FORD, JEFFREY – THE SHADOW YEAR
En navnløs gutt med en eldre bror og en yngre søster er fortelleren i denne romanen hvor handlingen er plassert på Long Island en gang på 1960-tallet.
Mor er alkoholiker, far har tre jobber og barna i familien prøver å takle dysfunksjonaliteten i familien på hver sin måte.
Storebror Jim bygger en kopi av hele nabolaget i papp og leire i kjelleren. Lillesøster Mary forsvinner inn i sin egen fantasiverden hvor hun heter Mickey og mestrer det meste. Vår navnløse forteller prøver å løse mysterier.
Det dukker opp en mystisk kikker som stirrer inn gjennom vinduene til folk. Men det virker som om det er umulig å fange ham. Det finnes imidlertid en ukjent mann som stadig kjører rundt i en hvit bil i nabolaget og omegn.
Gutten Charlie Edison forsvinner og Jim og vår helt er sikker på at mannen i den hvite bilen både er kikkeren og den som har kidnappet, og garantert drept, Charlie. De starter en jakt på ham. Og får hjelp til det av søsteren Mary som har mystiske, synske evner. Hun klarer av og til å lokalisere hvor både denne mannen og andre folk de kjenner ved hjelp av Jims pappmodell i kjelleren.
Jakten blir betraktelig mer farlig enn de hadde trodd. Snart har de en djevelsk morder etter seg.
Lesemåten her bestemmer vel strengt tatt hvorvidt dette er fabelprosa, eller ikke. Man kan si at barn lever delvis i en forestillingsverden hvor magi er naturlig. Derfor er dette en helt realistisk roman om barns evne til å dikte seg inn i sammenhenger og forstå verden.
På den annen side kan vi kjøpe det litterære prosjektet til Ford og si at dette er en skrekkfortelling om barn som får hjelp av et spøkelse mot en djevel. Jeg velger denne siste lesemåten.
Men uansett hva man lander på, så er dette en fantastisk flott skrevet bok! Jeg suges inn i denne fortellingen og vil bare ha mer og mer. Det er nesten litt skuffende når det slutter.
Ser at Ford selv uttaler at romanen er delvis selvbiografisk. Mulig at det er derfor han får til lukter og smaker og stemninger på en så overbevisende måte i denne romanen om å bli voksen. Dessuten merker man hvordan forfatteren elsker å fortelle historier. For vi får mange av karakterene i romanen beskrevet med deres små livshistorier – pluss andre historier som hver for seg er nok til å lage en novelle.
Ser at noen anmeldere sammenlikner han med Stephen King. Det kan det være litt i – fordi et av Kings store talent er nettopp det å beskrive barns magiske verden. Men King er sjelden så god på å utvikle historier som Ford er. Kings romaner starter ofte med en god ide, og så følger et midtparti og en avslutning som ofte er ganske trad. I denne romanen er det en utvikling av ideen, en dramatisk kurve og en avslutning som bare delvis kan gjettes på forhånd.
Hvis jeg skulle si noe dette minner meg om så er det heller Ray Bradbury. Ford har noe av dette bittersøte, litt melankolske om tiden som går og hvordan vi en gang var, osv.
På tross av at denne familien egentlig er ganske tragisk, så klarer forfatteren å skildre hvordan ungene løser problemene for hverandre. Det er et samhold og en søskenkjærlighet her som er veldig rørende. Og Jim, med sin fandenivoldske gå-på-vilje, er et sjarmerende bekjentskap. Akkurat som Mary er fascinerende mystisk.
Dette var en flott leseropplevelse som jeg unner flere!
UTGIVELSESÅR: 2008
FORFATTERS NASJONALITET: USA
FORFATTERENS HJEMMESIDE:
http://www.well-builtcity.com/
WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTEREN:
http://en.wikipedia.org/wiki/Jeffrey_Ford
INTERVJUER MED FORFATTEREN
http://www.locusmag.com/2008/Issue06_Ford.html
http://www.fantasy-magazine.com/new/new-nonfiction/author-spotlight-jeffrey-ford/