Vi har de siste tjue årene sett hvordan krim og spenning trekker stadig større leserskarer. Det er ikke måte på hvor mange romaner om politifolk, privatdetektiver og agenter som det norske folk kan tenke seg å kjøpe og lese. I de større forlagene er dette bøker som er med på å subsidiere smalere utgivelser. Det er her man tjener de store pengene. Best går selvsagt norske forfattere, men en del av de utenlandske er også seriøse pengemaskiner.
Krim og spenning er underholdningssjangere. En sjelden gang blir det stor litteratur av det. Men det er først og fremst noe som skal trykke på spenningsknappene inni oss. Noe som skal fascinere og forundre og få oss til å bla om for å se hvordan det går videre. Og bare så det er sagt – jeg har ingen motforestillinger mot at folk leser spenningsbøker. Jeg har selv jobbet som konsulent i dette feltet i 20 år.
Derfor har det i årevis forundret meg hvorfor ikke for eksempel fantasy er større i Norge enn det er. Joda, vi har til og med en egen bokhandlerkjede som Outland, som dealer med dette. Men hvis du går til de vanlige breddebokhandlene er ikke fantasy noen stor handelsvare. De bøkene tilhører ungdomsavdelingen og er følgelig godt gjemt unna innerst i lokalet.
Kanskje vi er for realistisk innstilt her i Norge? Kanskje vi misliker det som tenderer mot eventyr? Men likevel er det et mysterium. For det er egentlig ikke så store forskjeller mellom krim og fantasy – når du studerer strukturen i fortellingene.
Bare se her:
En krimroman inneholder grovt sett følgende elementer:
– En etterforsker med gode detektivegenskaper,
– har noen flinke assistenter eller hjelpere,
– og møter motstand i form av sure sjefer, politi eller kriminelle,
– mens hun/han bruker tidens mest avanserte rettsmedisinske metoder,
– gjør en slags reise mellom vitner og åsteder
– og løser et mysterium.
En fantasyroman inneholder følgende grovt sett følgende elementer:
– En utvalgt person med spesielle egenskaper,
– og noen gode hjelpere,
– møter motstand i form av overnaturlige vesener, trollmenn, osv,
– mens hun/han tar i bruk sine magiske hjelpemidler,
– gjør en reise gjennom et variert landskap
– og redder verden.
Det er strengt tatt ikke store forskjellen. Forskjellen er kanskje mest kulissene, som i det ene tilfellet er såkalt realistisk, mens de i det andre tilfellet er tydelig oppdiktet. Begge sjangere handler om at verden er i ubalanse, at en urettferdighet har oppstått og fortellingen handler i begge tilfeller om hvordan hovedpersonen jobber for å gjenopprette balansen/skape rettferdighet.
Når vi ser på strukturen på denne måten er det underlig hvordan leseren likevel gjerne setter til livs krimromaner skåret ut etter dette mønsteret gang på gang. Mens de ikke kan tenke seg å bruke en eneste time på en fantasyroman, som i sin struktur er tett på det samme.
Så hva er det med norske lesere som gjør dette? Hvorfor foretrekker vi formellitteratur innen krim, men ikke samme formel innen fantasy?
Slutter dette innlegget helt åpent siden jeg selv ikke har noen svar. Men kanskje noen av dere som leser dette har det?