INTRO
Ingar Knudtsen (1944 – ) er en av våre klassiske fabelprosaforfattere. Det er vel korrekt å si at han har blitt en kultforfatter blant fandom i levende live. Han er en del av den nye bølgen av fantastisk litteratur som kom i kjølvannet av Bing & Bringsværds formidling, oversetting og egne bøker.
Den første novellen hans kom på trykk i det norske science fiction-magasinet Nova i 1971 og han har siden skrevet og utgitt en rekke novellesamlinger.
Han debuterte i bokform i 1975 med novellesamlingen «Dimensjon S».
Han har også skrevet for unge lesere og fått gjennomgående meget gode kritikker. Spesielt høyt elsket er Amasone-trilogien hans. Bind 2 har fått Norcon-prisen som beste norske SF- og fantasy-roman. Den har fått merkelappen «Feministisk historisk fantasy». Fant et blogginnlegg på karinleser.wordpress.com hvor bloggeren skrev: «Våpensøstrene, Rød måne og Løvinnens sjel er tre lettleste bøker. Historiene er gode og man blir ganske fort slukt inn i dem. Jeg kan godt forstå at disse bøkene skapte en viss grad av furore da de kom ut, å snu samfunnet opp ned får frem strukturer som ikke kommer så godt frem ellers.»
Han har i tillegg til bøker også skrevet flere musikaler.
Flere av bøkene er oversatt til dansk, engelsk og tysk. Og han har mottatt flere litterære priser.
EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?
KNUDTSEN:
Jeg vet ikke om det jeg har er et «litterært prosjekt». Uansett er det mer enn bare «litterært».
Til å begynne med var riktignok skrivinga absolutt ikke så veldig strukturert – ideene kom nærmest fra hva som helst og ble til noveller, skrevet ned på hva som helst som jeg hadde for hånden. Jeg hadde gjerne slutten mye klarere i hodet enn begynnelsen, og novellene var ofte ganske korte. De hadde nok alle sammen en eller annen mer eller mindre klar vinkling, men ofte var nok den overskygget av gleden ved bare å skrive, og et markant trekk var jo min store interesse for romforskning, for kosmologi og astronomi.
Det endret seg jo etterhvert, og dersom man med «litterært prosjekt» kan se det for seg også som noe som midt i interessen for vitenskap, romforskning og teknologi handler om også et sterkt sosialt og ideologisk engasjement – da nærmer vi oss antakelig noe!
Det ble jo også klarere og klarere etterhvert som interessen for vitenskap og teknologi vek plassen for noe som både kunne bli og ble definert som «fantasy», og i amasonebøkene som jo hadde et sterkt feministisk budskap, var det endelig personene jeg skapte som fascinerte og interesserte både meg og de fleste leserne aller mest: Hvordan «det tenkte», fikk sitt eget liv.
Disse hovedpersonene sluttet å være slik de var i enkelte av de tidligste novellene; personer som var sekundære i forhold til handlinga. Den fant nå sin egen retning og hverken den eller personene var slett ikke alltid så villige til å følge forfatterens «plan».
Faktisk synes jeg akkurat dette kanskje er det aller mest interessante ved det å skrive – hvordan ord og setninger kan få uforutsette konsekvenser som langsomt dreier et skriveprosjekt inn i nye og ikke forutsette baner. Med ord som fanger og former sin egen fortsettelse.
Mitt «litterære prosjekt»? I grunnen handler det vel om det samme som mitt politiske og ideologiske gjorde…
EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?
KNUDTSEN:
Frihet og likhet. For å si det akkurat høytidelig nok til at jeg kjenner en viss frykt og et ubehag ved å bruke så store ord.
Ideologi er ikke særlig på moten lenger, eller rettere sagt er det ikke på moten å snakke om det. De fem amasonebøkene er antakelig de viktigste bøkene jeg har skrevet – eller i alle fall synes jeg det sjøl! Samtidig er de for meg også både djupt personlige og ideologiske.
De ble ikke til i et vakum. Og jeg er ikke så sikker på om jeg hadde noe «valg» i den forstand, de var et resultat ikke bare av alt jeg hadde skrevet før, men også min langvarige interesse for fortidas mysterier, blant annet nettopp amasonene.
