INTRO
Elin Margrethe Brodin (1963 – ) er en av de mest engasjerte og sterke stemmene blant norske forfattere. Hun var bare 20 år da hun debuterte i 1983 med «Morgen i aftenlandet» på et relativt ukjent forlag, Forfatterforlaget. Et forlag som var en del av motkulturbevegelsen. Samtidig var det et forlag med teft, som i tillegg til Brodins debut også utga de første bøkene til Ingvar Ambjørnsen og Gudmund Vindland. Men med bok nummer to skiftet Elin Brodin forlag til Aschehoug – og har siden også vært innom flere andre forlag.
Hun har skrevet for både unge og voksne, både fiksjon og sakprosa. Og har i tillegg til en rekke fabelprosabøker også skrevet mer mainstream prosa.
Men en fellesnevner har hele tiden vært et systemkritisk engasjement og et politisk-metafysisk blikk på skyggesidene i tilværelsen. Hun har blant annet vært opptatt av miljøvern, barns livsvilkår, dyrerettigheter, migrasjon og kulturdialog.
I tillegg til forfatterskapet er hun en samfunnsdebattant med et aktivt debattforum på Facebook – Brodins snakkeboble. Hun har vunnet en rekke priser og jobber også som oversetter.
Bøkene hun har skrevet sammen med Henning Hagerup er grøssere som forfatterparet har fått gode anmeldelser på.
Brodin er oversatt til tysk, dansk, svensk og flamsk.
EWO: HVIS VI BARE SER PÅ FABELPROSADELEN AV FORFATTERSKAPET DITT, HVORDAN VIL DU SELV DA BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?
BRODIN: Det er i grunnen ganske ulike typer bøker . Noen er for et voksent publikum, andre for ungdom og atter andre for barn. Enkelte, som ”Askefolket” og ”Blod”, har et klassisk fabelpreg – mens andre, som ”Sverm”, ”De vises sten” og ”En klode full av lys”, faller mer innenfor moderne science fiction. I handling og budskap er de også ganske forskjelligartede prosjekter. Men skal jeg prøve å komme med en fellesnevner, gjelder det vel for fabelbøkene mine som for forfatterskapet som helhet at jeg alltid dypest sett forholder meg til begrepsparene individ/samfunn og natur/sivilisasjon.
EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?
BRODIN: Jeg har hatt en sterk inspirasjon fra jeg var barn. Hva som er grunnen til den, og til ideene som dukker opp, er strengt tatt et like vanskelig spørsmål å besvare som f.eks. ”Hvorfor drømte du akkurat dette i natt?”
EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?
BRODIN: Det kommer an på hva jeg skal skrive. Når jeg skriver debattbøker, gjør jeg alltid research, selv om jeg som regel har en del kunnskap om temaene fra før. Når jeg skriver romaner og annen fiksjon, varierer det mer hvor mye research som er påkrevd. Noen ganger kommer da det aller meste ”innenfra”, mens det andre ganger trengs en del sjekking av fakta også her. For tiden holder jeg på med min første historiske roman, fra 1600-tallet, og da sier det seg selv at jeg jevnlig må undersøke litt av hvert.
EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?
BRODIN: Jeg synes egentlig ikke noen del av prosessen er spesielt vanskelig. Som regel er jeg sterkt inspirert når jeg skriver, og da går mye av seg selv. Kun hvis inspirasjonen iblant svikter litt, kan det bli krevende å komme videre, men da er som regel den beste løsningen å la prosjektet hvile til den returnerer. Eventuelle bearbeidelser i ettertid, sammen med forlagskonsulenter, er nok den ”kjedeligste” delen av jobben. Det er i mindre grad skapende arbeid, og dessuten jobber jeg best selvstendig.
EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?
BRODIN: Jeg har jo valgt både fabelprosa og mer realistiske samtidsromaner, i tillegg til debattbøker – og for flere aldersgrupper. Så forfatterskapet mitt er vel relativt allsidig. Jeg har konsentrert meg om de områdene som har interessert meg, og fulgt de ideene inspirasjonen har kommet opp med. Jeg har alltid lest mye av både mainstream og fabelprosa, og ønsket å skape på begge feltene selv.
EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?
BRODIN: Alt har sine fordeler og ulemper, det kommer vel an på bruken. Skriver man fabelprosa, har man f.eks. den fordelen at man kan fantasere ganske uhemmet og anskueliggjøre en nesten hvilken som helst idé uten å måtte ta trivielle hensyn. På den annen side har man i og med dette også en større utfordring hva troverdighet angår, fordi man må få leseren med seg inn i en verden som i utgangspunktet er mer ukjent enn når man skriver realistisk. Som William Tenn sa, kan man skape egne ”sealed universes”, men de må ha lover som gjør dem forståelige og gir innlevelse.
EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?
BRODIN: Jeg nevnte nettopp William Tenn, han er nok min absolutte favoritt, og han har en jevn, eminent kvalitet på omtrent alt han skriver. Andre navn som er nærliggende for meg å nevne, er Fredric Brown, Bradbury og Le Guin. Den norske forfatteren som jeg mener er den beste nålevende, uavhengig av sjanger, skriver også bøker som vel stort sett må karakteriseres som en slags science fiction – Thure Erik Lund. Han har en genial åre, og jeg tror bestemt han er en av dem ettertiden vil huske. Det sier vel nesten seg selv at jeg også leser Bringsværd med stor glede.
EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?
BRODIN: Det er vanskelig å velge én bok på bekostning av alle andre. Men Tenns novellesamling ”Time in Advance” er helt spesiell. Et knippe høyst originale, underfundige, tankevekkende historier i et utsøkt språk. Det kan egentlig ikke gjøres bedre. Boken ble utgitt på femtitallet og er akkurat like aktuell i dag – og kommer garantert til å være det om hundre år også. Hvis jeg kan tillate meg å nevne en roman i tillegg, synes jeg Le Guins ”The Left Hand of Darkness” er et mesterverk både hva miljøskildring og intellektuelt perspektiv angår.
EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?
BRODIN: Selvfølgelig. Det er vel noe av poenget. Ved å forflytte i tid og rom og skape nye verdener, søker den seriøse forfatter å se ting fra uvante vinkler og utsi noe generelt om menneskets vilkår og natur, og det angår alltid den som leser her og nå. Målet er å utfordre tanken med disse bildene. Ren underholdning er naturligvis noe annet, selv om det i praksis ikke alltid er like lett å bli enig om hvor grensen går.
EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?
BRODIN: Det får jeg hele tiden. De fleste av bøkene mine er blitt møtt med både kjeft og superlativer, og alle mulige slags forskjelligartede tolkninger, og det ser jeg som et tegn på at jeg engasjerer.
EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?
BRODIN: Allerede som barn. Driften til å skrive har alltid vært så sterk at noe annet egentlig ikke har vært aktuelt. Det føles nesten ikke som om jeg hadde noe valg.
EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:
BRODIN: Det er den historiske romanen jeg så vidt nevnte, fra trolldomsprosessene i Nordland rundt 1630. Den heter ”Trollungen”. En ny type utfordring for meg, og svært fascinerende stoff. Jeg har også et par ideer liggende mer ”på vent”. Den ene er en oppvekstroman fra syttitallet, beregnet på ungdom, som har arbeidstittelen ”Mord og gymsokker”, og den andre er en fabelprosaroman for voksne, ”Flora”, som er tenkt å skulle handle om en klode der det mest intelligente livet har utviklet seg fra vegetasjon.
EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?
BRODIN: Leseren er for så vidt selv autoriteten på hvordan han skal tolke og oppleve en tekst, og dette er ikke noe jeg ønsker å styre. Når jeg har skrevet ferdig, er resten opp til mottakeren. Men generelt ønsker jeg å stimulere og provosere den evnen nesten alle mennesker har til å se mer enn de gjør. Hvis en leser husker bøkene mine som noe som ga ham en ny idé eller innsikt, eller en ny måte å tenke på, er jeg veldig fornøyd. Det er slike bokopplevelser jeg husker best selv.
BIBLIOGRAFI:
Morgen i aftenlandet – roman (1983)
Den krydrede vin – roman (1985)
Ulvinnen – roman (1986)
Maskedans – roman (1987)
Askefolket – roman (1988)
Kjære Timo – roman (1989)
De vises sten – roman (1989)
Drager i hodet – roman (1990)
Fire brave borgere – ungdomsroman (1990)
Papirdukker – debattbok (1991) (sammen med Adele Johansen)
Kan du ikke tale – debattbok (1991)
Bedøvelse – roman (1991)
Den europeiske dødebok – roman (1992)
Slavenes bok – ungdomsroman (1993)
Blod – roman (1993) (som Ulf Tannberg)
En klode full av lys – ungdomsroman (1994)
Skade – roman (1994)
Madonna med barn – roman (1996)
Gutten og enhjørningen – ungdomsroman (1997)
Farvel, babylon – roman (1998)
Unaturlig – roman (1999)
De dødes språk – roman (2001) (sammen med Henning Hagerup)
Husets nummer – roman (2002) (sammen med Henning Hagerup)
Sverm – roman (2003)
Jaspis – landet bortenfor – barnebok (2005)
Bivirkninger – roman (2007)
Banemann – roman (2008) (sammen med Henning Hagerup)
Alfakrøll – barnebok (2008)
Fredløs – debattbok (2011)