BACIGALUPI, PAOLO – THE WINDUP GIRL
I forrige uke skrøt jeg av Bacigalupis andre roman – ”Ship breaker”. Nå har jeg lest den første og jeg må si at sammenliknet med nr. 1 framstår nr. 2 nesten som litt skuffende – som en bagatell sammenliknet med ”The windup girl”.
Handlingen foregår i Bangkok i det 23.århundre. Thailand er et rike hvor mektige generaler, politiet og en barnekonge intrigerer om makten. Dessuten er de presset av globale selskaper som prøver å skaffe seg genmateriale fra hemmelige frøbanker. For disse selskapene lever av å selge genmodifisert mat. Dessverre fører en del av denne maten til dødelige epidemier.
Tre menn driver hvert sitt spill nede på grunnplanet.
Anderson Lake driver en fabrikk som er et skaleskjul. Han er egentlig en industrispion for et av genmat-firmaene. Han leter i virkeligheten etter den store thailandske frøbanken.
Gamle Hock Seng er hans driftssjef. Han husker hvordan hans egen kinesiske familie ble massakrert i oppstanden i Malaysia for mange år siden. Han ønsker å gjenoppbygge sin egen families makt. Og da trenger han papirene som ligger i Andersons pengeskap.
Jaidee Rojjanasukchai er kaptein i Miljøministeriets væpnede styrker. Han slåss for et Thailand fritt for press utenfra. Han kommer dermed på kant med de globale selskapene og må gi en offentlig unnskyldning. Men selv om han avsettes fra stillingen sin er han ikke slått.
I tillegg møter vi stakkars Emiko. Hun er en japansk oppfinnelse, en humanoid robot som måtte overleve daglige overgrep i en sexklubb da hennes japanske eier forlot henne i Bangkok. Alt hun ønsker seg er et annet liv, sammen med sine likesinnede, i nord.
Det er Emikos ønske som blir den avgjørende dråpen som får et samfunn under stort press til å knekke i sammenføyningene. Konsekvensene blir store og prisen er høy å betale for alle de involverte.
Ser at noen kritikere sammenlikner forfatteren med William Gibson. Mener at det delvis er feil. Han minner mer om stil og atmosfære fra Blade Runner, som jo er en Philip K. Dick-inspirert filmatisering. Jeg opplever at Gibson var mer interessert i interface mellom teknologi og menneske. Mens Bacigalupi bry seg mer om menneskenes mulighet for å overleve i en bioteknologisk mareritt-framtid.
Romanen er svært kompleks. Den har mange synsvinkler og veksler mellom kynisme og empati. Den hopper mellom politiske intriger, er innom agentromanen, sneier borti kjærlighet mellom menneske og humanoide. Men er først og fremst veldig ærlig mot hele registeret av menneskelige følelser, fra det høye og uselviske, til avgrunnene i oss.
Ser at forfatteren selv har fartstid fra å jobbe i Asia. Og denne eksotiske, annerledesheten får han veldig godt fram. Jeg føler aldri at det er en amerikaner som forteller dette. Forfatteren tar oss med til Thailand noen hundre år i framtiden. Han bruker språket aktivt for å fremmedgjøre oss i forhold til dette universet, og samtidig vekke vår sense of wonder.
Det er håpløst, og likevel kan du ikke lese dette uten å føle at det er håp for menneskene likevel. Jeg synes dette er spennende, vakkert, annerledes og helt mesterlig.
UTGIVELSESÅR: 2009
FORFATTERS NASJONALITET: USA
FORFATTERENS HJEMMESIDE:
WIKIPEDIAARTIKLER OM FORFATTER OG BOK:
http://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Windup_Girl
INTERVJUER MED FORFATTEREN
http://www.youtube.com/watch?v=HPkawpVMOWk
http://www.youtube.com/watch?v=PpuuL3Op4cI&feature=relmfu