INTRO:
Iselin Bråten Alvestad (1978 – ) har siden debuten i 2007 skrevet 5 bind i Alanya-serien, som dermed er komplett. Dette er en fantasyserie for ungdom. For debutboka ble hun shortlistet for Arks barnebokpris. Hun er oversatt til svensk.
Anmeldere av serien hennes har sagt blant annet: ”Jeg storkoste meg med denne boken, slukte den rå!” og ”Alanya er suveren, både som karakter og som underholdning. Anbefales til alle som liker magi, kjekke gutar, store dragar i vill kamp over isbrear og slott, hekser og trollmenn dyppa i store mengder godt humør, fandenivoldsk vågemot og raske hestar.”
Jevnt over har hun fått mye skryt for serien, ikke minst fra leserne selv.
”Veldig mange av fantasybøkene handler om brytningstiden der man går fra barn til å bli voksen. Når man skriver fantasy for barn og ungdom er ikke poenget å moralisere, men å skape refleksjoner. Historiene skal være spennende, men ikke virkelighetsfjerne,” har Alvestad sagt i et intervju.
EWO: Hvordan vil du selv beskrive ditt litterære prosjekt?
ALVESTAD: I bøkene følger vi jenta Alanya gjennom en oppvåkningsprosess der hun går fra å leve i sin egen lille verden til å heve blikket og ta skrittet ut i den store verdenen. I begynnelsen leter hun etter enkle løsninger, og tenker mer i svart hvitt, men etter hvert som hun vokser til ser hun at verden og menneskene rundt henne beveger seg mer i gråtoner. På en måte kan bøkene sees som tradisjonell fantasy, fordi denne sjangeren ofte tar for seg et slags ungdomsrituale der helten må igjennom en rekke prøvelser. Samtidig er dette et fantasyprosjekt som også leker litt med konvensjonene i sjangeren.
EWO: Finnes det grunner til at du valgte å skrive om akkurat dette?
ALVESTAD: Jeg har alltid vært veldig glad i eventyr så det var naturlig for meg å skrive fabelprosa. Mens jeg tok en mastergrad i konflikthåndtering snublet jeg over et ørlite rike i Kaukasus, det Nord-Ossetiske kongedømmet Alania, som eksisterte fra 800-tallet til de ble erobret av mongolene i ca. 1222. Menneskene i Alania var store krigere, de kjempet side ved side med romerne, og etterkommerne etter alanianerne lever fremdeles i området den dag i dag. Det som kanskje trigget fantasien min aller mest var da jeg fant ut at fjellpasset ”The gates of Alan” er det punktet greske historikere refererte til som verdens ende. Det var altså her den klassiske verden sluttet. Jeg fant ut at mye av gresk mytologi har sin opprinnelse i dette området. For det var ved elven Terek at Amasonene bodde. Det var Kasbeki-fjellet Prometevs ble lenket da han ga ilden til menneskene, og det var her Jason fant sitt gylne skinn. Her fantes myter med drager, kriger og eventyr. Jo mer jeg leste om området, desto mer fasinert ble jeg. Etter hvert bestemte jeg meg for å skrive historien om jenta Alanya, fra et lite, karrig fjellrike, ikke ulikt Alania. Jeg ønsket dessuten å skrive om en nord-sør-konflikt, og om dilemmaene som følger med utnytting av et annet lands ressurser, og undertrykking av folkegrupper. Fagfeltet mitt er jo internasjonale konflikter, så Trolldomsrådet ble et slags handlingslammet mini-FN der aktørene med gode intensjoner kommer i klinsj med de som ønsker å bruke rådet til å fremme egne interesser. Men mest av alt er det et eventyr. Kanskje skrev jeg det bare fordi jeg alltid har drømt om å fly gjennom luften på ryggen til en drage. 🙂
EWO: Gjør du noe research før du skriver?
ALVESTAD: Jeg har gjort masse research. Egentlig begynte jeg å gjøre research allerede da jeg som liten tumlet rundt i vestlandsnaturen og i fjellene der borte. Faren min er fra vestlandet så jeg fikk klatre i fjell, sove på setre, fiske, lage bål, spikke, og skyte med pil og bue. Dette var opprinnelsen til Alanyas verden. Isen, snø og kulda har jeg kjent på kroppen siden jeg var liten, så da Alanya skulle dra til isødet trengte jeg ikke gjøre noe research. Jeg har til og med gått igjennom en isbre slik Alanya gjør i den første boken. Men da Alanya skulle reise til en ørken fikk jeg problemer. Jeg prøvde å skrive om reisen hennes, men klarte det ikke før jeg hadde kjent det på kroppen selv. Heldigvis fikk jeg et reisestipend, og sammen med en venninne dro jeg til Taklamakan-ørkenen i Xinjiang-provinsen i Kina. Det er verdens nest største ørken. Fordi karavaner fra silkeveien har hatt ruter nord og sør for ørkenen er området en fantastisk smeltedigel av kulturer og historie. Her besøkte vi blant annet ruinbyen Jiaohe, som ble utgangspunkt for byen Karava. Byen Gaochang ble utgangspunkt for Naluda. Et sted krabber for eksempel Alanya og Haimo gjennom vannkanaler under ørkenen. Det høres kanskje utrolig ut, men dette er ikke noe jeg har funnet på. Kanalene finnes, og forsyner oaselandsbyene med vann som hentes helt fra fjellene nord for ørkenen.
