INTRO:
Anne-Berit Aspås (1953 – ) debuterte i 1988 med «Gutten i heisen» som er en bok om mobbing og som brukes i skoleverk og antimobbekampanjer.
Forfatterskapet er preget av stor fantasi og fortellerglede. Nesten samtlige av bøkene er enten klart innenfor fabelprosa, eller har fantastiske elementer i seg. Tematikken, ifølge Wikipedia, er emner som «vennskap/fiendskap, problemer med å føle seg utenfor, om å være tvunget til å klare seg uten hjelp fra voksne, mystiske historier om familiehemmeligheter, vesener fra rommet og nyoppdagede folkeslag.»
Hun har også jobbet som oversetter.
EWO: Hvordan vil du selv beskrive ditt litterære prosjekt?
ASPÅS: Som de fleste forfattere, ønsker jeg nok å formidle visse verdier, og dette prøver jeg å gjøre gjennom en engasjerende historie. Ikke særlig originalt. For meg er det sentrale forholdet mellom individ og gruppe. Ofte er utgangspunktet at hovedpersonen føler seg fremmed. Målet er ikke tilpasning til gruppa, men kanskje at vedkommende får en ny og avgjørende rolle – noe som fører til forandring. Fantastisk litteratur egner seg bra til å få fram denne motsetningen mellom den som er utenfor og den kjente, etablerte gruppa. Men jeg liker å snu problemstillingen rundt og la fellesskapet, gruppa, være det fremmede og ukjente, som når Dorin i Baragain-trilogien – ei veltilpasset jente fra landets hovedstad – møter et helt folk av fremmede. I motsetning til i mye av fantasy og science fiction-litteraturen er det fremmede hos meg ikke nødvendigvis farlig eller truende, men man må ta standpunkt til det, finne en måte å forholde seg til det på.
EWO: Finnes det grunner til at du valgte å skrive om akkurat dette?
ASPÅS: Det har muligens noe med barndommen min å gjøre. Da jeg var 5 år, flyttet familien til et nytt og veldig annerledes sted – en jordbruksskole utenfor Trondheim. Jeg var fremmed der, og stedet var fremmed. Nærmeste nabo var et sauefjøs og et hønsehus, en totalt annerledes verden der innbyggerne levde i et fellesskap som jeg ønsket å finne ut av. Dette var ikke burhøns, men heller en slags konsentrasjonsleir for fjørfe, hvor hundrevis av individer var internert. Jeg kunne tilbringe hele dagen i hønsehuset med å studere dem, alt fra kyllingene som ble klekket ut til en flokk skumle kalkuner som gikk i en egen innhegning bak huset, atskilt fra den store hopen av hvite italienere.
EWO: Gjør du noe research før du skriver?
ASPÅS: Ja, en god del. Men det avhenger selvsagt av historien. Da jeg skrev «Veien til Lan» gjorde jeg research på alt fra mobiltelefoner (hvordan de kunne gå i stykker) til vulkanske bergarter. Jeg skulle skrive om fjellhuler fulle av krystaller, så jeg tok en tur til geologisk museum, både i Oslo og Praha. Før var jeg mye på biblioteket for å finne ut av ting. Nå er det jo enklere å slå opp på nettet, men det viktigste vil jeg helst se med egne øyne. Derfor er det bra med museer.
EWO: Hva er den vanskeligste delen av å skrive en ny bok?
ASPÅS: Det er når jeg er kommet omtrent halvveis og begynner å miste oversikten. Ofte roter jeg meg inn i sidehistorier og tar med altfor mange personer som jeg senere må kutte ut. Jeg liker også dårlig å måtte omarbeide manuset, særlig hvis dette går ut over hovedfortellingen slik at den må endres. Dette er tungt, og det har ikke blitt lettere med årene, heller tvert imot.
EWO: Du kunne sikkert ha skrevet innen mange andre sjangere. Hvorfor har du valgt fabelprosa?
ASPÅS: Jeg prøver stadig å skrive realistisk, men har aldri fått det ordentlig til. Det sniker seg alltid inn fantastiske elementer, enten i form av usannsynlige bipersoner eller et fremmed miljø. Virkeligheten blir liksom for nær, jeg trenger avstand til stoffet. Jeg kunne kanskje ha klart å skrive om virkeligheten for femti år siden, for den virker jo ganske «fantastisk» nå, men jeg tror ikke slike fortellinger er særlig etterspurt for tiden. Så jeg må si det synes som om sjangeren har valgt meg og ikke omvendt.
EWO: Har fabelprosa noen fordeler framfor andre sjangere?
ASPÅS: Man kan skrive allegorisk, noe jeg synes er interessant og spennende. Allegorien står sterkt i fantasy og science fiction selv om mange ikke vil vite av det. Fortellingene sier noe om vår tid enten vi vil eller ikke.
EWO: Hva leser du selv av fantasy og science fiction?