Jeg trodde riktignok da jeg startet på «Våpensøstrene» at jeg skulle skrive en ren fantasiroman – men science fiction hadde gitt meg en veldig god vane: Gjør så grundig research du kan, samme hva du skal skrive, ei novelle på tjue linjer eller en roman på tre hundre sider!
Da jeg skrev sf var jo inspirasjonen ofte kveldene med teleskopet (jeg hadde på nitten syttitallet og begynnelsen av åttitallet et temmelig avansert teleskop med ti tommers speil og motordrevet kompensasjon for jordrotasjonen). Supplert naturligvis med en stadig voksende mengde fagbøker. Noen ganger kjentes det den gangen som om jeg visste langt mer om planeten Mars enn om min egen klode Jorda.
Da senere amasonene meldte sin krigerske, kravstore og dramatiske ankomst i hodet mitt visste jeg ganske fort at jeg hadde stukket ut en ny kurs for mitt forfatterskap, noe som var helt annerledes, men slett ikke ville kreve mindre bakgrunnsforskning… og det fikk jeg sannelig rett i!
Bøkene som ble bestilt hovedsakelig fra Heffers Booksellers i Cambridge, England og fra Tanum i Norge ble fort til stabler både på skrivebordet og på nattbordet!
Det var alt fra slike bøker som avfeide amasonene som gresk mytemakeri til de som valgte å ta dem helt seriøst som et historisk fenomen, og naturligvis også de som befant seg et sted midt imellom.
Det var svært interessant å enda en gang se hvorledes forskning og «tro» gikk hånd i hånd også i det som skulle være faglitteratur. På sett og vis bekreftet det noe jeg hadde tenkt i årevis – historia er i bunn og grunn alltid vinklet og ideologisk. Betrakninga blir aldri uavhengig av betrakteren.
Men når dette om amasonene, etc. nå er sagt, så må jeg jo få si at de bare er en liten del av min totale bokproduksjon.
Personlig synes jeg vel at de tre bøkene om ideologi var et vel så interessant prosjekt for meg personlig, uansett om de også var et brudd med det meste av det jeg før hadde skrevet.
At jeg ble et «ideologisk menneske» lå vel på sett og vis i kortene helt fra barndommen, med en far som ble kommunist under krigen og fikk hele McCarthy-Håkon Lie djevelskapet rett i fleisen etterpå.
Noe som blant annet gjorde at vi måtte flytte fra min fødeplass Smøla, og til Kristiansund – vel nærmest som en slags «politiske flyktninger».
Ideologisk gikk jeg vel delvis i hans spor, sjøl om jeg etterhvert ble ganske kritisk til det de som styrte drev med både i Sovjet og i Kina.
Det var uansett en ganske sterk barndomsopplevelse å komme fra eget hus på Smøla til ett eneste lite rom i ei brakke i Vågen i Kristiansund. Jeg kan vel «takke» det for at sjukdom ble min følges(u)venn videre i livet… Men til en viss grad fulgte jeg jo likevel mine foreldre rent ideologisk…
Interessen for ideologi og politikk ble jo også til en trilogi av bøker der hver bok har som bakgrunn et ideologisk menneske og en historisk og ideologisk konflikt. Anarkismen i «Natt uten navn», som foregår i Spania under borgerkrigen og har en norsk frivillig på republikansk side som hovedperson. Jeg var heldig nok til å få et reisestipend for å dra til Barcelona og gjøre bakgrunnsforskning – og det ble virkelig en opplevelse for livet!
Der kunne jeg både gå i min hovedperson Rosa Måholm sine spor og la henne gå i mine. Jeg ser på «Natt utren navn» som ei av mine aller viktigste bøker.
Fascismen ble neste prosjekt, i boka «Ansiktet mot sola», med en ung handikappet mann som hovedperson.
Interessant nok fikk jeg nesten straks spørsmål etterpå om hvorfor jeg hadde gjort min hovedperson «svak» ved å gi ham et handikap.
Det spørsmålet anser jeg må komme av ren uvitenhet. Min far hadde nemlig omtrent samme grad av uførhet som hovedpersonen i boka Eirik Svarthammer, og han var virkelig tvunget til å bli sterk i livet!
Det var ei vanskelig men uhyre lærerik bok å skrive, der jeg fikk anledning til å gå i en ideologisk motstanders sko. Jeg fikk dessuten lest bøker jeg nok aldri hadde trodd jeg skulle lese… fra Hitlers «Min kamp», til skrifter og bøker av kjente og ukjente norske fascister og medlemmer av NS.