Jeg reiste også til Kaukasus, til Tusheti i Georgia som ligger på grensen til Dagestan og Tsjetsjenia for å gjøre research til den siste boken. Aller helst skulle jeg dratt til Nord-Ossetia, som jo er utgangspunktet for Alanya-serien, men området var så urolig på det tidspunktet at det ikke var aktuelt å reise dit. Men turen til Tusheti var eventyrlig. Også hit reiste jeg med en venninne. Vi red på hester på nesten tre tusen meters høyde oppe i fjellene. Det var en fantastisk opplevelse.
EWO: Hva er den vanskeligste delen av å skrive en ny bok?
ALVESTAD: Gjennomføringen! Jeg har masse historier inni meg og har alltid minst ti påbegynte bøker liggende. Men fordi jeg har fulltidsjobb og barn ved siden av skrivingen er det ikke mye skrivetid til rådighet. Da må jeg være beinhard på prioriteringene. Det er jo ingen som sitter og passer på at jeg skriver, så drivkraften må komme innenfra. I noen år stod jeg opp kl fire hver morgen og skrev noen timer før jeg dro på jobb. Det gjør jeg ikke lenger. Derfor er det kvelden som blir min magiske lomme. Jeg elsker å sitte oppe om natten og skrive. Selv om mange ser skriving som jobb er det for meg fritid og rekreasjon.
EWO: Du kunne sikkert ha skrevet innen mange andre sjangre. Hvorfor har du valgt fabelprosa?
ALVESTAD: Fordi jeg elsker eventyr. Merkelig nok leser jeg selv nesten utelukkende fagbøker, men jeg har alltid elsket eventyr. I eventyrform kan man ta opp temaer som nesten blir for rå i en virkelighetsnær fremstilling. Verden er brutal, men også full av håp. Jeg liker mulighetene eventyr/fantasy-sjangeren gir til å fremstille dette spennet.
EWO: Har fantasy noen fordeler fremfor andre sjangere?
ALVESTAD: Fantasy handler ofte om ungdom i en brytningstid. Det handler om å finne ut hvem man er og hvilken plass man har i verden. Som nevnt over kan man i fantasy ta opp temaer som nesten blir for rå i en virkelighetsnær fremstilling. Og det kan gjøres på en spennende måte uten at det blir virkelighetsflukt.
EWO: Hvis du skulle anbefalt en eneste bok innen fabelprosa, hvilken ville det vært? Og hvorfor?
ALVESTAD: MOMO og kampen om tiden av Mikael Ende. Fordi det er en bok som handler om å være snille med hverandre og ta seg tid til hverandre. En bok som handler om hvor viktig det er å være der for hverandre og å være til stede i sitt eget liv.
EWO: Kan fantastisk litteratur si oss noe om samtiden?
ALVESTAD: Selvfølgelig. Dersom du snakker om en vid definisjon av fantastisk litteratur er for eksempel science fiction ofte samfunnskritisk og berører gjerne fremtidsfrykt som omhandler temaene overvåkning, kunstig intelligens og genmanipulering. Fantasy mer spesifikt tolkes ofte konservativt, gjerne som en motvekt mot den raske utviklingen verden har sett de siste par hundre årene. Men fantasy kan også ta opp dagsaktuelle temaer. I bøkene om Alanya har jeg for eksempel forsøkt å ta opp temaene geriljakrig, seksualisert vold og tyranni/enevelde versus demokrati, i tillegg til de mer universelle og evige temaene som brytningstid, vennskap, kjærlighet og død. Men i bunn og grunn handler mye fantasy-litteratur om å finne seg selv, om å tørre å være modig, og om å velge det gode i seg selv.
EWO. Har du noen gang fått overraskende eller uventede reaksjoner fra leserne dine?
ALVESTAD: Ja, da en jente fortalte at scenen der tanten til Alanya dør er hennes favorittscene ble jeg veldig overrasket. Da jeg skrev var jeg usikker på om det var for sterk kost, men ungdommer er rå. De tåler mer enn vi tror. Folk glemmer ofte at barn og ungdom er små mennesker. De er jo lagd for å tåle livet og alle aspekter av det. Døden er et essensielt aspekt ved livet. Barn og ungdom lever ofte i en mye mer brutal og mye slemmere virkelighet enn voksne, som gjerne har blitt mer avslepne med årene. Det tror jeg mange voksne glemmer eller ikke ønsker å huske.
EWO: Når visste du at det var forfatter du ville bli?
ALVESTAD: Det har jeg visst alltid. Jeg husker jeg skrev en stil på skolen som het ”Meg selv om 20 år.” Da skrev jeg selvfølgelig at jeg var forfatter. 🙂 Jeg tror jeg visste det så tidlig fordi mormoren min var forfatter, og hun var mitt store forbilde.
EWO: Hva ønsker du at leserne skal huske av bøkene dine?
ALVESTAD: At livet ikke er svart hvitt. Det er fullt av gråsoner. Å vokse opp betyr å forstå dette, å ta det inn over seg. Jeg ønsker at de skal huske Alanya som en jente som står opp for seg selv og for det hun synes er viktig. At hun tar et oppgjør med seg selv og ikke lar seg knekke av motgang. At hun er tro mot seg selv. Og så håper jeg at folk husker fra Alanyas historie at livet går videre, selv etter at det har vært vanskelig og etter at man har hatt mye motgang. At man aldri må gi opp. Alanya er i utgangspunktet bare en helt vanlig jente, hun kan være feig, hun er sjalu, og hun må jobbe med ting i seg selv, men hun tar seg selv på alvor og gir aldri opp. Ønsket var å skrive bøker som gir håp. Jeg håper jeg har klart det.
BIBLIOGRAFI:
Alanya-serien:
- Veien følger hjertet
- Dragene våkner
- Veien til Domar
- Absalons krigere
- Kampen om Aryak