Jeg leser av og til bøker som jeg ser det er noe med. Og så leser jeg mye rask som snarest burde feies ned i det store svarte hullet vi reserverer for den slags.
Da jeg var yngre følte jeg at når jeg først hadde startet på en bok måtte jeg lese hele. Men jeg fant snart ut at livet er for kort til å lese dårlige bøker, til å lese uinteressante bøker, til å lese uforståelige bøker. Særlig når man vet at der ute et sted finnes det masse kult som jeg vil elske å sette til livs via pupillene.
Jeg prøver meg for eksempel på Hal Duncans ”Vellum”. Og jeg ser jo at mannen skriver så det kviner. Han har et språk og han har atmosfære. Har dybde i figurene og enkelte spennende passasjer.
Men jeg skjønner ingenting av handlingen! I alle fall fint lite.
Og når jeg innser at jeg må lese artikkelen i wikipedia om boka for å fatte poenget med det hele, tenker jeg at dette går ikke. Jeg kan ikke bruke tid på det. Jeg har morsommere ting å drive med enn å lese bøker som krever bruksanvisning.
Jeg husker da plutselig det pedagogiske essayet til franskmannen Daniel Pennac: ”Som en roman. Om gleden ved å lese” som kom på norsk i 1999 på Aschehoug.
Det er ei tynn, lita flis av ei bok som handler om leselyst og noe av det beste er forfatterens liste over ”Leserens ukrenkelige rettigheter”:
- Retten til ikke å lese
- Retten til å hoppe over sider
- Retten til ikke å lese ut en bok
- Retten til å lese om igjen
- Retten til å lese hva som helst
- Retten til å la seg påvirke
- Retten til å lese hvor som helst
- Retten til å skumlese
- Retten til å lese høyt
- Retten til å tie
Så poenget mitt er ikke å henge ut Hal Duncan. Han har tenkt mange tanker og jobba hardt. Her er det sikkert masse stoff til ettertanke og en tekst med mange leselag. Han kan skrive, men de fleste lesere vil slite med ham.
Slike bøker prøver jeg meg på flere ganger i løpet av året. Men legger dem altså til side. Lesing skal ikke være tran. Tran er sunt, men definitivt ikke mye moro!
Så jeg forbeholder meg retten til ikke å lese ut.