ENJOE, TOH – SELF-REFERENCE ENGINE
Denne boka omtales på følgende måte: «This is not a novel. This is not a short story collection. This is Self-Reference ENGINE. Instructions for Use: Read chapters in order. Contemplate the dreams of twenty-two dead Freuds. Note your position in space-time at all times (and spaces). Keep an eye out for a talking bobby sock named Bobby Socks. Beware the star-man Alpha Centauri. Remember that the chapter entitled «Japanese» is translated from the Japanese, but should be read in Japanese. Warning: if reading this book on the back of a catfish statue, the text may vanish at any moment, and you may forget that it ever existed.”
Nå skal det sies at det vel egentlig er en fordekt novellesamling. Fordi sammenhengen mellom hvert kapittel kun er at det foregår i samme univers. På en måte minnet noe av det meg litt om J. G. Ballards klassiske ”Vermillion Sands” – som jo også er en slik novellesamling med samme setting. Nå er Ballards univers mye mer stringent. I denne boka finnes det et stort utvalg av – hva skal vi kalle det – merkelige hendelser og naturlover.
For eksempel kapitlet om denne familien som eier et skur som inneholder en kvadratisk kasse. En kubikkmeter stor. Den blir snudd en gang pr år. Etter litt uvisse regler. Og kan kassen åpnes? Eller skal den i det hele tatt åpnes? Kan det være farlig å åpne den. Eller skal familien bare la det gå tradisjon i å fortsette å snu kassen hvert år?
Eller kapitlet om hvordan 26 matematikere pønsket ut samme teorem og sendte den inn til samme vitenskapelige journal den samme datoen.
Eller kapitlet om de menneskene som hver dag våkner til at både hus og inventar har grodd som sopp i løpet av natten og derfor må kuttes ned og fjernes slik at de opprinnelige møblene og husene igjen kan brukes.
Hele settingens premiss er at dette handler om et univers som er splittet i et utall fragmenter som er strødd utover tid-rom. Og at alle bitene vil derfor være litt forskjellige fra hverandre, samtidig som de har en sammenheng. Og derfor er dette en slags roman om dette universet.
Det er noen av det mest sprøstekte og samtidig fascinerende jeg har vært borti innen nyere fabelprosa. De surrealistiske kapitlene starter gjerne med å sette opp problemet, eller settingen. Og resten av kapitlet er lange monologer som filosoferer essayistisk over dette, for og imot, prøve å utlede noe kunnskap av det, prøve å søke etter løsninger.
Jorge Luis Borges er vel det nærmeste vi kommer dette. Men uten hans poesi i språket. Men det kan jo være fordi den engelske oversetteren evt har gjort en slett jobb.
Den som vil ha seg fortalt en god historie – på en ordinær måte – bør styre unna denne boka. Men den som vil unne seg en sjelden og merkelig tekst vil finne mye å glede seg over her.
UTGIVELSESÅR: 2007
FORFATTERS NASJONALITET: Japan
WIKIPEDIAARTIKLER OM FORFATTER:
http://en.wikipedia.org/wiki/Toh_Enjoe
INTERVJUER MED FORFATTEREN
http://www.asymptotejournal.com/article.php?cat=Interview&id=16&curr_index=1