Det ble også ei bok om den finske vinterkrigen, som jo blir det samme for Eirik som borgerkrigen i Spania ble for Rosa i «Natt uten navn».
Den tredje boka er den mest sjølbiografiske av de tre, både ideologisk, politisk og miljømessig.
Syersken og kommunisten Ellen i boka «I flaggets fold» både bodde og arbeidet i et miljø jeg kjenner meget godt. Min mor men enda mer min kone Gerd har til en viss grad fått stå som modeller for henne – begge to sydde på den samme fabrikken som Ellen i boka… Min mor på femtitallet, Gerd på slutten av nitten sekstitallet og begynnelsen av syttitallet.
«I flaggets fold» skulle dermed vært den letteste å skrive av de tre bøkene, men ble enda mer enn de andre vanskelige på grunn av det som skulle gjort den enklere. At den kom meg så nært. Faktisk så mye at jeg noen ganger var veldig nær ved å gi opp.
Men det gjorde jeg altså ikke.
Jeg synes forresten det var ganske mange anmeldelser av disse bøkene som var interessante i den forstand at de i så stor grad gjenspeilet anmeldernes politiske ståsted!
Den ideologiske og historiske researchen til disse bøkene kom forresten godt med også senere, f.eks. da jeg skrev romanen «Rød storm» om kvinnelige piloter i Sovjetunionen under den annen verdenskrig.
EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?
KNUDTSEN:
Det går vel bra fram av forrige svar??
EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?
KNUDTSEN:
Det vanskeligste er nesten alltid å komme i gang. Avslutninga på ei bok kan også være et problem, men naturligvis med motsatte fortegn.
Det finnes visstnok forfattere som strever sånn med å finne den perfekte begynnelsen at de aldri kommer i gang… slik har ikke jeg opplevd det. Er jeg i tvil utsetter jeg heller den endelige utforminga av begynnelsen!
Jeg tror min egen favorittbegynnelse i ei av mine bøker er den i «Natt uten navn»: – Jeg kan ikke fordra bøker som begynner med jeg.
Slutten er forresten vel så vanskelig og viktig som begynnelsen etter min mening.
EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?
KNUDTSEN:
Vel, jeg har jo faktisk skrevet i mange sjangere… men fabelprosa ligger nok likevel mitt hjerte så nært fordi det gir så store muligheter til å kombinere det realistiske med det fantastiske. Min science fiction, for eksempel, er slik jeg ser det, ofte like «realistisk» som de historiske bøkene.
Min interesse for astronomi og romforskning var en evig kilde til inspirasjon for de novellene og romanene, særlig de første åra. Jeg var den lykkelige eier av et teleskop av (for en amatør) anseelig størrelse, en britiskprodusert reflektor med ti tommers speil.
Ofte gikk jeg rett inn fra en time eller to ved teleskopet og skrev science-fiction ut ifra hvilke planeter og måner og eventuelle andre astronomiske fenomener jeg hadde observert!
Fantasysjangeren hadde jeg i utgangspunktet langt større problemer med. Noen stor fan av Tolkien ble jeg aldri, i motsetning til min gode venn og forfatterkollega Øyvind Myhre. Amasonebøkene står vel så langt unna den tolkienske fantasytradisjonen som vel fantasiromaner i det heletatt kan komme?
På sett og vis var det sjangerne som valgte meg like mye som omvendt. Science fiction begynte jeg å lese for alvor omtrent på den tida da romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA begynte, skjønt når jeg tenker etter var jo sf-serier for barn og ungdom også noe jeg vokste opp med.
Det var mye av det på femtitallet, enda lenge før romkappløpet begynte.
Min første stjernekikkert var to papprør (det ene inni det andre, som gjorde mulig en primitiv form for fokusering).
Jeg hoppet jo av skolen allerede i sjette klasse, så «utdannelsen» min lå bokstavelig talt helt i mine egne hender fra da av. Det bar sjølsagt både på fordeler og ulemper, den største fordelen var muligens at ingen lenger kunne gi meg dårlig karakter på en stil fordi den lå utenfor oppgaven og dessuten etter lærerens mening var alt for fantasifull!
EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?
KNUDTSEN:
Ja, naturligvis har den det. Den åpner grensene for hva det er mulig å skrive om på en helt annen måte enn sjangere som låser seg til snever «virkelighet». Men samtidig mener jeg for min egen del at all litteratur er bundet av fortellingens indre logikk, og det er veldig stor variasjon innenfor sjangeren.
En kan uten videre med ganske god dekning hevde at variasjonen innenfor den «fantastiske» sjangeren er like stor eller større enn innenfor vanlig «realistisk» skjønnlitteratur
EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?
KNUDTSEN:
Jeg liker godt bøkene til Øyvind Myhre og Tor Åge Bringsværd – og forresten er du slett ingen dårlig forfatter du heller!
Ellers er jeg BÅDE altetende og kritisk. På sekstitallet kjøpte og leste jeg amerikanske og engelske science fiction bøker etter «peanøttposemetoden», den ene hakk hæl med den andre.
Men etterhvert som jeg sjøl begynte å skrive så jeg jo svakhetene i mange av de science fiction romanene som ikke var stort annet enn cowboybøker i en sf-setting. Først og fremst reagerte jeg på at menneskene syntes så «nåtidige» i mange av disse bøkene, sjøl om handlinga hevdet å foregå i fjern framtid.
Mange av de tidlige sf-romanene jeg leste som gutt var også lite annet enn «Hardyguttene i rommet», og en god del amerikanske sf-paperbacks som kom ut både da og senere var ikke stort bedre enn cowboybøkene – men i mine øyne den gangen var det i alle fall nesten nok at de foregikk i en science fiction setting…
EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?
KNUDTSEN:
Jeg var veldig nær ved å ganske enkelt og litterært og politisk korrekt skrive Orwells «1984» – men beklager, jeg har tenkt og tenkt, men finner spørsmålet umulig å svare på.
Skulle jeg gjort det og vært grusomt og skammelig ærlig måtte det jo blitt en av mine egne bøker? For hvilke andre bøker skulle vel stå en forfatters hjerte nærere enn dem?
For å si det rett ut tror jeg at en forfatter som leverer et annet svar enn det ikke er helt ærlig. Verken mot seg sjøl eller andre.
EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?
KNUDTSEN:
Roten i all litteratur enten de handler om fortid, nåtid eller framtid befinner seg i forfatterens «her og nå». Hennes eller hans fantasi, tolkninger av fakta, av drøm, av spekulasjoner.
Derfor er de som oftest ment å ha et buskap ment for «nå» og for ei ennå ukjent framtid, i den grad de er tenkt til å ha noe budskap overhodet.
Det betyr ikke at alle bøker har verken et like sterkt, troverdig eller levedyktig budskap, Men noen bøker, som Orwells «1984» eller Huxleys «Vidunderlige nye verden» har utvilsomt ganske sterkt påvirket både sin samtid og framtid.
EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?
KNUDTSEN:
Drapstrusler burde vel holde bra til det? Jeg tenkte jo at noen kom til å bli forbannet da «Våpensøstrene» kom ut, men det ble i meste laget… Men samtidig kom det jo også positive reaksjoner som på sitt vis var så sterke at de var litt mer enn jeg var vant til.
Ellers fikk jeg noen ganske sure telefoner da jeg skrev «Ansiktet mot sola» også, for hvordan kunne jeg som politisk var temmelig rød skrive ei bok der jeg framstilte en NS-ungdom på en så positiv måte? Særlig husker jeg en mann som hadde temmelig mye stygt å si både om boka og forfatteren.
Jeg kunne bare svare kritikerne at akkurat det bokprosjektet var en romantrilogi om ideologier og mennesker som var tilhengere av disse. Det var et prosjekt som krevde at jeg så ideologien og begivenhetene i boka fra synspunktet til min hovedperson – så uavhengig fra mine egne meninger som jeg i det heletatt kunne være i stand til. Forresten var det veldig lærerikt å prøve å gå noen mil i en politisk fiendes sko!
Egentlig tok jeg derfor mannens sinne som et tegn på at jeg hadde lyktes.
Sjølsagt er det andre opplevelser også, positivt overraskende. Mennesker som hadde lest bøkene mine og reagerte på måter en neppe kunne forutse. Etter at «Våpensøstrene» kom ut fikk jeg vel for første gang det som vel må kalles virkelige «fans»?
Drapstruslene jeg fikk i samme anledning kjentes både skremmende og uvirkelige, i brevs form såvel som i telefonen.
