånenatta og Ildulven er sosialrealisme og eventyr – sorg og mobbing behandlet så alvorlig som jeg syns temaene fortjener – og så eventyrlig som jeg kan klare. Det handler dels om å ta barndommens tøffeste kamper på alvor, og å vise respekt for alle de barna der ute som lever vanskelige liv. Men også om å dele de fabelaktige folkeeventyrene og ta vare på en arv jeg elsker – alt for mange barn lever uten levende fortellinger. Og Bø i Vesterålen, stedet jeg skriver om, har så mange eventyr at de saktens kan dele litt med resten av landet.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

SIBEKO: Jeg er vokst opp i en diarefarget ghetto av rekkehus bygget på en tidligere søppelfylling klint inntil E6. Det hente det ble tvangslest eventyr for oss på skolen, men jeg kjente ikke et eneste menneske som på noe plan trodde på det eventyrlige. Da jeg som voksen kom til Bø i Vesterålen og oppdaget eldre mennesker som tok farvel med sine nærmeste fordi de hadde sett draugen den morgenen (og som døde samme kveld …), voksne som aldri i livet ville turt å banke på huldersteinen eller gå forbi daudmannssteinen i mørket og barn som hadde en helt ekte alveberg å leke i ble jeg ikke bare lykkelig – jeg ble litt snurt, også. Det er rett og slett ikke rettferdig at noen skal ha eventyr rundt hver sving når så mange må leve uten. Sånn sett er dette sosial utjevning. At jeg velger å skrive om et veldig modig barn i veldig vanskelige situasjoner er like naturlig. Jeg har vært lærer i ti år, og jeg har kjent så mange sånne barn! Det er ingenting jeg har større respekt for enn små mennesker som utretter store ting – og det gjør små mennesker hele tiden uten av jeg syns de får den anerkjennelsen de fortjener. Jeg vil at de skal kunne lese bøkene mine og skjønne at jeg veit at de finnes, og at jeg syns verden er et bedre sted av den grunn.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

SIBEKO: Jeg gjør research underveis. Og til Kaspara-bøkene har jeg fått masse og helt uvurderlig hjelp av veldig mange bøfjerdinger – og aller mest av ekskona som jo er vokst opp der.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

SIBEKO: Å skrive den ferdig. Jeg elsker å begynne. Jeg elsker å skrive. Men så, på et eller annet tidspunkt skjønner jeg hvordan det kommer til å slutte, hvordan det hele skal henge sammen, hvordan det vil bli. Å ikke legge bort prosjektet da, men å slite seg gjennom hele den uspennende prosessen men å faktisk gjøre manuset på skjermen likt det jeg har inni hodet, DET er vanskelig, det. Men så kommer det heldigvis inn en redaktør som forteller meg at det jeg hadde i hodet ikke var perfekt likevel, og så dukker det opp nye overraskelser og da blir det hele gøy igjen.

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

SIBEKO: Jeg har ikke egentlig valgt fabelprosa. Jeg har valgt å fortelle en historie om ei jente i Bø i Vesterålen som ser mammaen sin bli tatt av draugen. Det er ikke min skyld at søringer definerer bøkene som fabelprosa bare fordi de ikke tror på draugen. Eller troll, nøkk, hulder, alver eller haugfolk.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

SIBEKO: Å fortelle historier fra Bø har den enorme fordelen at jeg ikke trenger å bestemme hva som er virkelig – ettersom Åsa på kafeen (som finnes helt på ordentlig) tar henne på alvor når hun forteller at hun har sett alvekongen kan det som skjer i alveberget (som også finns på ordentlig) og det som skjer på kafeen skje i samme virkelighet. Visste du at Bø har den halve båten til draugen i kommunevåpnet sitt? Og det at virkeligheten kan være så mangfoldig som den er her gjør jo at jeg kan formidle veldig alvorlige og veldig komplekse ting i fortellinger som  er enkle nok til at ganske små mennesker skjønner hva jeg sier. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det i ei barnebok fra den ensformige, smale virkeligheten jeg vokste opp i!

Dessuten gjør det det lett å fortelle historier der det er veldig kort vei mellom gråt og latter og mellom maktesløshet og potente tryllekunster. Det er inmari fint å være på skolebesøk hos tolvåringer som lar tårene trille i det ene øyeblikket og rister av latter få minutter seinere, altså.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

SIBEKO: Neil Gaiman. Katherine Kerr. Robin Hobb. Joe Abercrombie. Kristine Tofte. Jon Ajvide Lindqvist. David Adams. J.K. Rowling. Og med jevne mellomrom siden jeg var barn Michael Ende. Med flere.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

SIBEKO: American Gods, Neil Gaiman. Fordi den har så uendelig mange kvaliteter at jeg ikke kan komme på noe menneske som ikke ville like den. Og fordi det er den beste boka sånn ca. i verden.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

SIBEKO: Fantatisk litteratur kan si oss lite annet i grunn. All god fabelprosa handler om oss, om samfunnene vi lever i og om de vi kunne levd i, om hvordan vi virker som individer og kollektiver. Ikke minst kan et kritisk blikk på den fantastiske litteraturen som gis ut fortelle oss noe om hva som oppfattes som mulig å endre i verden, og hva forfatterne ser på som en uforanderlig del av menneskenaturen. Særlig med hensyn til kjønnsroller er det en ganske fascinerende øvelse.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

SIBEKO: Jeg prøver jo å være forberedt på alt – men jeg ble nok overrasket da jeg oppdaget at en del barn opplever mobbescenen i Ildulvens 1. kapittel som skumlere enn drukningsscenen i Blodmånenattas. Jeg antar at det er fordi mobbing er nærmere dem, noe mange av dem har erfaring med og enda flere frykter, mens mamma som drukner jo er en litt mindre vanlig erfaring. Men det tenkte jeg altså ikke på da jeg skrev.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

SIBEKO: Ville? Det har jeg visst så lenge jeg kunne huske. Men så var det det med å skrive bøkene ferdig, da. Det trodde jeg i grunn at jeg var ute av stand til å gjøre før Vingespenn plutselig var fullført. Men da hadde jeg jo allerede blitt lærer – og oppdaga at det er en fabelfantastisk jobb. Så nå vil jeg egentlig bli lærerforfatter. Søknaden om 48-timers døgn har ventet på behandling hos de høyere makter i årevis.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

SIBEKO: En dokumentar om pappaen min som er født i Sør-Afrika omtrent da apartheid-systemet ble innført, som var geriljasoldat for ANC i ti år før han måtte rømme til Norge, og som etterpå ble diamanthandler. Blant annet. Veldig spennende, veldig krevende, og nå er jeg kommet dit at jeg vet hvordan jeg vil at det skal bli, så nå skynder jeg meg veldig for å bli ferdig. Jeg har en Kaspara-bok jeg har så inmari lyst til å begynne på …

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

SIBEKO: Det som rører ved hjertene deres.

 

BIBLIOGRAFI:

Vingespenn. Roman. 2009

Ctr + Alt + Delete. Roman. 2010

Blodmånenatta. Barnebok. 2011

Ildulven. Barnebok. 2012

Jeg kan oppløse mørket. Roman. 2013.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *