ROTHFUSS, PATRICK – THE NAME OF THE WIND og THE WISE MAN’S FEAR (Bind 1 og 2 i «The Kingkiller chronicle»)
I utgangspunktet hater jeg disse fantasybøkene som er så digre at du kan bruke dem som ekstra parkeringsplass. Bind 1 er på 722 sider og bind 2 på 994 sider.
Men når jeg starter lesingen klarer jeg nesten ikke å slippe fortellingen. Jeg blåser i Dagsrevyen, gir blaffen i en pils med gutta, skrur av mobilen og demonterer ringeklokka. For dette er spennende. Men det er ikke bare fordi bøkene har actionscener. Det er fordi karakterskildringen her har en mye større dybde enn vanlig. Kvothe er en person man bare MÅ vite mer om.
Rammefortellingen her er lagt til Kvothes eldre dager da han er vertshuseier. Skribenten Devan Lochees, som kalles «The Chronicler», skjønner at vertshuseieren er den legendariske Kvothe. Og i løpet av tre dager (en dag for hvert av bindene) forteller Kvothe sin historie til Devan.
Foreldrene blir drept av The Chandrians, men han selv unnslipper. Deretter følger år som tigger og gategutt, som talentfull musiker og deretter som magikerstudent ved et universitet. Kvothe blir også stadig mer våpenkyndig og forelsker seg i Denna. Men en drivkraft for ham, foruten musikken, er å få vite mer om hvem «The Chandrians» er. Problemet er bare at de på sin side går til ekstreme skritt for å sørge for at all kunnskap om dem hviskes bort.
Et kort handlingssammendrag kan ikke yte rettferdighet til denne svært detaljerte og rike veven av en fortelling. Men jeg ville ha vært nødt til å bruke sikkert ti sider hvis jeg skulle gå grundig inn på handlingen her. Så dette får holde.
Det er flere temaer her. Det ene er at Rothfuss skriver det vi kaller en klassisk dannelsesroman. Det er en romantype som prøver å beskrive et menneskes utvikling (dannelse) fra ung og uerfaren, til et individ med en dypere forståelse av seg selv og verden rundt. Så kan man innvende at de fleste fantasybøker ofte skildrer en helts utvikling fra en uerfaren yngling til en dreven kriger. Men bøkene til Rothfuss ligger et godt stykke over vanlig underholdningslitteratur. Typiske kjente dannelsesromaner er Goethes «Den unge Werthers lidelser», Dickens «David Copperfield» og Hesses «Narsiss og Gullmunn». Jeg synes ikke Rothfuss blekner spesielt i sammenlikning med disse klassikerne.
Et annet viktig tema er hva legenden om Kvothe forteller og hva som er den virkelige sannheten om en såkalt helt. Vertshusholderen Kvothe kjenner seg ikke alltid igjen i den «sannheten» som skribenten mener å vite om ham. Dessuten er det også mulig at Kvothe ikke alltid forteller hele sannheten – og at han kanskje er en upålitelig forteller.
Nå venter jeg bare utålmodig på tredje bindet. Dette er noe av det beste jeg har lest innen fantasy.
UTGIVELSÅR:
2007 & 2011
FORFATTERS NASJONALITET:
Amerikansk
FORFATTERENS HJEMMESIDE:
http://www.patrickrothfuss.com/content/index.asp
WIKIPEDIAARTIKLER OM FORFATTER OG BOK:
http://en.wikipedia.org/wiki/Patrick_Rothfuss
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Kingkiller_Chronicle
INTERVJUER MED FORFATTEREN
http://fantasy-faction.com/2011/patrick-rothfuss-interview-2
http://crossedgenres.com/blog/interview-patrick-rothfuss/