ASPÅS: I en del år var jeg konsulent for engelskspråklige ungdomsbøker på to ulike forlag. Da valgte jeg jo ikke selv hva jeg skulle lese, og jeg hadde såpass mye å lese at jeg ikke leste noe på «fritiden». Det meste var heldigvis fantasy eller science fiction, men bare en brøkdel er blitt oversatt til norsk. Dessverre virker det som om det ikke er et stort nok marked for science fiction på norsk. Jeg er nok minst interessert i det mest sjangertypiske, det går jeg fort lei av. Og jeg er heller ikke så glad i endeløse serier med avsluttet handling i hver bok. Jeg liker tykke bøker med lange forklaringer og et fremmed miljø med beskrivelser av tidligere hendelser, forklaringer på hvorfor dette fremmede samfunnet er blitt som det er blitt. Jeg mister fort interessen for bøker hvor handlingen utspiller seg på en fremmed planet der folk har norske navn – uten noen forklaringer på hvorfor og hvordan de har kommet seg dit.
EWO: Hvis du skulle anbefale én eneste bok innen fabelprosa, hvilken ville det vært? Og hvorfor?
ASPÅS: «Han som lengtet til stjernene» av Thore Hansen. Denne boka har alt som hører fabelprosaen til. Og jeg liker den selv om den er tynn, fordi det står så mye mellom linjene der. Den er svært poetisk skrevet, og den griper meg sterkt følelsesmessig.
EWO: Kan fantastisk litteratur si oss noe om samtiden?
ASPÅS: Det er vel det den gjør hele tiden. Her kommer allegorien inn. Nokså skremmende, hva? Nå er jo dystopiske fortellinger veldig i skuddet igjen, fortellinger om den store klimakatastrofen, fortellinger som skal få oss til å tenke, og handle før det er for sent. Vi har vært gjennom et par slike perioder før. På 80-tallet kom fortellingene om en verden etter atomkrigen, ofte med en dyreverden som hadde erstattet menneskesamfunnet. På 90-tallet var det forurensningen som hadde utslettet eller ødelagt den verden vi kjenner til, og de overlevende måtte starte på nytt.
EWO: Har du noen gang fått overraskende eller uventede reaksjoner fra leserne dine?
ASPÅS: Ikke så mange. Men en gang da jeg satt på toget på vei til Lillehammer-festivalen, ringte det en fyr og sa at han likte en av bøkene mine, «Den tredje nøkkelen», så godt at han hadde laget en tre timer lang spillefilm ut av den. Det er noe av det særeste jeg har opplevd. Jeg trodde først det var en spøk, men det viste seg å stemme. Filmen er en amatørfilm, men med en nerve som gjør at den klarer å holde på spenningen gjennom hele den lange handlingen. Det var full sal på premieren, og helt stille i salen. Tiden gikk utrolig fort. Han som laget den, var 17 år da han startet på jobben, og den yngste av skuespillerne var 3 år. Det er veldig dyktige skuespillere – en amatørteatergruppe fra Birkeland utenfor Kristiansand, pluss Anne-Marie Ottesen!
EWO: Når forsto du at det var forfatter du ville bli?
ASPÅS: Da jeg hadde lest «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren og skjønte at det faktisk satt en person et sted som hadde skrevet denne historien – en voksen. Da var jeg 8 år og hadde holdt på en stund med å lage historier. Noen prøvde å fortelle meg at dette var barnslige greier som jeg burde slutte med snarest mulig. Jeg holdt på å gjøre som de sa, men så gjorde jeg heldigvis denne fantastiske oppdagelsen, så hver gang noen prøvde seg på å si at den fantaseringen min var noe barnslig tull, kunne jeg bare svare: «Nei, for jeg skal jo bli forfatter!»
EWO: Hva skriver du på nå?
ASPÅS: De siste årene har vært en vanskelig periode. Jeg har ikke gitt ut noe siden 2008 og har holdt kortene tett inntil brystet. Jeg har ikke orket å sende inn til forlag noe som betyr noe for meg. Det jeg har sendt fra meg, er stort sett lettlest-tekster og forsøk på realistiske bøker, noe som har vært helt mislykket. Jeg må nå jobbe med å finne noen der ute som kanskje vil like de mer fantasipregede historiene mine, uten å klusse for mye med dem.
EWO: Hva ønsker du at leserne skal huske av bøkene dine?
ASPÅS: De sentrale personene og hva de står for.
BIBLIOGRAFI:
Gutten i heisen – barnebok (1988)
Gyldenknapp – barnebok (1992)
Glassbjellen – barnebok (1993)
Mikkel og jeg – barnebok (1996)
Barnas dal – ungdomsroman (1997)
Veien til Lan – ungdomsroman (1998)
Den tredje nøkkelen – ungdomsroman (1999)
De magiske gullstjernekappene – barnebok (2000)
Åttekanten og det grønne dyret – barnebok (2001)
Striden om Den hvite borgen – ungdomsroman (2002)
Ved syrinen – barnebok (2003)
Noe mystisk med Isak? – barnebok (2004)
Petrika og tryllestaven – barnebok (2005)
Baragains hemmelighet: Fjellåndenes rike – barnebok (2006)
Den magiske ballen fra Bali – barnebok (2006)
Ivar og by-rottene – barnebok (2006)
Baragains hemmelighet: Pahiskas folk – barnebok (2007)
Baragains hemmelighet: Isajunels tapte stamme – barnebok (2008)
Ivar og data-familien – barnebok/lettlestbok (2008)
Nesten som magi – barnebok (2008)