Jeg glodde vel nærmest litt uforstående på det brevet som var laget av utklipte bokstaver… det var noe både skremmende og patetisk ved det på samme tid. Som om noen rett og slett drev ap med meg. Men altså kanskje ikke.
Faktisk angrer jeg på reaksjonen min, for jeg krøllet det straks sammen og såvidt jeg kan huske kastet jeg det i ovnen.
Muligens burde jeg heller ha rammet det inn?
EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?
KNUDTSEN:
Skrivende menneske var jeg lenge før den tanken meldte seg. Jeg var etter hva det ble påstått landets yngste redaktør av ei partipolitisk avis tidlig på nitten sekstitallet, da jeg var sytten år. Avisa het «Vår mening» og var organ for Sosialistisk Folkeparti i Møre og Romsdal.
Jeg skrev minst femti prosent av stoffet i avisa, og det var om ikke annet utmerket skrivetrening…
Men det var jo ikke forfatter jeg ville bli da, det var sanger. Noen venner av meg startet et band og jeg ble med som vokalist. Men min familie flyttet fra Kristiansund til Sunndalsøra da jeg var seksten år, og jeg måtte sjølsagt være med.
Helt bortkastet var ikke sangkarrieren, for gjennom den og ad noen temmelig brokete omveier møtte jeg henne som ble min kone, Gerd. Og som enda en digresjon ble det jo min yngste datter Toini som til slutt virkelig ble musikeren/sangeren i familien, som vokalist i bandet Toini & the Tomcats, og med nå en hel rekke plate/CD-utgivelser bak seg!
Min første «ordentlig» publiserte novelle sto i Terje Wanbergs «Science Fiction Magasinet» nr.4, 1971, og het «Sykt sinn». Den oppmuntringen startet et ras med noveller fra min hånd – og i 1973 alene skrev jeg 66 noveller, året etter 103…
Først da våget jeg å sende inn noe til et seriøst forlag. Gyldendal gav ut min første novellesamling i 1975 – omtrent et år etter at den ble antatt til utgivelse. Ventetiden ble lang. Men da var jeg sikker på at jeg skulle bli forfatter – at jeg var forfatter, og jeg visste også at jeg ville måtte skrive på heltid dersom det skulle lykkes. Gerd støttet meg fullt og helt, og overtok i praksis det økonomiske ansvaret for familien.
Uten henne ville ingen ting kunne lyktes, for jeg hadde det rett og slett ikke i meg å «bare» bli hobbyforfatter.
EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?
KNUDTSEN:
At de ikke er bare fantasifulle og spennende fortellinger, men at det meste jeg har skrevet også har en dypere mening av livsyn, av politikk, av menneskelighet og kjærlighet til det gode både i mennesker og andre dyr.
Flere av dem har ganske sterke sjølbiografiske elementer i seg, særlig «Kalis sang», «Mannen med steinhodet», «Nekromantiker» og «Ensomheten er en sang».
HJEMMESIDEADRESSE:
http://forfatter.net/knudtsen/
BIBLIOGRAFI:
Dimensjon S – Noveller, (1975)
Under ulvemånen – Noveller, (1975)
Jernringen – Roman, (1976)
Lasersesongen – Noveller, (1977)
Tyrannosaurus Rex – Barnebok, (1978)
Tova – Ungdomsroman, (1979)
Reisen til Jorda – Ungdomsroman, (1981)
Operasjon Ares – Noveller, (1984)
Katteliv – Barnebok, (1985)
Pandoras planet – Noveller, (1986)
Tryllekunst – Noveller, (1987)
Amasone-trilogien:
– 1. Våpensøstrene – Roman, (1987)
– 2. Rød måne – Roman, (1989)
– 3. Løvinnens sjel – Roman, (1990)
Kalis sang – Roman, (1991)
Nord for Saigon – Roman, (1992)
Havheksen – Ungdomsroman, (1993)
Skumringslandet – Roman, (1993)
Genfærdet – Roman, (1995) (Kun trykt i Danmark)
For at jeg kan ete deg – Roman, (1995)
Natt uten navn – Roman, (1996)
Ansiktet mot sola – Roman, (1997)
Mannen med steinhodet – Roman, (1999)
Amasoner – Roman, (2001)
Gudinnas døtre – Roman, (2002)
Gjenferdet – Roman, (2002)
Rød storm – Roman, (2003)
Nekromantiker – Roman, (2004)
Ensomheten er en sang – Roman, (2008)