GILMAN, CAROLYN IVES – ARKFALL
Mennesket lever dypt under havoverflaten på planeten Ben. Planeten er dekket av et tykt islag, så overflaten er ikke tilgjengelig. Menneskene bruker en slags gigantiske celler for å overleve og forflytte seg. Celler med porer som kan åpne og lukkes etter behov. Celler uten propeller, men med en primitiv styringsmulighet i form av å slippe ut overflødig gass via porer i celleoverflaten.
Osaji har med seg bestemor, Mota, som hele livet har levd for andre. Nå er Mota ikke lenger i stand til å klare seg selv. Men det er nesten umulig for Osaji å ha en jobb og et liv samtidig med at hun passer bestemor 24/7. Derfor oppsøker hun søsteren Kitani i en av kuppelbyene. Menneskene har nemlig laget kuppelbyer over revner i bunnen av havet. Revner hvor varmt vann stiger opp og hvor det er mulig å overleve.
En katastrofe gjør at kuppelen må evakueres. Alt er kaos og ikke noe kan planlegges idet man flykter unna vannet som strømmer inn. Osaji befinner seg plutselig i en celle sammen med en hardbarket sjømann – Scrappin’ Jack – som hun ikke kjenner, pluss bestemor.
Strømmer i vannet sender dem ut på en oppdagelsesreise lenger bort fra kuppelbyene enn noen andre noensinne har vært. De finner ikke bare rester av en ukjent, tidligere sivilisasjon. Men må også innse at verdier og tankemåter de hadde blir utfordret. Alt vanskeliggjøres av at bestemor glir stadig lenger inn i Alzheimer.
Deler av boka tenderer mot spennende action. Men den som kun leser den biten mister altså de viktigste leselagene.
Det ene er den sårheten pårørende får i møtet med en sykdom som tar fra dem en av sine nærmeste. Det er sorg og frustrasjon og oppgitthet – blandet i hop til en hard, følelsesladet klump som man bærer med seg hver time på dagen. Det er såpass rørende skildret at man er fristet til å tro at det må finnes et selvbiografisk bakteppe her hos Gilman selv.
Og så er det dette med den indre reise. Det blir et ekko til den ytre oppdagelsesreisen, selvsagt. Osaji finner ut at hun definitivt ikke vil leve som bestemoren. Det må finnes en annen vei! Men hun er et pliktoppfyllende menneske, og vant til rutiner. Derfor clasher hun snart med individualisten Jack. Han på sin side må lære noe om å klare seg på dypet. Han må møte redselen for det mørke vannet og det å respektere andre.
Samarbeidet deres minner først mer om en krig enn en fellesdugnad. De må lære seg å finne løsninger. Og samtidig på den annen side – når ikke annet er mulig – gjøre det beste ut av det livet man faktisk befinner seg midt oppi. En slags Amor Fati.
Et sted i teksten står det: “Permeable membranes, that’s the key: a constant exchange between outside and in. You’ve got to let the world leak in, and let yourself flow out into the nutrient bath around you. You’ve got to let in ideas, and observations, and … well, affection … or you become hard and dead inside. Life is all about having a permeable self – not so you’re unclear who you are, but so you overlap a little with the others on the edges.”
Og stort bedre kan ikke bottom line i denne romanen summeres opp. Det eneste som er forbasket dumt er at den er så kort.
Boka ble, meget fortjent, nominert til en Nebula for beste novella, altså kortroman.
UTGIVELSESÅR: 2010
FORFATTERS NASJONALITET: USA
FORFATTERENS HJEMMESIDE:
[Har ikke funnet noen hjemmeside. Men det står noe på forlagets sider:]
http://www.aqueductpress.com/authors/CarolynIvesGilman.html
INTERVJUER MED FORFATTEREN
http://www.sfsite.com/fsf/blog/2008/08/26/interview-carolyn-ives-gilman-on-arkfall/